Erling Kittelsens prolog til festivalen 30. august 2013

>Under åpningen og før utdelingen av Erik Byes minnepris til Per Fugelli leste forfatteren Erling Kittelsen sin prolog til årets festival. I mange år var det Triztan Vindtorn som hadde oppgaven. Han døde i 2009. Her kan du lese hele Kittelsens prolog.

Kjenner vi oss i motsatt hjørne
av de som styrer rommet
og synger ut en protest
er det kanskje et nødvendig utpust ..
men fins det et vi som er større
som er folket, som er skjult?
folket nøyer seg gjerne
med å velge mellom
det som serveres midt i glaningen
folket er skjult for seg sjøl
vi-et må bære
det som er nød-vendig
for at folk ser sin egen flukt
hvor svikter vi her?

Bygge et samfunn
er også en innvendig sak
strålen må komme fra innerste trevl
protesten vi kan reise oss på
og reise en fane mot løgnen
sannheten har vi jo ikke
ingen kan eie den, da henger vi fast
men avsløre vedtatt sannhet
skal ikke veldig mye til.

Protesten er noe vi stråler
uten å henge oss opp i
detaljer, tyr likevel til en fane
en setning, en bevegelse
betyr det så mye hva det er
som en salme; den som tror
kan bruke hva som helst av ord
vil du lage en riktig salme
låses du i din egen hensikt.

Tro ikke alltid hva folk mener
en setning, en bevegelse
er nok til å røpe
det du stråler, det dine mot-
standere frykter skal komme ut
frykter skal bli målestokk
den vil en jo sitte med i fred.

Protesten rangeres lavt, alle vet
målestokken kunne vært en annen
et flammende smykke vi ikke tar fram
tråkket i gjørma, bedre å se på
to kamphaner som mener det motsatte
(etter samme målestokk)
slåss som to seler
om det samme blinkende smykke
den ene svart, den andre hvit
til de forsvinner mellom holmer
lys og skygge smelter sammen.

Hvor er vi
når samfunnet postulerer seg sjøl
gjennom sine styrende instanser
vi må kode oss på riktig fil
for å få kontakt med systemet
rubrisert og kontrollert
kloden lider av
at frihet for pengene er viktigst
må vi få lov å tro
det folkelige er et vi
som ingen kan bytte med “salgbarhet”
eller en passende nisje.

Skal ikke mennesket leve med
sin splittelse
tanken må få komme ut
når snakket våre ledere
om hva det folkelige er
skal det overlates psykiatrien
å reparere et folk.

Splittelsen vi også kan reise oss på
derfra til dit (viser)
kan erstatte er rusproblem
med djupeste realisme:

Å ha et større rom
vi puster inn og ut av
og kommer i snakk med systemet
hvis det tillater ..

Her er vi nok inne i ei krise
åssen hjelpe andre i verden
hvis vi løfter dem inn
i vår egen illusjon
om at demokratiet her er intakt.

Min far var ingeniør og realist
og leste ikke akkurat poesi
men lærte meg å la den andre
ta sin reise
den kunne få lov å være der
på linje med det andre
et syn som vil snakke med
“den hypotetiske økonomitenkning”
(et forferdelig ord)
den blir stående alene
uten å puste …

Elva smiler med sitt øye
navlen, virvelen
smykket i elva skinner
kom helt inn ..
uroen går som en tråd i veven
sjøl om en slags lykke er på gang.