Torsdag 29. august, Oslo
[ 04.07.2019 av Alf Otto Fagermo 0 Kommentarer ]

19.00 SAMTALE: SÖTA BROR:

LITTERATURHUSET, WERGELANDSVEIEN 29, OSLO

 

(100,- for hele kvelden) Kjøp billetter

 

Er vårt naboland Sverige en ideologisk slagmark, et skrekkeksempel i Norden; helt annerledes enn Norge, Finland og Danmark?

Sverige er blitt en ideologisk slagmark, hevder svensk forfatter og journalist Kajsa Norman, bosatt i USA. Nå har hun utgitt boken «Sweden’s Dark Soul – the Unravelling of a Utopia». Hun spør om hvordan Sverige har utviklet seg de siste hundre årene, og hvorfor konformitet og konsensus står så sterkt i svensk kultur. Norman mener svenske ledere har ønsket å presentere Sverige som en moralsk supermakt; åpen, tolerant og moderne. Samtidig har det vært uvilje mot å se hva som faktisk karakteriserer den svenske kulturen. Den politiske eliten i Sverige har hatt en kunnskapsløs forestilling om det svenske samfunnet som et moderne «nirvana»; et sluttstudium som alle andre utviklede kulturer til slutt vil ligne. Reaksjonene vært sterke, om noen omtaler Sverige ufordelaktig. Landet har forvandlet seg fra utopisk sosialdemokrati til en omdiskutert migrasjonsnasjon, hevder Norman.

 

President Donald Trumps utsagn «Look at what happened last night in Sweden» ble møtt med sterke motangrep fra et nesten unisont Sverige. Også idehistorikeren Sven-Eric Liedman mener Sverige lider av ideologisk forvirring: «Livsstilen og kulturen har fått større betydning i politikken. Og konflikten mellom land og by risikerer å bli eksplosiv,» mener han. Etter sist valg tok det flere måneder før man ble enige om regjering, fordi ingen ville samarbeide med Sverigedemokraterna, og fordi venstresida ble sammenlignet med ytre høyre. «At Vänsterpartiet kalles ekstremistisk, er både latterlig og provoserende,» skrev Åsa Linderborg i Klassekampen. Hun mener den ideologiske debatten er blitt svak og forvirret. «De store samfunnsforandringene, som er preget av konflikt og motsetninger, har ikke fått noen idekritiske konsekvenser, særlig ikke hos dem som er vant med å føre ordet: de liberale,» mener hun. «Sverige er landet der 15-åringer er eksperter og professorer avfeies som Donald Duck-forskere,» hevder motstemmen Ann Heberlein; kjent som teologidoktor, politiker og forfatter.

 

Debattanter:

Vebjørn Selbekk, redaktør i Dagen

Åsa Linderborg, kommentator i svenske Aftonbladet

Thomas Hylland Eriksen, sosialantropolog og forsker

Hilde Nagell, rådgiver i Tankesmien Agenda

Ellen Engelstad, redaktør Manifest tidsskrift.

Debattleder: Magne Lerø

Musikalsk innslag: Christoforos Schuff

(100,- for hele kvelden)

Kjøp billetter

 

KART OVER OSLOPROTEST 2019

Torsdag 29. august, Oslo
[ 04.07.2019 av Alf Otto Fagermo 0 Kommentarer ]

17.30 DEBATT: NORGE: Det fødes for få barn i dette landet, ifølge statsministeren. Har hun rett? Er det flere skattebetalere hun vil ha

LITTERATURHUSET, WERGELANDSVEIEN 29, OSLO

 

(100,- hele kvelden) Kjøp billetter

 

Det ble født 55.120 barn i Norge i 2018, 1513 færre enn året før. Fruktbarhetstallet var 1.58 barn per kvinne, det laveste som er målt. Nedgangen kom etter finanskrisa 2008.

Statsministeren etterlyste flere fødsler i nyttårstalen. Politikere vil at folk får mange barn og jobber full tid: «At det blir født nok unger, har noe å si på bærekraft, verdiskapning og velferd i Norge. Derfor er vi opptatt av det, og derfor er vi bekymret» sa Hadia Tajik til Dagbladet i fjor. Jo Røed Skårderud skrev i Klassekampen at uten tilstrekkelig antall nye skattebetalere vil velferdsstaten knekke sammen.

