[ 16.07.2015 av Svein Inge Olsen 0 Kommentarer ]

Årets tema 2015: Tenk nøye på hva du vil mene. Det kan bli dyrt å stå alene.

Svein IngeDu kan ikke si det er synd å bryte ekteskapet, for da «synder» du mot de fraskilte. Du kan ikke si at kvinner slår, for da blir du ynkelig. Du kan ikke si at ex før ekteskapet er synd, for da blir du latterliggjort. Du kan ikke som kvinne si at du ikke vil ha barn, for da er du egoistisk. Du kan ikke si at abort er drap, for da blir du hetset for å hetse dem som tar abort. Du kan ikke si at du vil innføre radikal borgerlønn med lik lønn for alle, for da blir du ikke tatt alvorlig. Du kan ikke si at du ikke har råd til noe, for da sutrer du.

Det koster å stå alene, slik vi gjorde i 2008 for å skaff e et talerør til dem som mente den nye ekteskapsloven var feil. Man kan vel uten å overdrive si at festivalen har blødd kraftig siden den gang. Årets hovedtema er et utdrag fra Jens Bjørneboes «10 Bud til en ung Mann som skal frem i verden». Det er tøft å stå alene, og jeg vil påstå det sjelden har vært så problematisk som nå. Vi lever i et ensrettet samfunn, der meninger på tvers av folkeflertallet skjules. Dette bekreftet også Magne Lerø i sin faste spalte i Vårt Land, da han skrev: «Det er ikke rart Svein Inge Olsen strever med å holde Protestfestivalen fl ytende i tid hvor ensrettingen brer om seg og konformitetspresset øker på». Vi trenger fl ere avvikere, mennesker som lever og tenker annerledes, skrev Lerø videre. Det er festivalens visjon; flere som tenker og handler annerledes.

«Du kan ikke si at du ikke har råd til noe» er et tabu. Likevel er flere og flere i den situasjonen. Det er faktisk også blitt et slags hovedtema og en rød tråd gjennom programmet for Protestfestivalen
2015.

Årets festival tar på alvor de utfordringene Norden står overfor med økte sosiale og økonomiske forskjeller, som blant annet har resultert i nærmere 100.000 fattige barn i verdens rikeste land; en utvikling vi ikke bør være bekjent av. Bør ikke kirken og menighetene ta sin del av ansvaret for kampen mot ulikhet og fattigdom? Uten å male fanden på veggen er det mørkere skyer på himmelen. Oljekrisa har ført til et ras av folk som mister jobben. Vi er belånt til pipa og aner en ny krisetid i horisonten, selv med rekordlav rente. Barnevernet er for tiden det heteste diskusjonsemnet på sosiale medier. Når noen mister det mest kjære de har, kan de allerede ha blitt «tikkende bomber». Ute i verden rasler Putin med sablene, mens «Nye NATO» kvesser klørne.

Protestfestivalen er klar for å gå inn i tidens vepsebol.

Det er en stor ære at Bob Geldof kommer til festivalen for å motta Erik Byes minnepris 16. september. I år er det 30 år siden den berømte LIVE AID-konserten, som innbrakte 150 millioner pund til de fattige i Afrika. Geldof er et eksempel på hva én person kan utrette, hvis man bare har vilje nok. Det hjelper å engasjere seg. Det hjelper å bry seg.

Jeg skriver dette 22. juni. Det er bursdagen til sønnen min Matti og til Kris Kristofferson. Musikken på anlegget gir seg sjøl. På albumet «Falne Engler – Kris Kristoff erson på norsk» er noe av teksten i «Third World War» oversatt til: «Og de rikeste blir rikere og tviholder på sitt. Mens de fattige blir tynget ned av håpløshet og slit. Og rettferdighet finns ikke».

Årets festival er den sekstende i rekken, det er 15 år siden vi startet.

Logoen med løvetannen passer bra, for Protestfestivalen er et «løvetannbarn», selv om vi er nådd konfi rmasjonsalder, hvilket i festivalsammenheng ofte betyr pensjonsalder. Men man pensjonerer seg ikke når man er i krig; i krig mot apati og likegyldighet, mot intoleranse og ensretting. Dette har vært kampsaken siden starten sommeren 2000.

For femti år siden skrev lyrikeren Kolbein Falkeid et dikt i
Dagbladet som begynte slik:

Stakkars oss!
Venn, sa du stakkars oss?
Jeg blir sjuk av stakkars velfødde oss i blant …

Diktet sluttet på denne måten:

Vi har kvinner vi elsker
Har barn å være redd for
Likevel –

Likevel går våre ord, valgt med omhu
jamrende
Imellom julebordene

Venn.
En jublende skål for vårt velvære.
Lenge
skal vi leve i landet.

