[ 19.09.2014 av becka 0 Kommentarer ]

“Den besverigelige hen-tiden” – Jon Eirik Lundberg

(Kåseri av Jon Eirik Lundberg – fremført i Triztan-teltet 18. sept 2014)

Hva er det som er så besverigelig med Sverige? Jo: At man ikke lenger kan snakke om ”søta bror” uten å bli satt i gapestokk som sjåvinist. Det er jo mange søstre i Sverige også, og disse blir effektivt hodt utenfor av en betegnelse som ”söta bror”. Men ingen har tro på at en neologisme som ”söta bror och syster” kan rette opp på dette. For det første fordi setningen bliver for lang og omstendelig. For det andre fordi ideen virker kunstig. ”Söta bror” faller naturlig. Svenskene er et broderfolk. Det finnes ikke noe ”søsterfolk”. Alle har et fedreland og et modersmål, men ingen har et moderland og et fadermål. Og så videre. Men for det tredje fremmedgjør disse kjønslige markørene alle kjønn hele tiden og på én gang. Språket vårt er, slik vi har fått det overlevert fra en mindre opplyst fortid, i dets natur patriarkalsk og urimelig. Fortiden utgjør på mange måter nåtidens største problem. Nåtiden må vinne over fortiden for å komme til fremtiden. Og det er akkurat dette som er så besverigelig.

Det er ikke alltid hva vi sier, men noen ganger at vi overhodet sier noe, som er problemet. Sagt på en annen måte: Idet vi åpner munnen, og lar den forme setning etter setning, på et språk vi ikke har skapt selv, og derfor ikke har full kontroll over, begår vi, uten å være klar over det, fortløpende forbrytelser. Det svarer til at vi kjører rundt på veier hvor noen har fjernet fartsskiltene, men hvor fotoboksene står tettere enn trærne i skogbrynet. Når vi ser blitzlyset vet vi at vi har tatt feil. Men feilen er for det første uopprettelig, og for det andre kan vi ikke huske hvilken feil vi begikk hvor. Sakte men sikkert begraves vi under et sneskred av fartsbøter, og ender med å sitte døde i sofaen i tre år før barna våre etterlyser oss.

Den svenske løsningen på disse vanskelige problemene er like enkel som den er kreativ: en helt ny kjønnskategori, fristilt fra forfedrenes moralisme og anekdotiske viten. Et kjønn basert på den nyeste vitenskapen. Et kjønn som ikke opptrer i noen Bibel, som ikke er ”skapt i Guds bilde” ,som ikke er en normativ agent. Som ikke har noen egenskaper overhodet. Et intetkjønn. Et hjelpekjønn, et erstatningskjønn. Et kjønn som er en erstatning for nettopp ”kjønn”. Tenk hvis det fantes en bil som kunne erstatte alle biler, og dermed løse klimakrisen? En statsform som kunne erstatte statsformene, og forhindre alle stridigheter om ressurser og grensestrekninger? Et menneske som kan overkomme menneskeheten?
Den svenske løsningen er like besverigelig som den er genial. Nemlig å bruke et geografisk ord i stedet for et kjønnsord. Hen kaller de det. Som i: Vi skal dit hen. Bare at nå er det hen der borte som snakker til meg. Hen vil ha en drue. Hva sier hen? Hvor er hen blitt av? Hen! Hallo! Hvor er du! Hvem er du?

Hen er ikke noen. Hen er alle. Mennesket som universelt vesen, som den ultimative abstraksjon. Som ressurs. Som skifergass, eller vannkraft. Det er en praktisk foranstaltning til løsning av et eller annet problem. Livet ikke som gave, men som metode. Hvis Hen-kulten blir en religion vil kirken kanskje hete Metodekirken? Og flytte inn i bygninger forlatt av Metodistkirken? (Det vil i hvert fall gjøre skiltarbeidet litt lettere.)

