Skam og voldtekt – Natalia om kveldens debatt

Kveldens debatt på Kick: Skammens mange ansikter – fra utenforskap til «innenfor»; om inkludering og det å ta tilbake seg selv.

Det heter at det var en debatt, selv vil jeg kalle det en samtale – en givende og spennende samtale, sådan.

Kveldens panel bestod av:
– Innleder, Kathrine Aspaas, journalist, forfatter og “skam-nerd”
– Sondre Risholm Liverød, psykologspesialist webpsykologen.no
– Monika Kørra, forfatter av boken “bryt tausheten”, en bok om hennes liv etter gruppevoldtekt i USA.
– Jarle Holseter, daglig leder for organisasjonen, Utsattmann
– Tore Holte Follestad, sykepleier og spesialist i sexologisk rådgivning
– Veronica Orderud, Dømt og sonet for drap, nå teolog.

Debattleder ved, Rut Helen Gjævert, journalist for VGTV

image

Samtalen som jeg velger å kalle den, var som sagt veldig lærerik og spennende. Temaet skam er bredt og det er mange områder hvor skam berør oss alle. Jeg kunne ha skrevet mye om alt som ble sagt – alt i fra kroppspress til prestasjon og hvorvidt skam er en nødvendig følelse, eller ei, men jeg velger å holde meg til et tema som fanget meg ganske tidlig i samtalen.

Monika Kørra ble i 2008, som 18 åring, gruppevoldtatt i USA. I ettertid har hun brukt mye tid på å tilgi en av sine forbryter. Hennes motiv for dette har vært å kunne bevise for seg selv at han kunne endre seg.

Monika forteller selv at hennes største skam etter overgrepet var da den ene gjerningsmannen kysset henne.

“Jeg klarte å stenge kroppen av fra halsen og ned, men da han ba meg om å kysse han på munnen ble det veldig personlig. Det var det verste fra hele kvelden”

Voldtekt er et tema som berører meg også, ganske nært, uten at jeg skal bruke for mye spalteplass på akkurat det. Kanskje derfor var det at hennes refleksjoner rundt egen opplevelse, fanget meg så veldig.

Monika forteller at hun oppsøkte den ene gjerningsmannen i fengsel. Hun gjorde dette for å gi han en mulighet til å se henne i øynene og erkjenne hva han hadde gjort mot henne.
Hun forteller at hun ønsker et større fokus på gjerningsmann framfor offer for å kunne drive et mer proaktivt forebyggende arbeid mot voldtekt. Ved å få gjerningsmann til å erkjenne hva h*n har gjort, vil gjerningsmann være mer istand til å kjenne på skamfølelsen og dermed bearbeide det som må bearbeides for ikke å gjenta handling.

Jeg støtter Monika i hennes ønsker og tanker. Jeg syntes også det er viktig å se på gjerningspersonenes skam og ikke bare offerets skam. Det er viktig å bearbeide skammen til en forbryter, på den måten blir det lettere å nøste opp i roten av hva som får personen til å begå handlingen, og dermed lettere å forhindre gjentagelse.

En annen person som kunne fortelle om egne erfaringer rundt voldtekt var Jarle Holseter. Jarle ble utsatt for voldtekt allerede som liten gutt. Bare syv år gammel ble han tvunget til å utføre oralsex på en voksen mann. Jarle fortalte hvordan han i alle år, fram til han var godt voksen, skjulte skammen han bar på etter overgrepene, fra dem rundt seg. Da han i slutten av tredveårene skulle bli far, kjente Jarle på presset om å gjøre noe med sine gamle demoner. Og det var da han oppsøkte hjelp, han først forstod hvor tung skam han hadde båret på nesten hele sitt liv. Da han gikk ut offentlig med sin historie i lokalavisen, kom det som et sjokk for omgangskretsen. Mannen som tilsynelatende var en sprudlende gladgutt, hadde båret på en byrde som ingen kunne forestille seg.

Hvordan er det å være den personen som alltid er glad, men som i sitt skjulte kjenner på den konstante, gnagende skammen?

Jeg takker hele panelet for en givende og lærerik kveld.

Av Natalia B Harsvik

For å lese mer om Jarle Holseter og hans arbeid, klikk deg inn på hjemmesiden til Utsattmann.no