Norge kåres som ett av de beste land å bo i; vi er likestilte, lykkelige og velstående; har god råd, gode velferdsordninger og velorganisert arbeidsliv. Alt burde ligge til rette for flere barn. Hanne Skartveit stilte i VG spørsmål om unge mennesker i dag er mer redde for usikkerhet. Må de ha alt på stell før de får barn? Og hvorfor er det stadig færre av dem med to barn, som går for ett til? Skyldes det bekvemmelighet, fremtidsfrykt eller økonomi? Høyreveteran og tidligere statsminister Kåre Willoch (90) spør: «Kan vårt samfunn se rolig på at det fødes så få barn? At den norske befolkningen kan bli halvert på bare noen få generasjoner»? Han ønsker høyere barnetrygd.

«Det er ikke abortnemnder som truer kvinners reproduktive frihet i Norge. Det er arbeidslinja,» skrev Anne Eskild, professor på Institutt for klinisk medisin ved UIO, i Klassekampen. «Det er dyrt å ha barn,» skrev Jøran C. Gamman i Fædrelandsvennen. Tidligere barneminister Linda Hofstad Helleland ble spurt av Klassekampen: Dersom det er umulig å få høy fødselsrate med to foreldre i full jobb; hva er da viktigst? Full jobb eller flere barn? «Jeg vil ikke utelukke det ene eller det andre. Det er kombinasjonen av de to som er avgjørende», svarte hun.

Er det også slik at mange ikke finner noen å lage barn med? Eller utsettes det å få barn til det er for sent? Hver fjerde mann over 45 år har ikke barn; er de er blitt «valgt bort»? Og hvorfor får kvinner med høy utdanning færrest barn?

Men noen mener det ikke er et problem, tvert om et gode, at vi får færre barn. Ifølge miljørådgiver Maja Dineh Sørheim trenger verden færre barn. Hun mener det statsministeren sier, er paradoksalt og selvmotsigende. Sørheim har av hensyn til miljøet valgt å ikke få barn; fordi dagens befolkningstall og -vekst har fatale konsekvenser for natur og klima. Jørgen Randers, professor emeritus i klimastrategi mener Erna Solbergs oppfordring om flere barn er totalt irrasjonell og idiotisk; at det ikke finnes noen fordeler med en større befolkning i Norge: «Det blir mindre uberørt natur og mer kø på flere mennesker. Oljeformuen må deles på flere. Det er klart at den enkleste måten å få ned utslippene i Norge på, er å redusere antall mennesker», uttalte Randers til Vårt Land.

Det finnes også dem som slett ikke har lyst på barn; som samfunnsdebattant, barnevernspedagog og kunstner Donna Gashi. Hun får følge av artisten Jorunn Stiansen fra Vennesla og Belinda Jakobsen fra Lyngdal. Betyr dette at de ikke tar samfunnsansvar?

 

Debattanter:

Anne Gunn Halvorsen, forfatter og journalist

Anne Eskild, seksbarnsmor og overlege ved Kvinneklinikken Ahus

Lill May Vestly, skribent, foredragsholder og familiepolitisk talskvinne i Partiet De Kristne

Jørgen Randers, professor ved BI, klimaaktivist og forfatter.

Lars Dommermuth, Seniorforsker i SSB, gruppe for demografi og levekårsforskning

Erling Holmøy, seniorforsker SSBs forskningsavdeling.

Silje Bekeng-Flemmen, journalist i Klassekampen og forfatter

Debattleder: Gordon Andersen

Musikalsk innslag: Christoforos Schuff

(100,- hele kvelden)

Kjøp billetter

 

KART OVER OSLOPROTEST 2019

Torsdag 29. august, Oslo
[ 04.07.2019 av Alf Otto Fagermo 0 Kommentarer ]

17.00 LANSERING: Frank Rossavik: Best å holde kjeft?

LITTERATURHUSET, WERGELANDSVEIEN 29, OSLO

 

(100,- for hele kvelden) Kjøp billetter

 

Rossavik har en lang karriere som journalist, forfatter, redaktør og kommentator i norsk presse, han har også spesielle forutsetninger for å uttale seg om spørsmålene han tar opp til drøfting i boka som nå lanseres: Står ytringsfriheten slik vi kjenner den – som demokratiets bærende premiss – under et press vi ikke ser konsekvensene av? Rossavik har fulgt utviklingen i samfunnsdebatten med et skarpt blikk i årevis.