Den svenske løsningen på verdens problemer er altså et nytt menneske, i og for seg. Og dette nye mennesket er både kvinne og mann og samtidig hverken kvinne eller mann. En kompleks størrelse. Hva sier passkontrollen? Tør flyselskapene ta hen ombord? Vil hen trives i selskap med mennesker av den gamle typen? Det virkelig visjonære i oppfinnelsen av Hen er at evolusjonen dermed har beveget seg videre. Mennesker er ikke lenger på toppen. Det kommer noe etter menneskene. Faktisk er menneskene allerede detronisert, det har bare ikke gått opp for alle. Det kommer noe lenger fremme som forteller oss at alt det kjente allerede er slått konkurs. Mann og kvinner er ferdige med hverandre. I fremtiden er det bare hen og hen som får barn sammen. Hvordan skal hen kunne gå i fra hen? Hvordan skal hen kunne gifte seg med hen? ”Og Gud skapte hen og hen i sitt bilde” vil neppe bli sagt av noen prest. Kirken er like passé som kvinnen og mannen. Med kirken forsvinner moralen, grunnloven, politikken. Hen-tiden vil erstatte frem-tiden. Men hvorfor?

N¨r alle konflikter har sin opprinnelse i kjønnene, må avskaffelsen av kjønnene implisere en avskaffelse av konfliktene. Det sier seg selv. Men det vil også være en avskaffelse av all historie. Av grenser og nasjoner. Av alle forskjeller i det hele tatt. Man vil ikke kunne skille det ene fra det andre. Alt vil bli til ett. Hvert språk – tenk over hvor mange konflikter som har deres opprinnelse i språket – vil bestå av ett eneste ord: Hen!

Men hvorfor er det en mer tiltalende verden? Hva er galt med problemer? Jeg tror söta bror och syster har forregnet seg og solgt bjørnefellen. Men bamsefar sitter stadig med hånden dypt nede i honningkrukken. For en verden uten kvinner er uansett mer sørgelig enn man, eller en mann, kan bære. Ingen kan elske hen, og hen kan jo ikke elske andre enn ”hen”. Resultatet blir en kjærlighetsløs verden. En verden hvor konflikter ikke er konflikter, problemer ikke problemer, det onde ikke ondt, det gode ikke godt. Når man leser om folk som har vært døde og våknet opp igjen, ser man at det ofte er slik de beskriver tilstanden på ”den andre siden”. En tilstand av total fred og harmoni. Det besverigelige er at ”den andre siden” aldri kan virkeliggjøres på ”denne siden”. Og des mer besverigelig dette er, des bedre.

[ 11.09.2014 av becka 0 Kommentarer ]

Erik Byes minnepris 2014: Amal Aden

Den profilerte samfunnsdebattanten Amal Aden får i år Erik Byes minnepris. Det skjer i forbindelse med åpningen av Protestfestivalen i Kristiansand, fredag 12. september. Den blir overrakt av Erik Byes sønn, Ola Bye.

Amal Aden kom til Norge som somalisk flyktning i 1996 og fikk et tøft møte med norsk kultur og norsk barnevern. Hun havnet i rusmiljøet på Grønland og levde til tider på gata. I dag er hun en anerkjent foredragsholder, debattant og samfunnskritiker. Hun er blant annet sterkt kritisk til de norsk-somalierne som i for stor grad nyter godt av det norske velferdssamfunnet uten å yte sitt bidrag. Engasjementet hennes har ført til at hun har blitt utsatt for overfall på åpen gate, og til tider måttet ha politibeskyttelse.

Hun har skrevet flere bøker om innvandring og integrering. Den første het Se Oss og kom i 2008. Hun har fått en rekke priser, blant annet Likestillingsprisen, Zola-prisen, og nå altså Erik Byes minnepris for sitt sterke engasjement for integrering og svakere stilte grupper i samfunnet. Hun er også fast skribent i nynorskavisa Dag og Tid.

[ 17.08.2014 av becka 0 Kommentarer ]

“En giraff er en giraff. Intet mindre” – Jon Schau

Jeg husker en stor hånd med en pekefinger foran meg. Den pekte på et bilde i en bok, og sa: «Giraff ». Det jeg så, var fire lange bein og en lang hals. Så pekte fingeren på et nytt bilde og sa: «Elefant». Store ører, lang snabel, fire tykke ben. Elefant.