Ironien levde godt i 1965, men i 2015 er det fullt alvor.

Ikke glem oss i år!

Svein Inge Olsen
Festivalleder

Protest 2014
[ 11.04.2014 av Svein Inge Olsen 0 Kommentarer ]

Felicia Feldt og Mian Lodalen til Protestfestivalen

Felicia Feldt og Mian Lodalen til ProtestfestivalenBoken «Felicia Forsvann – I skyggen av verdens beste mamma» kom ut på norsk i fjor. Felicia beveget hele Norge da hun deltok i Skavlan der hun fortalte om oppveksten med moren, den kjente «barneoppdragelsesguru» Anna Wahlgren. Både hun og morens deltakelse i Skavlan vakte voldsomme diskusjoner.

«Felicia Feldts gjentatte forsøk på å begrave moren og gå videre er dømt til å mislykkes. For de er jo helt like,» skriver Marit Slotnæs i Morgenbladet.

Felicia er nummer tre i en søskenflokk på ni barn. Det var fire pappaer og enda flere menn. Men bare en mamma. Verdens beste mamma? I boken «Felicia Forsvann» tar hun et kraftig oppgjør med moren Anna Wahlgren – forfatter av den velkjente “Barneboka” som har vært en nordisk bestselger i flere tiår. Med Sove hele natta-kuren har hun hjulpet tusentalls foreldre til å gi barna sine en trygg, uavbrutt og tilstrekkelig nattesøvn.
Boken er en sår skildring av en barndom i skyggen av en selvopptatt mor, og hvilke spor det har satt i den voksne kvinnen.

Med seg til Protestfestivalen har Felicia fått med seg Mian Lodalen, kjent lesbisk feministikon, som introduserte ordet «flata» i Sverige. Mian skrev boken «Krummeklubbens skamlösa systrar» (Smuleklubbens skamløse søstre), om lesbisk kjærlighet. Hun har også skrevet en bok om sin far, som danner grunnlaget for at disse to damene nå står sammen på scenen. Også Mian Lodalens bok er utgitt på norsk. Hun er aktivist, forfatter og engasjert i dyrerettigheter, feminisme, inseminasjon, kvinnekamp og ellers politikk på venstresida. Hun er kjent for å ha en kvass penn og et varmt hjerte.
De to svenske kvinnene vil samtale om sine bøker, livet deres og det vil være åpent for debatt og spørsmål, «latter og tårer», som de sier.

Damene deltar på Protestfestivalen mandag 15. september, på dagen der barn og foreldre er tema. Debatt om fattige barn, og skilsmissebarn står også på programmet denne mandagen.

[ 03.03.2014 av Svein Inge Olsen 0 Kommentarer ]

Dagtema på Protest 2014

Fredag 12. september
ERIK BYES MINNEPRIS / OFF. ÅPNING

Lørdag 13. september –
HAR VI MOT TIL Å VÆRE DRISTIGE?

Søndag 14. september –
FILMSØNDAG: til skuespiller Lars Andreas Larssens minne

Mandag 15. september –
EGOISMEN – EN FOLKESYKDOM?

Tirsdag 16. september –
BEFINNER VI OSS I EN TROSKRISE?

Onsdag 17. september –
VÅRT SAMFUNN LUKTER IKKE SÆRLIG GODT!

Torsdag 17. september –
HAR VI NOE Å FEIRE I JUBILEUMSÅRET?

Fredag 19. september –
ER VI FANGET AV LYKKETYRANNIET?

[ 01.09.2013 av Svein Inge Olsen 0 Kommentarer ]

Erik Byes Minnepris 2013: Per Fugelli

DSCF3329

Per Fugelli mottok Erik Byes minnepris i august 2013.

Generalsekretær i Kreftforeningen Anne Lise Ryel holdt talen til prisvinner:

UTDELING AV ERIK BYES MINNEPRIS 2013 TIL PER FUGELLI
UNDER PROTESTFESTIVALEN, KRISTIANSAND

 

 
Kjære publikum,

– Jeg har gledet meg til dette og føler meg beæret.
– Kriteriene for minneprisen er flotte, og selve prisen er flott – og personen som skal få prisen er flott.
– Personen betyr mye for meg
– og for Kreftforeningen
– og for kreftsaken
– og for mange andre helsesaker
– og samfunnssaker
– og for veldig, veldig mange folk i det ganske land

Hva er å si:

Det første jeg vil trekke frem:
Gjennom et langt liv stått på med et stort samfunnsengasjement for folkehelsa, særlig påpekt at det er folk som vil falle utenfor, bli stigmatisert, bli gjort små om vi på en gitt måte iverksetter eller gjennomfører noe, eller hvordan vi mener noe.
Han tar ståsted og perspektivet sett fra «hvermannsen», mannen i gata.
Han ser det fra fiskeren på Røst sitt ståsted.


