Torsdag 29. august
[ 04.07.2019 av Alf Otto Fagermo 0 Kommentarer ]

17.30 DEBATT: NORGE: Det fødes for få barn i dette landet, ifølge statsministeren. Har hun rett? Er det flere skattebetalere hun vil ha

Det ble født 55.120 barn i Norge i 2018, 1513 færre enn året før. Fruktbarhetstallet var 1.58 barn per kvinne, det laveste som er målt. Nedgangen kom etter finanskrisa 2008.

 

Statsministeren etterlyste flere fødsler i nyttårstalen. Politikere vil at folk får mange barn og jobber full tid: «At det blir født nok unger, har noe å si på bærekraft, verdiskapning og velferd i Norge. Derfor er vi opptatt av det, og derfor er vi bekymret» sa Hadia Tajik til Dagbladet i fjor. Jo Røed Skårderud skrev i Klassekampen at uten tilstrekkelig antall nye skattebetalere vil velferdsstaten knekke sammen.

 

Norge kåres som ett av de beste land å bo i; vi er likestilte, lykkelige og velstående; har god råd, gode velferdsordninger og velorganisert arbeidsliv. Alt burde ligge til rette for flere barn. Hanne Skartveit stilte i VG spørsmål om unge mennesker i dag er mer redde for usikkerhet. Må de ha alt på stell før de får barn? Og hvorfor er det stadig færre av dem med to barn, som går for ett til? Skyldes det bekvemmelighet, fremtidsfrykt eller økonomi? Høyreveteran og tidligere statsminister Kåre Willoch (90) spør: «Kan vårt samfunn se rolig på at det fødes så få barn? At den norske befolkningen kan bli halvert på bare noen få generasjoner»? Han ønsker høyere barnetrygd.

 

«Det er ikke abortnemnder som truer kvinners reproduktive frihet i Norge. Det er arbeidslinja,» skrev Anne Eskild, professor på Institutt for klinisk medisin ved UIO, i Klassekampen. «Det er dyrt å ha barn,» skrev Jøran C. Gamman i Fædrelandsvennen. Tidligere barneminister Linda Hofstad Helleland ble spurt av Klassekampen: Dersom det er umulig å få høy fødselsrate med to foreldre i full jobb; hva er da viktigst? Full jobb eller flere barn? «Jeg vil ikke utelukke det ene eller det andre. Det er kombinasjonen av de to som er avgjørende», svarte hun.

 

Er det også slik at mange ikke finner noen å lage barn med? Eller utsettes det å få barn til det er for sent? Hver fjerde mann over 45 år har ikke barn; er de er blitt «valgt bort»? Og hvorfor får kvinner med høy utdanning færrest barn?

 

Men noen mener det ikke er et problem, tvert om et gode, at vi får færre barn. Ifølge miljørådgiver Maja Dineh Sørheim trenger verden færre barn. Hun mener det statsministeren sier, er paradoksalt og selvmotsigende. Sørheim har av hensyn til miljøet valgt å ikke få barn; fordi dagens befolkningstall og -vekst har fatale konsekvenser for natur og klima. Jørgen Randers, professor emeritus i klimastrategi mener Erna Solbergs oppfordring om flere barn er totalt irrasjonell og idiotisk; at det ikke finnes noen fordeler med en større befolkning i Norge: «Det blir mindre uberørt natur og mer kø på flere mennesker. Oljeformuen må deles på flere. Det er klart at den enkleste måten å få ned utslippene i Norge på, er å redusere antall mennesker», uttalte Randers til Vårt Land,

 

Det finnes også dem som slett ikke har lyst på barn; som samfunnsdebattant, barnevernspedagog og kunstner Donna Gashi. Hun får følge av artisten Jorunn Stiansen fra Vennesla og Belinda Jakobsen fra Lyngdal. Betyr dette at de ikke tar samfunnsansvar?

 

Debattanter: Anne Gunn Halvorsen, forfatter og journalist; Anne Eskild, seksbarnsmor og overlege ved Kvinneklinikken Ahus; Lill May Vestly, skribent, foredragsholder og familiepolitisk talskvinne i Partiet De Kristne, Jørgen Randers, professor ved BI, klimaaktivist og medforfatter av «Hvor går grensen?» om problemene ved overbefolkning. Lars Dommermuth, Seniorforsker i SSB, gruppe for demografi og levekårsforskning, Erling Holmøy, seniorforsker SSBs forskningsavdeling.

