[ 16.09.2015 av becka 0 Kommentarer ]

Erik Byes minnepris 2015: Bob Geldof

Kjell Magne Bondevik introduserer mottaker av
Erik Byes minnepris 2015: Bob Geldof

“Kunst har sin egenverdi. Artister som gir oss kulturopplevelser beriker oss som mennesker og som samfunn.
Men noen artister vil mer enn dette; de vil bruke sin kunst for å bidra til positive samfunnsendringer.
Erik Bye var en slik person.
Bob Geldof er en annen.
Begge har særlig vært opptatt av å bruke sine usedvanlige kunstneriske evner til støtte for svaktstilte og undertrykte mennesker.
Derfor er det meningsfullt og riktig at Bob Geldof i dag mottar Erik Byes minnepris.
Robert Frederick Geldof, bedre kjent som Bob Geldof, ble født 5.okotober i 1951, er fra Irland og kjent som sanger, låtskriver, skuespiller og politisk aktivist. Han var frontfigur i rocke-bandet Boomtown Rats, og hadde sin første hit med sangen «I Dont Like Mondays».
I 1984 skrev han den enda mer kjente «Do They Know It`s Christmas» som ble kjent gjennom Band Aid og den senere konserten Live Aid, som begge hadde til hensikt å samle penger og gi internasjonal oppmerksomhet til sultkatastrofen i Etiopia.
Mange av oss husker dette godt, og en hel verden ble vekket til økt engasjement.
Men Geldof brukte ikke bare sin kunst til å vekke andre. Han har reist verden rundt, oppsøkt fattige og nødlidende, skapt oppmerksomhet om de som trenger det, og påvirket politikere til større innsats.
Selv møtte jeg Geldof et par ganger i min tid som statsminister, karakteristisk nok den ene i FN-bygningen i New York. Han oppsøkte maktens sentrum i det internasjonale samfunn for å presse på for større innsats for verdens fattige og undertrykte. Jeg ble imponert over hans engasjement og innsikt.
Han er fortsatt usedvanlig aktiv både som kunstner og forkjemper for utvikling og menneskerettigheter.
Geldof ble allerede i 1986 utnevnt til «Honorary Knight Commander of Order of the British Empire».
I dag, nesten 30 år senere, får han Erik Byes Minnepris her i Kristiansand.
Det er høyst fortjent. Det er en ære å få være med ved denne høytidelige anledning.”

[ 16.09.2015 av becka 0 Kommentarer ]

Video: “Møte med friheten” – Veronica Orderud og Erling Havnå i samtale med Johnny Brenna

Den tidligere kick-bokseren Erling Havnå ble dømt til 17 års fengsel for medvirkning til NOKAS-ranet, som blant annet førte til at politimannen Arne Klungland ble skutt og drept.
Veronica Orderud var en av fire dømte for overlagt drap på hennes svigerforeldre og svigerinne. Hun fikk 21 års fengsel. 
I dag har begge sonet dommene, men hvordan er deres nye liv? Hvordan møter man Friheten etter slike dommer og etter så mange år i fengsel? Hvordan ser de på fremtiden?
Havnå er opptatt av hvordan man skal sone så man angrer, men samtidig kunne fungere ute etter soning.

Brenna er tidligere politispaner ved Oslo politidistrikt, og har arbeidet som krimpolitisk rådgiver og reporter/krimekspert for TV2. I Kjetil S. Østlis dokumentarbok «Politi & Røver» er Brenna hovedpersonen. I dag jobber han som prosjektleder for et tryggere uteliv i Oslo. Brenna er
mannen som her intervjuer de to tidligere innsatte.

Video: Christian Wulff
Protestfestivalen 15. september 2015

[ 16.07.2015 av Svein Inge Olsen 0 Kommentarer ]

Årets tema 2015: Tenk nøye på hva du vil mene. Det kan bli dyrt å stå alene.

Svein IngeDu kan ikke si det er synd å bryte ekteskapet, for da «synder» du mot de fraskilte. Du kan ikke si at kvinner slår, for da blir du ynkelig. Du kan ikke si at ex før ekteskapet er synd, for da blir du latterliggjort. Du kan ikke som kvinne si at du ikke vil ha barn, for da er du egoistisk. Du kan ikke si at abort er drap, for da blir du hetset for å hetse dem som tar abort. Du kan ikke si at du vil innføre radikal borgerlønn med lik lønn for alle, for da blir du ikke tatt alvorlig. Du kan ikke si at du ikke har råd til noe, for da sutrer du.

