NYHQ1990-0372
Erik Byes minneprisNyheter
[ 24.10.2019 av Alf Otto Fagermo 0 Kommentarer ]

Tale til Liv Ullmann

Kommunikasjonsdirektør i UNICEF Norge, Jean-Yves Gallardo, holdt en tale for prisvinneren og snakket blant annet om FNs barnekonvensjon som Liv Ullmann var involvert i arbeidet med. Bildet over viser Ullmann, UNICEFs Goodwill-ambassadør, ved siden av James P. Grant, generaldirektør i UNICEF og andre ledere i organisasjonen som Karin Sham Poo til venstre for henne, under singeringsseremonien av UNICEFs barnekonvensjon.

 

«The Convention on the Rights of the Child (CRC), adopted last November by the UN General Assembly, as opened for signature on 26 January 1990 at the United Nations. During and official ceremony, sixty-one Governments signed the Convention. Signing the protocol indicates a Government’s intention to consider ratification, which is a process involving legislative or parliamentary approval of the Convention as binding law in that country. It will become active international law when it has been ratified by 20 countries.» Foto: © UNICEF/UNI39404/Mera.

 

Talen ble fremført under minneprisutdelingen 23. oktober 2019 og kan leses i sin helhet under:

 

I år er det 30 år siden FNs konvensjon for barns rettigheter ble vedtatt for å sikre barn over hele verden samme rett til trygghet og beskyttelse. For 30 år siden var du også sterkt involvert i arbeidet rundt barnekonvensjonen. Til pressen i New York snakket du om behovet for at konvensjonen skulle ratifiseres. Og det er kun ett land i dag som ikke har gjort det og det er USA.. Alle andre land i verden stiller seg bak den.

I anledning at det er 30 år siden verden fikk konvensjonen har magasinet ErlikOslo invitert en av mine kolleger Kristin Oudmayer fra UNICEF som gjesteredaktør og viet hele bladet til saker om barndom, oppvekst og barns rettigheter og kalt november-utgaven «Den ene barndommen». Og som redaktøren Erlend Paxal skriver i sin leder: «Alt for ofte må vi helt tilbake til barndommen før vi forstår årsaken til at man som voksen har havnet, eller stilt seg, på utsiden av det samfunnet de fleste regner seg som en del av. Det er gjerne nettopp i barndommen grunnlaget legges for å kunne navigere noenlunde stødig gjennom resten av livet».

I forbindelse med forestillingen «Liv» som du turnerer med har du sagt at det du trekker fram som ditt viktigste budskap er at det ikke finnes noen «den andre». Det er oss alle.

Og den innsikten og selvinnsikten i det å være menneske – og barn – er nok noe du hadde tidlig, noe som fikk deg til å engasjere deg for flyktninger, for kvinner, for barn, men det er også en innsikt som du har utviklet gjennom hele livet.

Fra din egen barndom har du tatt med deg mye i det voksne liv. Derfor åpnet du din bok «Changes» med et sitat fra den danske forfatteren Tove Ditlevsen «There’s a young girl in me who refuses to die.»

En ting er å ha innsikt, empati, men en annen ting er å omsette det til handling, føle at du kan gjøre en forskjell, påvirke politikerne, mediene, opinionen med én ambisjon i siktet: å gjøre verden til et bedre sted. Denne makten – å fange medienes oppmerksomhet – forstod du tidlig at du hadde og at du kunne utøve den for å hjelpe mennesker i nød over hele verden. Dette står det respekt av!

“Asking Questions can bring results. If I keep asking questions simply because I don’t understand, sooner or later someone has to answer!” har du sagt en gang. Det kan vi lære av.

 

Liv, du er uredd, modig, kunnskapsrik – du har virkelig reist verden rundt – flere ganger faktisk – med UNICEF og andre organisasjoner for å treffe andre mennesker, for å forstå.

Du har vært og er en endringsagent for så mange mennesker, oppfordret noen til å åpne lommeboken, andre til å fatte viktige beslutninger og andre til å endre mening.

Reisen med UNICEF  strekker seg over flere tiår – åttitallet, nittitallet – og ikke minst ble du den første kvinnelige UNICEF-ambassadør. Nesten en livslang reise, og en livslang læring.

Mange sterke historier ble det også langs veien: en av de fineste er kanskje den med ringen du fikk en gang i USA av en 14-år gammel jente som hadde hørt deg dele noen av de historiene fra feltreise med UNICEF. Du hadde fortalt om en annen liten jente som hadde gitt deg det eneste og kjæreste hun hadde: en ring. Så kom den amerikanske jenten bort til deg med en ring og spurte “Kan du ta denne ringen og neste gang du besøker et land, gi den til en jente som ikke har ring?»

