Årets temaNyheter
[ 30.08.2019 av Alf Otto Fagermo 0 Kommentarer ]

Hva er en finlandssvenske?

Finlandssvenske er en betegnelse på personer som tilhører den svenskspråklige minoriteten i Finland og snakker finlandssvensk. Denne minoriteten utgjør i overkant av 5% av befolkningen.

Les mer “Hva er en finlandssvenske?” »

Årets temaProtest 2017
[ 31.07.2017 av becka 0 Kommentarer ]

HIPPIE HURRA

Han hadde langt hår, langt hår
Han hadde latt det gro i to år
De sparket han fra jobben
Sa han ikke kunne se ut sånn
For uten penger, drev han dank med stadig lenger
Langt hår, langt hår.

Slik sang Stein Ingebrigtsen på 1970-tallet om hippiene, eller de som ville være hippier, men kanskje bare var weekend-hippier.

Noen år senere: Ved årtusenskiftet var opprør atter stikkordet. Det måtte bli en Protestfestival! Vi var tre svært ulike sjeler, som hadde funnet hverandre, men vi var drevet av den samme trangen og det samme behovet. Jeg var yngst av de tre og den eneste som ikke hadde opplevd «kjærlighetssommeren» 1967, jeg var bare fire år den
gang.

Å fortsatt drive med «motkultur» i år 2017 kan virke nesten umulig. Men det har aldri vært mer nødvendig. I en tid med terror, falske nyheter, vaklende demokrati og oppløsning av gamle verdier blir vi alle tvunget til å tenke nytt.

I år kan man si at Protestfestivalen avsluttes med stortingsvalget 11. september. Når årets festival er avsluttet, går vi rett til valglokalene for å gi vår stemme til dem vi mener kan ta de viktige avgjørelsene i dette landet de neste fire årene. Selve datoen har nok av symbolikk.

Den 11. september 2001 opplevde verden det første og verste terrorangrepet i vår tid. Den gangen, da ord virkelig ble fattige, inviterte Dagsrevyen Erik Bye i studio for
å fremføre «Vår Herres Klinkekule». På datoen året etter avduket Erik Bye monumentet «Vår Herres Klinkekuler» utenfor Snadderkiosken under Protestfestivalen i Kristiansand.

Sommeren 2000 var vår «Summer of love», for kjærligheten til livet hadde drevet oss til å starte den første Protestfestivalen; med Jon Michelet, Steinar Lem og Vigdis Hjorth som støttespillere. I år er 73-årige Jon Michelet tilbake for første gang siden år 2000, om helsa holder. VG var tilstede i juli 2000 og intervjuet Michelet:
Jeg kommer til å stå på til langt inn i pensjonsalderen, om nødvendig, med klar adresse til det «visjonsløse sosialdemokratiet». Dette stod å lese under bildet av Jon og datteren Stella, som da var 10 år.
Jon Michelet lå ikke på latsida den gang, og det har han heller ikke gjort i årene etterpå. Hans bokserie «En sjøens helt» har betydd enormt for krigsseilernes ettermæle. Når han i år kommer tilbake til festivalen, er det for å motta Erik Byes minnepris.

Overskriften på VG-saken fra juli 2000 var «Hippie Hurra». Mitt utgangspunkt for den gang å lage en protestfestival var den gryende likegyldigheten i samfunnet, noe som utløste et savn etter engasjementet og visjoner, slike som i sin tid bar fram hippiene: Livet er så kort, hvorfor tar vi ikke bedre vare på hverandre? Hvorfor bryr vi oss ikke, hvorfor engasjerer vi oss så lite i det som skjer utenfor vår egen «boble»?

Jeg husket godt Gluntans slager «La oss leve for hverandre», som lå hele 23 uker på VG-lista i 1969. Da vi nylig var i Danmark, gikk musikalen «Hair» for fulle hus på Aalborgs Teater. I programmet til forestillingen skrev dramaturgen Jens Christian Lauenstein Led om den gang og i dag; om at vi er blitt så konforme, borgerlige, moralske,
velfriserede og korthårede som den 1950-generasjonen hippiene gjorde opprør mot. Og viktigst av alt, vi synes å ha mistet den sikre troen på forandringens mulighet, en mulighet hippiene trodde på.