I 38 år tenkte jeg at jeg visste hva en giraff var. Den var 4 lange bein og en lang hals. Underveis hadde den fått én ting til: To små stilige horn med kuler på enden. Men så, i mitt 39. år, tenkte jeg plutselig: Om en giraff kunne snakke, hadde den jo sagt at jeg ikke ante hva jeg snakket om. At en giraff er mye mer enn bein og hals og horn. På samme måte som hvis en giraff hadde kommet bort til meg og sagt: «Jeg vet hva du er. Du er menneske, for du har to bein, to armer og et hode på en skikkelig kort hals.» Da hadde jeg garantert fortalt giraff en at et menneske er mye mer enn det du kan se. Det er nesten ingenting av et menneske som synes på utsiden.

Vel, nok om mitt begredelige indre liv. Nå: Verden. En uendelighet av meninger og ytringer som kretser rundt ekstremt få hendelser. Ytre omstendigheter som utpekes av media, og mennesker som velger for eller imot over en lav sko. Faktisk er skoen så lav som 2,9 sekunder.

Ja- en undersøkelse der en million mennesker har deltatt, viser at vi bruker 2,9 sekunder på å bedømme noe før vi mener oss meningskompetente. Om det er mennesker, saker, ting, dyr- vi bruker under tre sekunder på å «gjøre oss opp en mening». Som jo er en hån mot meninger. Å mene etter 2,9 sekunder er å mene om noe man ikke aner- unnskyld uttrykket- en dritt om. Og dét driver vi med, hele tiden.

Skyldig eller ikke skyldig. Idiot eller geni. Leve eller dø. For eller imot. Uten å ane, altså, en tøddel om det som menes om. «Ting, alt har blitt til», ville kanskje Master Yoda ha sagt. Og ment: «Mennesker blir til ting i en verden der vi tror vi kan gjøre intelligente valg og bedømmelser uten å se etter».
Meninger er altså i verden i dag en vane, og ikke et resultat av intelligent tilnærming. Vi venner oss til hva som er riktig men- ing for tiden, og så gjentar vi det når vi møter andre. Vi er på en måte zombier som tenker på intelligens som et overflødig fenomen, og ikke lenger et verktøy som vi har nytte av. Det er smartere, i en verden som måler hastighet som dyktighet, å mene raskt enn intelligent.

En festival som ser det som sin plikt å bringe saktehet, innlevelse og intelligens tilbake på «smartsamfunnets» smørgåsbord, behøves. Sårt. Det er fremdeles fliker av menneskehet som klynger seg fast i oss, i dyp tørst etter ekthet. Oppmerksom tilstedeværelse og engasjement er det motsatte av raske latesomvurderinger som alltid ender med «riktig» resultat. At denne festivalen nå står i fare for å drukne i denne meningsfylte tomme støyen, er ikke overraskende. Tragisk, men forutsigbart. Som er det vi skaper når vi gjør våre såkalte «valg»: Forutsigbar søvnighet uten intelligens, men huhei, så raskt. Tenker kjapt, tenker vi sikkert at vi gjør. Uten å tenke over det. Intelligens, på 2,9 sekunder? Trengs ikke.

– Jon Schau, komiker foredragsholder og forfatter 2014

[ 17.08.2014 av becka 0 Kommentarer ]

“Motstrømmens egenverdi” – Harald Stanghelle

Det er et helt lite under at Protestfestivalen nå er kommet i en alder det er naturlig å jubileums- markere. Det har skjedd mot mange odds. For det har ikke manglet på motgang i denne helt spesielle festivalens historie.
Det er da også en festival som går motstrøms. Der andre kaster seg på den ene bølgen etter den andre, så markerer Protestfestivalen sin uavhengighet av den til enhver tid rådende tidsånd. Den legger seg på tvers der andre går i takt. Slik utfordrer den de til enhver tids rådende moteretninger.