 

Debattleder: Gordon Andersen

Musikalsk innslag: Christoforos Schuff

(100,- hele kvelden)

Torsdag 29. august
[ 04.07.2019 av Alf Otto Fagermo 0 Kommentarer ]

17.00 LANSERING: Frank Rossavik: Best å holde kjeft?

Rossavik har en lang karriere som journalist, forfatter, redaktør og kommentator i norsk presse, han har også spesielle forutsetninger for å uttale seg om spørsmålene han tar opp til drøfting i boka som nå lanseres: Står ytringsfriheten slik vi kjenner den – som demokratiets bærende premiss – under et press vi ikke ser konsekvensene av? Rossavik har fulgt utviklingen i samfunnsdebatten med et skarpt blikk i årevis.

Nyheter
[ 27.05.2019 av Alf Otto Fagermo 0 Kommentarer ]

Protestfestivalen jubilerer

I år arrangeres Protestfestivalen for 20. gang. Den startet i 2000 under motto «Toleranse som dovenskap». Pur galskap og vilje gjorde at Kai Erland, jeg og nå avdøde Oddlaug Johansen formulerte visjoner og verdier for et nytt tusenår. Vi hadde erfart at utviklingen gikk mot et mer intolerant samfunn, der kun flertallets meninger var akseptert. To år etter kom Erik Bye på banen. «Vi har en stor taushet i dag,» sa han; derfor så han Protestfestivalen som viktig. To år etter det igjen stilte Kris Kristofferson opp for festivalen, fordi «kampen mot apati er en kamp som må bekjempes overalt».

 

Det er egentlig helt vilt å ha en protestfestival i Kristiansand, hovedstaden i en landsdel der alt skal være så «greit», samtidig som den forsøker å riste seg løs fra stereotyper om den trege sørlendingen og det kristenmørke fastlandet. Da faller det mange tungt for brystet at Protestfestivalen går mot strømmen ved å inkludere kristne stemmer og ha en egen «kristendag» med religiøse tema.

 

Motstanden lokalt kom allerede første året. I 2008 ble den – slik jeg personlig erfarte det – forvandlet til hatretorikk. Erland og jeg oppfordret kristenfolket til å delta i pågående debatt om ny ekteskapslov. Vi opplevde at de ikke slapp til eller våget å delta. Det så vi som et problem, når samfunnet hyller ytringsfrihet og toleranse. Plutselig gikk vi fra å være «anarkistisk raddiskaos» til å bli «kristenkonservativ suppe». Vi fikk beskjed om at festivalens debatter ikke lenger ville få lokal pressedekning. Vi mistet publikum og fikk redusert offentlig støtte. Men samtidig plasserte Norges største avis VG Protestfestivalen øverst på en liste med anbefalte festivaler, under overskriften «Seks forrykende festivaler som kan gi deg et løft».

 

Protestfestivalen har i Kristiansand sannsynligvis trangere kår enn hva som ville vært tilfelle flere andre steder. Kulturdirektøren i Kristiansand ser ut til ønske utnulling av økonomisk støtte. Nedtrappingen startet i fjor og fortsatte i år. Med mine finske og nordnorske røtter har jeg blitt farlig sint over denne utviklingen; like sint som Streken, tegnefiguren som dukket opp mellom TV-program på 90-tallet. Den sørlandske delen av mitt ego frykter jeg skal bli så sint at jeg «kommer til å si noe».

 

For et par år siden ytret Fritt Ord-direktøren tvil om Kristiansand fortjener å huse festivalen, når byen ikke har tatt bedre vare på det unike prosjektet. En tid tenkte jeg på å flytte festivalen til Oslo. Én av dem som reagerte negativt på den tanken, var forsker og nå Nobelkomite-medlem Asle Toje, som hvisket meg i øret at det er jo nettopp her nede Protestfestivalen trengs.