Jeg siterer litt fra Leds programtekst:

De var ikke i tvil. Nå kommer vannmannens tidsalder, og kjærligheten vil herske. Hvis noe er galt, så demonstrerer vi og forandrer det. Vi lager en sit-in, en love-in, en sleep-in, en hash-in, en be-in. Og så snakker vi sammen, om det som er galt, og gjør noe med det. Vi finner oss ikke i det. Hvis kjærligheten ikke hersker, for vi vet, den er sterkest. La håret gro, skjegget vokse, ta noe løst og fargerikt tøy på. Eller ingen tøy. Bare gjør det. —-

I dag er «Bare gjør det» et slagord for en amerikansk løpesko. Og hvem av oss tror helt ærlig at en sit-in kan løse klimakrisen? Eller stanse global ulikhet? Eller redde et mer og mer vaklevorent demokrati? Vi synes å bremse enhver tanke om protest og forandring, før den er tenkt ferdig. Det er prøvd før, det er gammeldags, det virker ikke likevel, tenker vi. Og paradoksalt nok er behovet for forandring langt mer påtrengende nå enn den gang.

Dramaturgen for «Hair» i 2017 har rett. Vi kan velge noe annet enn økonomisk vekst, økt ulikhet og klimabeskadigelse. Og vi kan la håret gro igjen.

«Kjærlighetssommeren» i 1967 var starten på hippiebevegelsen og et gryende opprør mot alt som var galt i samfunnet. Offisielt ble hippiesommeren gravlagt ved en seremoni 6. oktober 1967, men ønsket om forandring var sterkt og levde videre. Allerede 17. oktober samme år var det off -Broadway-premiere på «Hair». Etter det var det full rulle med peace, love & understanding.

Det slo meg da årets festivalprogram var klart, hvordan alle elementene der henger sammen. Klima, økte forskjeller, religion, meningen med livet, populisme, poesifest. Alt dette ville passet som hånd i hanske for hippie-bevegelsen; selv om markeringen av 50-årsjubileet for «Summer of Love» faktisk var det siste elementet som kom inn i programmet.

Vi kan lage et program med poesifest, debatter, foredrag, filmfremvisninger, konsert og kulturinnslag; men resten er opp til deg, slik poeten Rune Tuverud formulerte det i et dikt:

Dagen kommer
og den venter ingenting
den teller ikke sekunder
og regner ikke opp dine feil
den ser ikke forskjell
på det du gjør
og det du hadde tenkt å gjøre
den kommer og forsvinner
overlater
resten til deg

Svein Inge Olsen

Festivalleder

[ 25.07.2016 av becka 0 Kommentarer ]

Årets tema 2016: “Ingen lenker er sterkere enn trangen til frihet”

Hovedtema skal alltid være en linje som passer som en rød tråd gjennom festivalen. Årets tema er ei linje fra en Kris Kristofferson-sang som heter «Third World Warrior». 22. juni fylte låtskriveren, artisten, filmstjernen og aktivisten 80 år, noe vi ønsket å markere ved å ha et hovedtema fra en av hans mange fabelaktige poetiske sangtekster.

Han er den eneste gjenlevende av festivalens fem inspiratorer, der de andre er Henrik Wergeland, Jens Bjørneboe, Axel Jensen og Erik Bye.

Kris har sagt at tar du ut ordene «freedom» og «rainbow» av sangene hans blir det lite igjen. Det er ingen tilfeldighet. Frihetstrangen er en enorm kraft. Don Quixote sa til sin væpner: «Friheten kommer, Sancho, den er en av de kosteligste gaver mennesket har mottatt fra himmelen». Nikolaus Cybinski sa at det er bare nerver som setter grenser for friheten. Lyrikeren Gunvor Hofmo sa det på en annen måte: «Friheten finnes bare i ytterpunktene: den absolutte nedverdigelse og den absolutte suverenitet». Nedverdigelsen finner man i Kristoffersons mest berømte strofe fra sangen «Me And Bobby McGee»: «Frihet er bare et annet ord for å ikke ha mer å tape». Med andre ord, hvis du har alt har du frihet (men også bundethet). Har du mistet alt har du også frihet. Frihet er å kunne ha muligheten til å følge det man i sitt indre mener er rett, selv om det går på tvers av holdninger i samfunnet.

Når Protestfestivalen i år tar opp temaet borgerlønn, er vi inne på det med å kunne leve sitt liv slik man mener er rett, uansett hvilke forutsetninger vi har. Får man ikke, eller kan ikke få en jobb slipper man å nedverdiges til et liv som sosialklient. Når vi tar opp religion hvert år handler det om at ingen har rett til å nekte noen en tro, selv om den skiller seg ut fra mengden. To andre av årets tema «skam» og «ulikhet» er forbundet med ufrihet. Lørdagen møter vi de kontroversielle som har blitt foraktet og elsket, de som har våget å være fri til å mene det de fleste ikke mener. Til sist møter vi 70-tallets hippier – eller den kristne greina av dem – som mer enn noen har blitt regnet som selve symbolet på de frie menneskene.

