(Kåseri av Jon Eirik Lundberg – fremført i Triztan-teltet 18. sept 2014)
Hva er det som er så besverigelig med Sverige? Jo: At man ikke lenger kan snakke om ”søta bror” uten å bli satt i gapestokk som sjåvinist. Det er jo mange søstre i Sverige også, og disse blir effektivt hodt utenfor av en betegnelse som ”söta bror”. Men ingen har tro på at en neologisme som ”söta bror och syster” kan rette opp på dette. For det første fordi setningen bliver for lang og omstendelig. For det andre fordi ideen virker kunstig. ”Söta bror” faller naturlig. Svenskene er et broderfolk. Det finnes ikke noe ”søsterfolk”. Alle har et fedreland og et modersmål, men ingen har et moderland og et fadermål. Og så videre. Men for det tredje fremmedgjør disse kjønslige markørene alle kjønn hele tiden og på én gang. Språket vårt er, slik vi har fått det overlevert fra en mindre opplyst fortid, i dets natur patriarkalsk og urimelig. Fortiden utgjør på mange måter nåtidens største problem. Nåtiden må vinne over fortiden for å komme til fremtiden. Og det er akkurat dette som er så besverigelig.
Det er ikke alltid hva vi sier, men noen ganger at vi overhodet sier noe, som er problemet. Sagt på en annen måte: Idet vi åpner munnen, og lar den forme setning etter setning, på et språk vi ikke har skapt selv, og derfor ikke har full kontroll over, begår vi, uten å være klar over det, fortløpende forbrytelser. Det svarer til at vi kjører rundt på veier hvor noen har fjernet fartsskiltene, men hvor fotoboksene står tettere enn trærne i skogbrynet. Når vi ser blitzlyset vet vi at vi har tatt feil. Men feilen er for det første uopprettelig, og for det andre kan vi ikke huske hvilken feil vi begikk hvor. Sakte men sikkert begraves vi under et sneskred av fartsbøter, og ender med å sitte døde i sofaen i tre år før barna våre etterlyser oss.
Den svenske løsningen på disse vanskelige problemene er like enkel som den er kreativ: en helt ny kjønnskategori, fristilt fra forfedrenes moralisme og anekdotiske viten. Et kjønn basert på den nyeste vitenskapen. Et kjønn som ikke opptrer i noen Bibel, som ikke er ”skapt i Guds bilde” ,som ikke er en normativ agent. Som ikke har noen egenskaper overhodet. Et intetkjønn. Et hjelpekjønn, et erstatningskjønn. Et kjønn som er en erstatning for nettopp ”kjønn”. Tenk hvis det fantes en bil som kunne erstatte alle biler, og dermed løse klimakrisen? En statsform som kunne erstatte statsformene, og forhindre alle stridigheter om ressurser og grensestrekninger? Et menneske som kan overkomme menneskeheten?
Den svenske løsningen er like besverigelig som den er genial. Nemlig å bruke et geografisk ord i stedet for et kjønnsord. Hen kaller de det. Som i: Vi skal dit hen. Bare at nå er det hen der borte som snakker til meg. Hen vil ha en drue. Hva sier hen? Hvor er hen blitt av? Hen! Hallo! Hvor er du! Hvem er du?
Hen er ikke noen. Hen er alle. Mennesket som universelt vesen, som den ultimative abstraksjon. Som ressurs. Som skifergass, eller vannkraft. Det er en praktisk foranstaltning til løsning av et eller annet problem. Livet ikke som gave, men som metode. Hvis Hen-kulten blir en religion vil kirken kanskje hete Metodekirken? Og flytte inn i bygninger forlatt av Metodistkirken? (Det vil i hvert fall gjøre skiltarbeidet litt lettere.)
Den svenske løsningen på verdens problemer er altså et nytt menneske, i og for seg. Og dette nye mennesket er både kvinne og mann og samtidig hverken kvinne eller mann. En kompleks størrelse. Hva sier passkontrollen? Tør flyselskapene ta hen ombord? Vil hen trives i selskap med mennesker av den gamle typen? Det virkelig visjonære i oppfinnelsen av Hen er at evolusjonen dermed har beveget seg videre. Mennesker er ikke lenger på toppen. Det kommer noe etter menneskene. Faktisk er menneskene allerede detronisert, det har bare ikke gått opp for alle. Det kommer noe lenger fremme som forteller oss at alt det kjente allerede er slått konkurs. Mann og kvinner er ferdige med hverandre. I fremtiden er det bare hen og hen som får barn sammen. Hvordan skal hen kunne gå i fra hen? Hvordan skal hen kunne gifte seg med hen? ”Og Gud skapte hen og hen i sitt bilde” vil neppe bli sagt av noen prest. Kirken er like passé som kvinnen og mannen. Med kirken forsvinner moralen, grunnloven, politikken. Hen-tiden vil erstatte frem-tiden. Men hvorfor?
N¨r alle konflikter har sin opprinnelse i kjønnene, må avskaffelsen av kjønnene implisere en avskaffelse av konfliktene. Det sier seg selv. Men det vil også være en avskaffelse av all historie. Av grenser og nasjoner. Av alle forskjeller i det hele tatt. Man vil ikke kunne skille det ene fra det andre. Alt vil bli til ett. Hvert språk – tenk over hvor mange konflikter som har deres opprinnelse i språket – vil bestå av ett eneste ord: Hen!
Men hvorfor er det en mer tiltalende verden? Hva er galt med problemer? Jeg tror söta bror och syster har forregnet seg og solgt bjørnefellen. Men bamsefar sitter stadig med hånden dypt nede i honningkrukken. For en verden uten kvinner er uansett mer sørgelig enn man, eller en mann, kan bære. Ingen kan elske hen, og hen kan jo ikke elske andre enn ”hen”. Resultatet blir en kjærlighetsløs verden. En verden hvor konflikter ikke er konflikter, problemer ikke problemer, det onde ikke ondt, det gode ikke godt. Når man leser om folk som har vært døde og våknet opp igjen, ser man at det ofte er slik de beskriver tilstanden på ”den andre siden”. En tilstand av total fred og harmoni. Det besverigelige er at ”den andre siden” aldri kan virkeliggjøres på ”denne siden”. Og des mer besverigelig dette er, des bedre.