 

Ja, det er her den trengs! I år markerer Protestfestivalen i Kristiansand 20 år. Vi begynner feiringen med jubileumsfest for 100 gjester i hovedstaden, der de fleste meningsleverandørene bor, og der festivalen har høyere status. Gjestelista er voldsom for beskjedne sørlendinger: Tidligere statsminister, tidligere statsråder, ledende pressefolk, tidligere rusmisbrukere, redaktører, skuespillere, sangere, leger, generalsekretær i Røde Kors, aktivister, prester og prelater; folk som i tjue år har satt farger på Protestfestivalen, nær sagt – i alle regnbuens farger.

 

«Jag längtar till landet som icke er, ty allting som är, är jag trött att begära», skrev den finlandssvenske forfatteren Edith Södergran, som vi får høre mer om under årets festival. «Landet som icke är», er det landet hun ble født i. For min del er det Kristiansand. Her er jeg født og her skal Protestfestivalen fortsette som et urovarsel.

Erik Byes minnepris
[ 11.12.2018 av becka 0 Kommentarer ]

Erik Byes Minnepris 2018: Elizabeth Hoff

ELIZABETH HOFF FÅR ERIK BYES MINNEPRIS

«Dama i Damaskus,» ble hun kalt i et portrettintervju i Klassekampen. Vårt Land kalte henne «stemmen fra Aleppo» da hun ble portrettert i Min Tro-intervju. WHO kaller henne den modigste kvinnen. Selv svarer hun at hun drives av en politisk overbevisning. Av spørsmål om maktfordeling, urettferdighet og ulikhet».

Jordmor og sykepleier Elizabeth Hoff fra Ålesund får prisen. Hun har jobbet internasjonalt med hjelpearbeid som leder for Verdens helseorganisasjon (WHO) i Syria de siste seks årene.

I tretti år har hun viet livet sitt til de svakeste og mest utsatte i krigsområder i Afghanistan, Zimbabwe, Egypt, Armenia, Somalia og Syria. Siden 2012 har hun bygget opp en stab på 200 ansatte i Syria. Med fare for eget liv og helse har hun jobbet i kanskje verdens farligste land.

«Elizabeth Hoff er blant de nordmenn som har vært utsatt for størst fare over lengst tid siden 2. verdenskrig,» sto det i begrunnelsen da hun mottok Gunnar Sønstebys pris i januar i år. Pengene hun fikk for prisen ville hun bruke til syke barns foreldre i Syria. Nylig fikk hun Peer Gynt -prisen, valgt av Stortinget.

I et intervju med Dagbladet forteller en av hennes ansatte at hun har ingen frykt for autoriteter, og er ikke redd for å konfrontere de krigførende partenes ledere. Selv sier hun «Det blir mye elendighet og fæle skjebner i jobben, men det er «det gode i mennesket, takknemligheten og folks mot» som driver Hoff. Hver dag.

I et intervju med Protestfestivalens kommende magasin sier hun at hun er svært takknemlig for å få prisen. «Den er en erkjennelse av mitt arbeid i Syria, landet som i dag opplever verdens største flyktningkrise. Det har stor betydning for meg at folk engasjerer seg i flyktningedebatten, og Protestfestivalen er en pådriver for at dette skjer. Hvis jeg har en leveregel er det «Hvorfor tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv,». Hver dag i løpet av de seks siste årene jeg har bodd i Syria har jeg følt på urettferdigheten som rammet det syriske folket. Krigen som skjer på syrisk grunn har ingenting å gjøre med syrerne selv. Her er det ytre faktorer som råder,» sier hun.

Elizabeth Hoff hevder kjærligheten fra Gud har vært med å forme henne. Hun er 60 år, ugift og har ikke barn, og vi i Protestfestivalen er sammen med Erik Byes barn er veldig glad for å kunne dele ut denne prisen til «Nordens Mor Teresa».

11. september kommer hun fra Syria til Kristiansand og festivalen for å motta prisen.

Erik Byes minnepris
[ 28.05.2018 av becka 0 Kommentarer ]

Erik Byes minnepris 2017: Jon Michelet

Jon Michelet får Erik Byes minnepris

Tirsdag 5. september 2017 mottok forfatteren Jon Michelet Erik Byes minnepris under åpningen av Protestfestivalen i Kristiansand.