Nettopp det gjør det til at det er en viktig stemme.
Ikke alltid enig.
Men ville aldri vært synspunktene foruten.
Et viktig og ofte nødvendig samfunnskorrektiv.


Og meningene er formulert så genialt – at uavhengig av om man egentlig ikke var så enig i sak – så blir man bergtatt av de presist formulerte, så godt visualiserte, genialt iakttatte, med språket lekende, statementene, slik at de faktisk overbeviser, eller målbinder.

Vi har med andre ord med en språkkunstner og språkskaper å gjøre.
Når man skaper ord som: Vi har fødselspermisjon, hvorfor har vi ikke dødspermisjon…?
Og engangslegen, og nam-nam. Da setter man spor.


Han trekker frem og gjør bruk av andres ord/uttrykk/formuleringer – være seg Hamsun eller Bjarne Brøndbo i DDE.
Og ofte er det han som gjør utsagnene til å bli kloke og/eller vittige når han putter dem inn i sin kontekst.


Dette kombinert med at personen har et overskudd av godt humør, ingen surpomp, er ikke snurt eller kverulerende i sitt engasjement for saken.


Hindrer ikke at han er full av selvironi – også iht. hvordan han liker å fremtre: Ikke alle går i 2013 med tversoversløyfe à la forrige århundre, og opptrer nærmest akademisk forfinet, samtidig som han rusler rundt i folkevrimmelen i sitt eget nærmiljø på Grønland i Oslo.
Der folket, folket fra alle verdenshjørner bor.
Det er der han hører til.
Dette viser at han ikke bare sier, men lever i tråd med de verdier han forfekter; det vesentlige er relasjoner og respekt og likeverd mellom mennesker.


Han er absolutt ikke en som går i flokk, men han tilhører flokken og får oss til å skjønne at nettopp det er det eneste fornuftige, det eneste helsefremmende og sjelefremmende.


Han har klare meninger og refleksjoner om velferd og velferdsstaten også nå i disse valgtider.
Han gjør sin stemme synlig og har tydelige budskap.


Alt dette sagt, det som virkelig gjorde ham kjent for alle i det ganske land var da han begynte å danse med døden. Ved å være åpen om egen sykdom, dele tanker og refleksjoner rund liv og død, alt formulert i et språk som satt, traff det hver og en især av oss i hjerne og hjerte. Han fikk satt på dagsorden den lengsel og det ønsket så mange har om å få døden tilbake og inn i våre liv igjen.
«Vi eier ikke døden lenger». «Den er flyttet inn på sykehusene og på institusjonene», som han uttrykker det.


Akkurat dette temaet har lenge opptatt meg, sterkt personlig.
Og det opptar Kreftforeningen.
Det var denne mannens engasjement rundt døden som ble startskuddet for Kreftforeningens temamøter om «Døden rusker i oss alle». Sammen på Litteraturhuset i januar, denne uke, neste uke sammen. Hundrevis kommer, kø. Truffet noe vesentlig.


Det siste jeg vil trekke frem er hans kjærlighet til Værøy og Røst. Steder han slett ikke er fra. Opprinnelig.
Men han løfter frem og synliggjør; naturen og dens kraft, og menneskene som lever så tett på den. Mennesker som har en ærefrykt og undring, en respekt og en nesten religiøs samklang med naturen. Han plasserer mennesket der det skal være, det lille, forgagne mennesket i den store, mektige, evige naturen.

Resultatet av dette – og at jeg har vært så heldig å få oppleve det sammen med ham, er at jeg nå, for noen uker siden, selv ble eier av et bittelite gammelt hus med gress på taket som i 130 år har stått stormene av. På Værøy. Et bo for min nordnorske sjel.

Takk til deg også for det.
Og deg, som jeg nå har prøvd å beskrive noen fasetter av, er som de som de fleste har skjønt, Per.
Per Fugelli. En fantastisk mann verdig Erik Byes minnepris.

Og før jeg gir stafettpinnen videre til Anne Eriksdatter Bye, Erik Byes datter, vil jeg si til deg, Per:

Vi er vandrelys alle sammen
Kommer til jorden
Lyser en stund
Og blir borte