Jeg tror din styrke som ambassadør har vært at du har ord i din makt og at du samtidig har en fantastisk, usedvanlig evne til å fortelle, å formidle samt å bringe historien til det nære, noe alle kan forstå, enten du er barn eller politiker.

 

Så når man leser formålet med Erik Byes minnepris, er det vel ikke «Rocket Science» å se at de verdiene prisen skal fremme er nettopp de verdiene du forsvarer og at denne prisen rett og slett er skreddersydd for deg.

Jeg startet med å snakke om «Den ene barndommen» og vil runde av med et vakkert sitat fra deg på UNICEFs 40 års jubileum i 1986:

«If the sad statistics are not enough to compel us to work for peace, let us think of the faces of the children. Think of the pleading face of a hungry boy in the Sudan, a frightened face of a little girl in Lebanon. Think finally of the face you love the most, the face of your own child”.

Og ja, tragisk nok er det den dag i dag fortsatt barn I nød i Sør Sudan; tragisk nok er det i disse dager jenter i Libanon som er vitner til uro og demonstrasjoner. Men vi som jobber i UNICEF mister ikke håpet og vi gir aldri opp.

Nye personer har overtatt stafettpinnen fra deg når det gjelder å engasjere seg for verden og barnerettighetene som UNICEF-ambassadører. Nylig oppnevnte vi vår yngste ambassadør, Penelope Lea, 15 år og klima-aktivist som vil stå på barrikadene med UNICEF og bli en del av løsningen for fremtiden.

Men også du står på barrikadene, når du forsvarer flyktninger og sier at de ikke har noe valg, fordi som du sier, nød, det er å ikke ha noe valg. Men heller ikke vi har noe valg, vi må åpne våre samfunn for dem og gi dem både valg og håp igjen.

I UNICEF er vi stolte og glade for alt det arbeidet du har gjort, som har bidratt til å gjøre oss til verdens viktigste forkjemper for barnerettighetene.

Takk for at du har vært en UNICEF-ambassadør!

Takk for at du fortsetter å engasjere deg, og for at du gir andre en stemme og et ansikt!

Tusen hjertelig takk for at du fortsatt er en stor inspirasjon for oss alle!

Gratulerer med prisen!

 

Jean-Yves Gallardo

Kommunikasjonsdirektør UNICEF

 

Erik Byes minneprisNyheter
[ 11.09.2019 av Alf Otto Fagermo 0 Kommentarer ]

Utdeling av minnepris i oktober

I det trykte programmet står det at minneprisen deles ut 11. september. Det stemmer dessverre ikke.

Les mer “Utdeling av minnepris i oktober” »

Nyheter
[ 09.09.2019 av Alf Otto Fagermo 0 Kommentarer ]

Minneord om Olav Skjevesland

Olav Skjevesland: Født 31. mai 1942 i Drøbak – Død 8. september 2019 i Kristiansand.

Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik sa under debatten om verdier på årets Protestfestival at vi trenger anstendighet i den offentlige debatten. Anstendig er et ord som man skulle tro ikke var forenlig med Protestfestivalen. Ordet betyr korrekt, ordentlig, sømmelig eller skikkelig. På trøndersk kan det kanskje passe med ordet «helved». Likevel, til tross for den noe underlige kombinasjonen, er det nettopp disse verdiene Protestfestivalen ønsker å få fram. Personifisert kan vi ikke se for oss en mer anstendig person enn Olav Skjevesland, som døde søndag. Han var et tvers gjennom helstøpt menneske det var umulig å mislike. Han sa aldri et vondt ord om noen, en dannet mann kan man si, og en akademiker som selv to rufsete mennesker som oss to forsto og kunne søke ly hos. Det få vet er at uten Olav Skjevesland hadde det neppe blitt unnfanget et prosjekt som skulle bli hetende Protestfestivalen, et prosjekt som i år ble arrangert for 20. gang.

 

 