Når vi ville markere 80-årsdagen til Kristofferson ante vi ikke at han skulle få Erik Byes minnepris. Han var en av sju nominerte, men det lå ikke i kortene at han skulle få prisen.

Når Kris i år får Erik Byes minnepris er det vel unt. På Kristoffersons bursdag 22. juni 2004 hadde Kai Erland og jeg hentet Kris og Lisa Kristofferson i Oslo. Jeg hadde forsøkt intenst å få til et møte mellom han og Erik Bye. Men på veien ble Erik dårlig. Han kviknet til igjen senere, men da var allerede Kris ute av landet. Men Erik sendte hilsen til Kris to måneder før han døde, til han som «var en av de som ikke kunne holde kjeft». Erik likte så godt de som våget å tale urett og krig midt imot. Kris sendte hilsen til Erik fra Kristiansand før han fremførte sangen «Don’t let the bastards Get Yo Down».

I min bok «Kris Kristofferson: Dikter. Drømmer. Lærer. Løgner» (1999) omtalte jeg Bye som Norges Kris Kristofferson og Kris som USAs Erik Bye. De har begge vært høyt aktet. Låtskrivere. Poeter. Artister. Aktivister. Indianervenner. Fredselskere. Menneskerettsforkjempere.

Når årets festival går av stabelen 5.-11. september er det for første gang som en mer nordisk festival enn noensinne. Vi ønsker nemlig å være en nordisk verdifestival og ser frem til å ta imot våre nordiske gjester, sammen med våre andre deltakere. Festivalen er den 17. i rekken siden starten sommeren 2000.

Jeg tror vi kan si med frimodighet at det er den mest topptunge deltakerlista vi har hatt siden 2002.

La oss slå et slag for at festivalen skal få den friheten fremover at vi skal slippe å tenke på økonomiske utfordringer og i stedet bruke tiden på å fortsette å skape det Vebjørn Selbekk mener er Norges viktigste festival.

45 kjente kulturaktører, samfunnsaktivister og mediefolk, skrev under på oppropet som du kan se et annet sted i Absolutt Protest.

Kanskje kan vi ta Kris ord til oss selv, fra sangen som inneholder linjen som er blitt årets hovedtema:

«Du kan ikke slå han; han slåss for frihet. Det er alt han ønsker; alt han trenger. Du kan ikke vinne over han med våpen og penger. Ingen lenker er sterkere enn trangen til frihet»

La meg så avslutte årets leder med et dikt av poeten Arnold Eidslott som fylte 90 år i juni. Han er helt klart en av «Nordens vise menn», selv om vi – på grunn av høy alder – ikke inviterte han til programmet vårt fredagskvelden.

Diktet går rett inn i et annet tema Kris har satt på dagsorden under årets festival, nemlig «ondskapens sirkel, kan den brytes?». Selveste Hanne Sophie Greve har takket ja til å snakke om dette mandag 6. september på dagtid. Hanne Sophie Greve er ingen hvem som helst. Hun har i mange år vært dommer ved menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Hun har fått Fritt Ords Pris, Brobyggerprisen og Erik Byes minnepris (som hun fra nå av har til felles med Kris Kristofferson).

Tematikken handler om det faktum at mange av fredsheltene gjennom historien er blitt myrdet av krigsmenn. Martin Luther King, Kennedy-brødrene, Mahatma Gandhi, Yizhak Rabin og Jesus endte alle opp som martyrer for det de trodde på.

For den som dreper
dreper Lammet
men den som dreper Lammet
dreper seg selv –
således går døden i sirkel
for at den kan ramme
alle

(Arnold Eidslott, «Unge bajonetter», Kronen av røk)

Med ønske om meningsfylte og gode festivaldager!

Svein Inge Olsen
Festivalleder

[ 16.07.2015 av Svein Inge Olsen 0 Kommentarer ]

Årets tema 2015: Tenk nøye på hva du vil mene. Det kan bli dyrt å stå alene.