Det koster å stå alene, slik vi gjorde i 2008 for å skaff e et talerør til dem som mente den nye ekteskapsloven var feil. Man kan vel uten å overdrive si at festivalen har blødd kraftig siden den gang. Årets hovedtema er et utdrag fra Jens Bjørneboes «10 Bud til en ung Mann som skal frem i verden». Det er tøft å stå alene, og jeg vil påstå det sjelden har vært så problematisk som nå. Vi lever i et ensrettet samfunn, der meninger på tvers av folkeflertallet skjules. Dette bekreftet også Magne Lerø i sin faste spalte i Vårt Land, da han skrev: «Det er ikke rart Svein Inge Olsen strever med å holde Protestfestivalen fl ytende i tid hvor ensrettingen brer om seg og konformitetspresset øker på». Vi trenger fl ere avvikere, mennesker som lever og tenker annerledes, skrev Lerø videre. Det er festivalens visjon; flere som tenker og handler annerledes.

«Du kan ikke si at du ikke har råd til noe» er et tabu. Likevel er flere og flere i den situasjonen. Det er faktisk også blitt et slags hovedtema og en rød tråd gjennom programmet for Protestfestivalen
2015.

Årets festival tar på alvor de utfordringene Norden står overfor med økte sosiale og økonomiske forskjeller, som blant annet har resultert i nærmere 100.000 fattige barn i verdens rikeste land; en utvikling vi ikke bør være bekjent av. Bør ikke kirken og menighetene ta sin del av ansvaret for kampen mot ulikhet og fattigdom? Uten å male fanden på veggen er det mørkere skyer på himmelen. Oljekrisa har ført til et ras av folk som mister jobben. Vi er belånt til pipa og aner en ny krisetid i horisonten, selv med rekordlav rente. Barnevernet er for tiden det heteste diskusjonsemnet på sosiale medier. Når noen mister det mest kjære de har, kan de allerede ha blitt «tikkende bomber». Ute i verden rasler Putin med sablene, mens «Nye NATO» kvesser klørne.

Protestfestivalen er klar for å gå inn i tidens vepsebol.

Det er en stor ære at Bob Geldof kommer til festivalen for å motta Erik Byes minnepris 16. september. I år er det 30 år siden den berømte LIVE AID-konserten, som innbrakte 150 millioner pund til de fattige i Afrika. Geldof er et eksempel på hva én person kan utrette, hvis man bare har vilje nok. Det hjelper å engasjere seg. Det hjelper å bry seg.

Jeg skriver dette 22. juni. Det er bursdagen til sønnen min Matti og til Kris Kristofferson. Musikken på anlegget gir seg sjøl. På albumet «Falne Engler – Kris Kristoff erson på norsk» er noe av teksten i «Third World War» oversatt til: «Og de rikeste blir rikere og tviholder på sitt. Mens de fattige blir tynget ned av håpløshet og slit. Og rettferdighet finns ikke».

Årets festival er den sekstende i rekken, det er 15 år siden vi startet.

Logoen med løvetannen passer bra, for Protestfestivalen er et «løvetannbarn», selv om vi er nådd konfi rmasjonsalder, hvilket i festivalsammenheng ofte betyr pensjonsalder. Men man pensjonerer seg ikke når man er i krig; i krig mot apati og likegyldighet, mot intoleranse og ensretting. Dette har vært kampsaken siden starten sommeren 2000.

For femti år siden skrev lyrikeren Kolbein Falkeid et dikt i
Dagbladet som begynte slik:

Stakkars oss!
Venn, sa du stakkars oss?
Jeg blir sjuk av stakkars velfødde oss i blant …

Diktet sluttet på denne måten:

Vi har kvinner vi elsker
Har barn å være redd for
Likevel –

Likevel går våre ord, valgt med omhu
jamrende
Imellom julebordene

Venn.
En jublende skål for vårt velvære.
Lenge
skal vi leve i landet.