 


Frank Rossavik

(100,- for hele kvelden)

Kjøp billetter

 

KART OVER OSLOPROTEST 2019

 

Nyheter
[ 27.05.2019 av Alf Otto Fagermo 0 Kommentarer ]

Protestfestivalen jubilerer

I år arrangeres Protestfestivalen for 20. gang. Den startet i 2000 under motto «Toleranse som dovenskap». Pur galskap og vilje gjorde at Kai Erland, jeg og nå avdøde Oddlaug Johansen formulerte visjoner og verdier for et nytt tusenår. Vi hadde erfart at utviklingen gikk mot et mer intolerant samfunn, der kun flertallets meninger var akseptert. To år etter kom Erik Bye på banen. «Vi har en stor taushet i dag,» sa han; derfor så han Protestfestivalen som viktig. To år etter det igjen stilte Kris Kristofferson opp for festivalen, fordi «kampen mot apati er en kamp som må bekjempes overalt».

 

Det er egentlig helt vilt å ha en protestfestival i Kristiansand, hovedstaden i en landsdel der alt skal være så «greit», samtidig som den forsøker å riste seg løs fra stereotyper om den trege sørlendingen og det kristenmørke fastlandet. Da faller det mange tungt for brystet at Protestfestivalen går mot strømmen ved å inkludere kristne stemmer og ha en egen «kristendag» med religiøse tema.

 

Motstanden lokalt kom allerede første året. I 2008 ble den – slik jeg personlig erfarte det – forvandlet til hatretorikk. Erland og jeg oppfordret kristenfolket til å delta i pågående debatt om ny ekteskapslov. Vi opplevde at de ikke slapp til eller våget å delta. Det så vi som et problem, når samfunnet hyller ytringsfrihet og toleranse. Plutselig gikk vi fra å være «anarkistisk raddiskaos» til å bli «kristenkonservativ suppe». Vi fikk beskjed om at festivalens debatter ikke lenger ville få lokal pressedekning. Vi mistet publikum og fikk redusert offentlig støtte. Men samtidig plasserte Norges største avis VG Protestfestivalen øverst på en liste med anbefalte festivaler, under overskriften «Seks forrykende festivaler som kan gi deg et løft».

 

Protestfestivalen har i Kristiansand sannsynligvis trangere kår enn hva som ville vært tilfelle flere andre steder. Kulturdirektøren i Kristiansand ser ut til ønske utnulling av økonomisk støtte. Nedtrappingen startet i fjor og fortsatte i år. Med mine finske og nordnorske røtter har jeg blitt farlig sint over denne utviklingen; like sint som Streken, tegnefiguren som dukket opp mellom TV-program på 90-tallet. Den sørlandske delen av mitt ego frykter jeg skal bli så sint at jeg «kommer til å si noe».

 

For et par år siden ytret Fritt Ord-direktøren tvil om Kristiansand fortjener å huse festivalen, når byen ikke har tatt bedre vare på det unike prosjektet. En tid tenkte jeg på å flytte festivalen til Oslo. Én av dem som reagerte negativt på den tanken, var forsker og nå Nobelkomite-medlem Asle Toje, som hvisket meg i øret at det er jo nettopp her nede Protestfestivalen trengs.

 

Ja, det er her den trengs! I år markerer Protestfestivalen i Kristiansand 20 år. Vi begynner feiringen med jubileumsfest for 100 gjester i hovedstaden, der de fleste meningsleverandørene bor, og der festivalen har høyere status. Gjestelista er voldsom for beskjedne sørlendinger: Tidligere statsminister, tidligere statsråder, ledende pressefolk, tidligere rusmisbrukere, redaktører, skuespillere, sangere, leger, generalsekretær i Røde Kors, aktivister, prester og prelater; folk som i tjue år har satt farger på Protestfestivalen, nær sagt – i alle regnbuens farger.

 

«Jag längtar till landet som icke er, ty allting som är, är jag trött att begära», skrev den finlandssvenske forfatteren Edith Södergran, som vi får høre mer om under årets festival. «Landet som icke är», er det landet hun ble født i. For min del er det Kristiansand. Her er jeg født og her skal Protestfestivalen fortsette som et urovarsel.