Slikt gjør at noen velger å ta den til inntekt for det ene eller andre standpunktet. Og slik er Protestfestivalen anklaget for alt fra ekstrem radikalisme til kristen nykonservatisme. Alt er like feil. Ganske enkelt fordi Protestfestivalens credo er å sette under debatt det som altfor ofte forsvinner under samfunnsradaren. Festivalen har gitt stemme til de stemmeløse og mikrofon til det usagte. Slik har den vokst frem med en egen identitet, ulikt alt annet i den rikholdige festivalfloraen i dette landet.

Ikke minst fordi Protestfestivalen insisterer på at statsråd og rusmisbruker, lege og pasient, redaktør og leser, samfunnsstøtte og samfunnsstormer, ja, «fant og fagnamann», som det en gang hette, skal sitte i det samme panel og diskutere samme sak. Her utviskes forskjellen mellom elite og folk flest. Det er det som gjør denne Kristiansands-festivalen så spennende, fargerik og unik.

Og bak står ildsjelen Svein Inge Olsen. Han viser frem betydningen av ikke å gi seg, men være tro mot en ide om den aldri så mye går motstrøms. Festivalikonet Erik Bye ville nikket anerkjennende over innsatsen. For vi trenger slikt. Det og de som går motstrøms har en egenverdi i et samfunn. Vi tenker nytt og korrigerer oss selv i møte med motstrømmen. Derfor er den vaksinen vi så sårt trenger mot den selvtilfredse likegyldighet.

Gratulerer og stå på!

– Harald Stanghelle 2014

[ 17.08.2014 av becka 0 Kommentarer ]

“Sanne protestanter” – Magne Lerø

Verden er proppfull av folk som jakter lønnsomhet, som sier det gjelder å gi markedet hva det vil ha, som kaster seg på de siste trendene og rir på de hotteste bølgene. Som om verden går framover ved at stadig flere går i takt. Som om livets mening er å drive med. Som om det som er sant og rett handler om å lukte seg fram til det som er politisk korrekt og henge seg på standpunkter som det er kostnadsfritt å innta.

Protestfestivalen er det motsatte av dette. Protestfestivalen er en uregelmessig verden med bøyningsmønstre som forandrer seg hele tiden. Protestfestivalen er blitt et lite eldorado for mennesker som insisterer på å tenke selv, å kjenne etter i eget liv hva som bærer og som våger å stå fram med det de tenker, det de vil være og tro på, selv om flertallet rister oppgitt på hodet. Protestfestivalen er et kreativt kaos, et oppkomme av friske ideer og meninger noen får bakoversveis av. Et sant demokrati kjennetegnes av at det gis rom for avvikere og folk som går på stier andre synes blir for smale og kronglete. Der demokratiets vind rusker i menneskene, blir ikke de som protesterer kappet hodet av.

Protestantens oppgave er å bevege seg mot grensen for ytringsfrihet ved å utfordre og tenke alternativt. På denne måten er de ambassadører for friheten til å tenke, mene og si det en vil, selv om andre kan bli krenket og såret av det. Protestantenes motstandere i vårt samfunn er i dag ikke først og fremst de som er gitt formell makt i vårt samfunn. Det er de som mener sterkt og kjemper for en sak, og herjer på med de som mener noe annet. Sanne protestanter må utfordre de som har oppnevnt seg selv til tankepoliti og som gyver løs på sine meningsmotstandere i medier og på sosiale medier.

Protestfestivalen er egentlig verneverdig. Riksantikvaren burde forbarmet seg over den. Folkehelseinstituttet burde gitt støtte fordi de ellers så medgjørlige og blide sørlendingene har godt av at det en gang i året komme iltre protestanter fra hele landet for å kjefte løs på alt som ikke er bra nok i samfunnet. Den protestantiske kirke, riktignok i den bleke norske utgaven, burde bladd opp og trykket Protestfestivalen til sitt bryst. For i programmet merker vi til tider ringvirkningen av en av de største og modigste protestantene Vesten har fostret, Martin Luther.

Magne Lerø, Redaktør i Ukeavisen Ledelse
2014