Ironien levde godt i 1965, men i 2015 er det fullt alvor.

Ikke glem oss i år!

Svein Inge Olsen
Festivalleder

[ 12.03.2015 av becka 0 Kommentarer ]

Bob Geldof to Protestfestivalen

Wednesday 16th September 2015, the singer, songwriter and activist Bob Geldof will participate on the festivals theme day against poverty and inequality.

Kick is booked as arena for a long evening that will include a debate about rise in inequality in Norway and poverty in the world.

geldofBob Geldof is known as the man who created the Band Aid initiative, the massive Live Aid and, twenty years later, the Live 8 concerts, was the frontman and songwriter in Boomtown Rats that received a number of international mega-hits including the famous “I Don’t Like Mondays” in 1979. A song with a serious text about a shooting that same year where a 16 year old girl shot ten people because she did not like Mondays.

Now 63 years old Geldof is still as involved as ever in the plight of the poor and overcoming adversity. In 1985 when he created Live Aid is was a call for charity to help 32 million dying people. 20 years later he created Live 8 which was a call to action to motivate the G8 countries to drop debt and unfair trade agreements and bring justice to the relationship with the African continent. In 2014 he added the ‘third leg of the tripod of support for Africa’ by creating a USD 500 million private equity fund to bring investment to African business and commerce.

In 1986 Bob was honoured with a Knighthood by Queen Elizabeth II in recognition of his outstanding work for the poor and disadvantaged. He has subsequently received the North South award and The Nobel Man of Peace award from the Nobel Laureates for his ongoing commitment to the cause. Thirty years he is recognised as being personally instrumental in many of the positive changes in the continent.

MDGs that engage Sir Bob include halving extreme poverty, ensuring education for all, empowering women, reducing child mortality, reducing maternal mortality, combating the spread of HIV / AIDS, Malaria and other diseases, increasing the proportion of people with access to safe drinking water.

This year it has been 30 years since the great Live Aid concert that gathered millions of TV viewers and audiences worldwide. It is 40 years since he made his debut as an artist.

[ 19.09.2014 av becka 0 Kommentarer ]

“Den besverigelige hen-tiden” – Jon Eirik Lundberg

(Kåseri av Jon Eirik Lundberg – fremført i Triztan-teltet 18. sept 2014)

Hva er det som er så besverigelig med Sverige? Jo: At man ikke lenger kan snakke om ”søta bror” uten å bli satt i gapestokk som sjåvinist. Det er jo mange søstre i Sverige også, og disse blir effektivt hodt utenfor av en betegnelse som ”söta bror”. Men ingen har tro på at en neologisme som ”söta bror och syster” kan rette opp på dette. For det første fordi setningen bliver for lang og omstendelig. For det andre fordi ideen virker kunstig. ”Söta bror” faller naturlig. Svenskene er et broderfolk. Det finnes ikke noe ”søsterfolk”. Alle har et fedreland og et modersmål, men ingen har et moderland og et fadermål. Og så videre. Men for det tredje fremmedgjør disse kjønslige markørene alle kjønn hele tiden og på én gang. Språket vårt er, slik vi har fått det overlevert fra en mindre opplyst fortid, i dets natur patriarkalsk og urimelig. Fortiden utgjør på mange måter nåtidens største problem. Nåtiden må vinne over fortiden for å komme til fremtiden. Og det er akkurat dette som er så besverigelig.

Det er ikke alltid hva vi sier, men noen ganger at vi overhodet sier noe, som er problemet. Sagt på en annen måte: Idet vi åpner munnen, og lar den forme setning etter setning, på et språk vi ikke har skapt selv, og derfor ikke har full kontroll over, begår vi, uten å være klar over det, fortløpende forbrytelser. Det svarer til at vi kjører rundt på veier hvor noen har fjernet fartsskiltene, men hvor fotoboksene står tettere enn trærne i skogbrynet. Når vi ser blitzlyset vet vi at vi har tatt feil. Men feilen er for det første uopprettelig, og for det andre kan vi ikke huske hvilken feil vi begikk hvor. Sakte men sikkert begraves vi under et sneskred av fartsbøter, og ender med å sitte døde i sofaen i tre år før barna våre etterlyser oss.