Rundt årtusenskiftet var det i ferd med å skje en endring i folks måte å uttrykke seg på. Språket var blitt atskillig hardere, og vi opplevde mer av det vi i dag snakker om som intolerant toleranse. Mange snakket mer om toleranse, men det var ofte toleranse på deres premisser. Mobben var «de tolerante», de som hevdet å ha monopol på sannheten. Olav var en av dem som fikk merke dette. Vi tror ikke han hadde sagt noe galt, men media og den nye tidsånden hadde funnet ut at biskopen var en konservativ mann. Der og da kom slengbemerkningene og hetsen. Vi merket det, og syntes det var urettmessig at en så mild og sympatisk person som Olav skulle utsettes for dette. Vi måtte gjøre noe og trommet sammen til det som skulle bli den første Protestfestivalen. Den skulle være en festival mot apati og likegyldighet, for engasjement og handling. Den skulle være i Jens Bjørneboes og Henrik Wergelands ånd, men den kunne like gjerne vært i Olav Skjeveslands ånd. Etter at festivalen ble slaktet i avisen første året fikk vi støtteerklæringer fra fire svært forskjellige personligheter; humanisten og kunstneren Kine Hellebust, anarkisten og poeten Triztan Vindtorn, fylkeslegen i Vest-Agder Kristian Hagestad, og biskopen i Agder Olav Skjevesland. Det var spesielt motsetningene mellom Vindtorn og Skjevesland som motiverte oss. Vi forsto at dette var viktig. I 2002 satt de i samme panel side om side. Det var en surrealistisk men spennende opplevelse. De passet så fint sammen. Vi ble i klare ordelag bedt om å fortsette. Olav hadde skrevet noen ord om toleranse til det første programheftet i år 2000 med overskriften «Toleranse som dovenskap?». Han avsluttet med følgende linje: «Jeg har forstått det slik at Christianssand Protestfestival vil få oss ut av blåsten. Den vil uroe oss – intellektuelt og moralsk. Det er et edelt mål, som hermed tiltredes».

 

 

Olav var i tankene da vi startet. Senere ble han med i Protestfestivalens råd, der han og kona Anne Katrine var ivrige og viktige støttespillere. Noen år senere døde kona plutselig, og Olav gikk etter hvert av som biskop og ble emeritus. I den senere tid var han syk etter å ha fått slag. Da den av oss som fortsatt er engasjert i Protestfestivalen så Olavs navn på postkassa på Presteheia omsorgssenter, var veien kort til at årets program ble puttet oppi. Det skjedde sist for en uke siden, søndag 1. september. Protestfestivalen skulle arrangeres for 20. gang, og han var hvert år de siste årene i tankene, slik det også var med et par andre støttespillere. Søndag 8. september var siste festivaldag, og skjebnen ville det slik at på den dagen forlater Olav Skjevesland denne verden. Beskjeden kommer samtidig som en samtale om nestekjærlighet finner sted i frikirken med biskoper fra Norge og Finland i panelet. Det var noe symbolsk over det, noe betydningsfullt. Vi var heldige som fikk ha med oss Olav, men at han skulle dø på den aller siste dagen under den tjuende festivalen var ufattelig.

Siste festivaldag er alltid beheftet med vemod og følelser, men i år ble det dobbelt vemod. Likevel vil tankene handle mye om takknemlighet.

 

«Vi må få tilbake anstendighet i samfunnet», sa Kjell Magne Bondevik på årets festival, men da budskapet om biskopens bortgang nådde oss sitter vi igjen med takknemlighet for en mann som virkelig sto for anstendighet. Olav var et forbilde. I dag sitter vi igjen med både vemod og takknemlighet. Takknemlig for at han motiverte oss til å drive festivalen videre, men også takknemlig for det han lærte oss, to rufsete kulturmennesker som sammen i mange år, og senere hver for oss, har båret med oss verdiene, fordi vi trengte dem. Samtlige i panelet på torsdag svarte ja på at vi trenger en gjeninnføring av en slags verdikommisjon i dette landet. Hvis alle var som Olav Skjevesland ville det vært unødvendig.

Svein Inge Olsen og Kai Erland
Grunnleggere av Protestfestivalen

Nyheter
[ 08.09.2019 av Alf Otto Fagermo 0 Kommentarer ]

Se valgdebatten i opptak

Før årets lokalvalg 9. september startet vi vår festival i Kristiansand med en debatt rundt «Eliten» eller «Folk flest» der fem av toppkandidatene ved kommunevalget i Kristiansand satt i debatt ledet av Hans-Christian Vadseth. Deretter skulle to tidligere redaktører og en leder av Grønn Ungdom prøve å analysere debattklimaet i årets valgkamp og spørre seg om en trenger protestbevegelser mot politikere eller ledere i maktposisjon. Implisitt ble det også en debatt rundt et medium som Sørlandsnyhetene og dets påvirkningskraft på valgkampen og dets stemme mot sentrale maktpersoner og politikere.

Nesten 200 tilhørere på Håndverkeren fikk oppleve kanskje en av valgkampens «snilleste» debatter med lite drittslenging, men likevel en høy temperatur mellom debattantene, spesielt med Vidar Kleppe fra Demokratene i spissen.

Fædrelandsvennen sendte direkte og gjorde opptak av denne. Vi gjorde også opptak av debatten på Håndverkeren, og den kan du se under.

Årets temaNyheter
[ 30.08.2019 av Alf Otto Fagermo 0 Kommentarer ]

Hva er en finlandssvenske?

Finlandssvenske er en betegnelse på personer som tilhører den svenskspråklige minoriteten i Finland og snakker finlandssvensk. Denne minoriteten utgjør i overkant av 5% av befolkningen.

Les mer “Hva er en finlandssvenske?” »