Svein IngeDu kan ikke si det er synd å bryte ekteskapet, for da «synder» du mot de fraskilte. Du kan ikke si at kvinner slår, for da blir du ynkelig. Du kan ikke si at ex før ekteskapet er synd, for da blir du latterliggjort. Du kan ikke som kvinne si at du ikke vil ha barn, for da er du egoistisk. Du kan ikke si at abort er drap, for da blir du hetset for å hetse dem som tar abort. Du kan ikke si at du vil innføre radikal borgerlønn med lik lønn for alle, for da blir du ikke tatt alvorlig. Du kan ikke si at du ikke har råd til noe, for da sutrer du.

Det koster å stå alene, slik vi gjorde i 2008 for å skaff e et talerør til dem som mente den nye ekteskapsloven var feil. Man kan vel uten å overdrive si at festivalen har blødd kraftig siden den gang. Årets hovedtema er et utdrag fra Jens Bjørneboes «10 Bud til en ung Mann som skal frem i verden». Det er tøft å stå alene, og jeg vil påstå det sjelden har vært så problematisk som nå. Vi lever i et ensrettet samfunn, der meninger på tvers av folkeflertallet skjules. Dette bekreftet også Magne Lerø i sin faste spalte i Vårt Land, da han skrev: «Det er ikke rart Svein Inge Olsen strever med å holde Protestfestivalen fl ytende i tid hvor ensrettingen brer om seg og konformitetspresset øker på». Vi trenger fl ere avvikere, mennesker som lever og tenker annerledes, skrev Lerø videre. Det er festivalens visjon; flere som tenker og handler annerledes.

«Du kan ikke si at du ikke har råd til noe» er et tabu. Likevel er flere og flere i den situasjonen. Det er faktisk også blitt et slags hovedtema og en rød tråd gjennom programmet for Protestfestivalen
2015.

Årets festival tar på alvor de utfordringene Norden står overfor med økte sosiale og økonomiske forskjeller, som blant annet har resultert i nærmere 100.000 fattige barn i verdens rikeste land; en utvikling vi ikke bør være bekjent av. Bør ikke kirken og menighetene ta sin del av ansvaret for kampen mot ulikhet og fattigdom? Uten å male fanden på veggen er det mørkere skyer på himmelen. Oljekrisa har ført til et ras av folk som mister jobben. Vi er belånt til pipa og aner en ny krisetid i horisonten, selv med rekordlav rente. Barnevernet er for tiden det heteste diskusjonsemnet på sosiale medier. Når noen mister det mest kjære de har, kan de allerede ha blitt «tikkende bomber». Ute i verden rasler Putin med sablene, mens «Nye NATO» kvesser klørne.

Protestfestivalen er klar for å gå inn i tidens vepsebol.

Det er en stor ære at Bob Geldof kommer til festivalen for å motta Erik Byes minnepris 16. september. I år er det 30 år siden den berømte LIVE AID-konserten, som innbrakte 150 millioner pund til de fattige i Afrika. Geldof er et eksempel på hva én person kan utrette, hvis man bare har vilje nok. Det hjelper å engasjere seg. Det hjelper å bry seg.

Jeg skriver dette 22. juni. Det er bursdagen til sønnen min Matti og til Kris Kristofferson. Musikken på anlegget gir seg sjøl. På albumet «Falne Engler – Kris Kristoff erson på norsk» er noe av teksten i «Third World War» oversatt til: «Og de rikeste blir rikere og tviholder på sitt. Mens de fattige blir tynget ned av håpløshet og slit. Og rettferdighet finns ikke».

Årets festival er den sekstende i rekken, det er 15 år siden vi startet.

Logoen med løvetannen passer bra, for Protestfestivalen er et «løvetannbarn», selv om vi er nådd konfi rmasjonsalder, hvilket i festivalsammenheng ofte betyr pensjonsalder. Men man pensjonerer seg ikke når man er i krig; i krig mot apati og likegyldighet, mot intoleranse og ensretting. Dette har vært kampsaken siden starten sommeren 2000.

For femti år siden skrev lyrikeren Kolbein Falkeid et dikt i
Dagbladet som begynte slik:

Stakkars oss!
Venn, sa du stakkars oss?
Jeg blir sjuk av stakkars velfødde oss i blant …

Diktet sluttet på denne måten:

Vi har kvinner vi elsker
Har barn å være redd for
Likevel –

Likevel går våre ord, valgt med omhu
jamrende
Imellom julebordene

Venn.
En jublende skål for vårt velvære.
Lenge
skal vi leve i landet.

Ironien levde godt i 1965, men i 2015 er det fullt alvor.

Ikke glem oss i år!

Svein Inge Olsen
Festivalleder