Den svenske løsningen på disse vanskelige problemene er like enkel som den er kreativ: en helt ny kjønnskategori, fristilt fra forfedrenes moralisme og anekdotiske viten. Et kjønn basert på den nyeste vitenskapen. Et kjønn som ikke opptrer i noen Bibel, som ikke er ”skapt i Guds bilde” ,som ikke er en normativ agent. Som ikke har noen egenskaper overhodet. Et intetkjønn. Et hjelpekjønn, et erstatningskjønn. Et kjønn som er en erstatning for nettopp ”kjønn”. Tenk hvis det fantes en bil som kunne erstatte alle biler, og dermed løse klimakrisen? En statsform som kunne erstatte statsformene, og forhindre alle stridigheter om ressurser og grensestrekninger? Et menneske som kan overkomme menneskeheten?
Den svenske løsningen er like besverigelig som den er genial. Nemlig å bruke et geografisk ord i stedet for et kjønnsord. Hen kaller de det. Som i: Vi skal dit hen. Bare at nå er det hen der borte som snakker til meg. Hen vil ha en drue. Hva sier hen? Hvor er hen blitt av? Hen! Hallo! Hvor er du! Hvem er du?

Hen er ikke noen. Hen er alle. Mennesket som universelt vesen, som den ultimative abstraksjon. Som ressurs. Som skifergass, eller vannkraft. Det er en praktisk foranstaltning til løsning av et eller annet problem. Livet ikke som gave, men som metode. Hvis Hen-kulten blir en religion vil kirken kanskje hete Metodekirken? Og flytte inn i bygninger forlatt av Metodistkirken? (Det vil i hvert fall gjøre skiltarbeidet litt lettere.)

Den svenske løsningen på verdens problemer er altså et nytt menneske, i og for seg. Og dette nye mennesket er både kvinne og mann og samtidig hverken kvinne eller mann. En kompleks størrelse. Hva sier passkontrollen? Tør flyselskapene ta hen ombord? Vil hen trives i selskap med mennesker av den gamle typen? Det virkelig visjonære i oppfinnelsen av Hen er at evolusjonen dermed har beveget seg videre. Mennesker er ikke lenger på toppen. Det kommer noe etter menneskene. Faktisk er menneskene allerede detronisert, det har bare ikke gått opp for alle. Det kommer noe lenger fremme som forteller oss at alt det kjente allerede er slått konkurs. Mann og kvinner er ferdige med hverandre. I fremtiden er det bare hen og hen som får barn sammen. Hvordan skal hen kunne gå i fra hen? Hvordan skal hen kunne gifte seg med hen? ”Og Gud skapte hen og hen i sitt bilde” vil neppe bli sagt av noen prest. Kirken er like passé som kvinnen og mannen. Med kirken forsvinner moralen, grunnloven, politikken. Hen-tiden vil erstatte frem-tiden. Men hvorfor?

N¨r alle konflikter har sin opprinnelse i kjønnene, må avskaffelsen av kjønnene implisere en avskaffelse av konfliktene. Det sier seg selv. Men det vil også være en avskaffelse av all historie. Av grenser og nasjoner. Av alle forskjeller i det hele tatt. Man vil ikke kunne skille det ene fra det andre. Alt vil bli til ett. Hvert språk – tenk over hvor mange konflikter som har deres opprinnelse i språket – vil bestå av ett eneste ord: Hen!

Men hvorfor er det en mer tiltalende verden? Hva er galt med problemer? Jeg tror söta bror och syster har forregnet seg og solgt bjørnefellen. Men bamsefar sitter stadig med hånden dypt nede i honningkrukken. For en verden uten kvinner er uansett mer sørgelig enn man, eller en mann, kan bære. Ingen kan elske hen, og hen kan jo ikke elske andre enn ”hen”. Resultatet blir en kjærlighetsløs verden. En verden hvor konflikter ikke er konflikter, problemer ikke problemer, det onde ikke ondt, det gode ikke godt. Når man leser om folk som har vært døde og våknet opp igjen, ser man at det ofte er slik de beskriver tilstanden på ”den andre siden”. En tilstand av total fred og harmoni. Det besverigelige er at ”den andre siden” aldri kan virkeliggjøres på ”denne siden”. Og des mer besverigelig dette er, des bedre.