Erik Byes minnepris gis til en person som over en lengre periode har framvist et uredd og brennende engasjement for å påvirke samfunnsutviklingen i positiv lei lokalt, nasjonalt eller internasjonalt. Vedkommende må ha framvist mot til å gå mot strømmen og de moteriktige standpunkt, til kompromissløst å kjempe for rettferdighet, fred og menneskeverd.

De to siste årene har Bob Geldof (2015) og Kris Kristofferson (2016) mottatt prisen.

Michelet har fått særlig mye oppmerksomhet de siste årene etter bokserien om krigsseilerne, «En Sjøens helt».
Den siste boken i serien skulle etter planen vært ferdig i år, men er utsatt på ubestemt tid på grunn av forfatterens kreftsykdom.

Jon Michelet – som fyller 73 år 14. juli 2017 – er kjent som både journalist, redaktør og forfatter.

Med bokverket «En sjøens helt» er Michelet i ferd med å gi krigsseilerne et minnesmerke som vil leve i generasjoner framover. Michelet har sterkt bidratt til å løfte fram krigsseilernes innsats under 2. verdenskrig. Da VG i 2014 kåret de viktigste nordmennene siden 1814 i forbindelse med Grunnlovsjubileet, stemte leserne fram den ukjente krigsseileren som nr. 1 på lista. Det hadde nok ikke skjedd uten Michelets bøker, slik også forlaget Oktober påpeker på sine nettsider.

Erik Byes engasjement for krigsseilerne er viden kjent. Å gi prisen til Jon Michelet framstår derved som et valg helt i tråd med den gamle høvdingens ånd.

Tale til pappa ved Erik Byes Minnepris
Kristiansand Protestfestival
05.09.2017
Av Tania Michelet

En gjennomgående sang i en av favorittene mine i min fars serie En sjøens helt er Så lenge skuta kan gå, i bind fire, Blodige Strender. Så lenge skuta kan gå/så lenge hjertet kan slå…så deilig det er å høre gamle sanger om igjen! Taubes vise som Bye sang best!

Erik Bye, hvis barn og en flott jury har skjenket pappa denne minneprisen, var selv ingen novise når det gjaldt å vinne priser. Utmerkelsene han fikk, er som skygger i vann, et gjenkjennende ekko av så mange av min fars hjertesaker og hederstegn. For eksempel vant Bye prisen for årets verk av NORA for Utflaggingsvalsen av 1988 – en viktig sak for faren min, det finnes knapt lenger noen sivil utdannelse for sjømenn i Norge!

Erik Bye vant også Edvard-prisen i 2004 for Når regnet en gang kommer. Byger kom til pappa og, sykdom på sykdom, pine etter pine – ikke få ganger har han følt seg som Job. Det skulle ikke vært lov at far ble så syk, ufortjent for en mann som alltid har stått på, jobbet som en gal, i skrivefaget, lagt hjerte og sjel og blod og slit i alt han har rørt ved. Og så ble kjempen syk – furet av livet, knuget av urettferdigheten, krum av nag og slag. Steg han for høyt i sky som Ikaros som fikk sine vinger smeltet på vei mot solen? Hvorfor falt kjempen? Gikk han for langt ut blant de største rovfiskene som Santiago i Den gamle mannen og havet? Og der ute i det ublide klarte giganten det utrolige- en livsdåd uten sidestykke, men igjen vendte han døende, utmattet av kamper på åpne hav, med stafettpinnen klar til Manolo, hans unge arvtaker. Og slik får han evig liv, gjennom de nye unge, gjennom fanskaren på land og sine barn; som vil bringe hans ånd og hans vilje videre.

Men se så; han har jo ikke falt, han reiser seg igjen, koksgrå, et magert, snilt monster fra havet som sliten når vinden er god/hal toppseil/my boys/hi -ho!» For Jon het skuta og likte seg best når seilene spentes i storm fra sør-vest, da fløy han av gårde som stormkuler flest, hal toppseil my boys, hi-ho! Han stiger opp fra avgrunnen! Utmattelsens grunne skrik har blitt døyvet, opp stiger jubel. Se, en ny dag! Og det glitrer på havet!
En sjømann elsker havets våg, og havets våg elsker ham og velsigner han.

«Så lenge skuta kan gå, så lenge hjertet kan slå,
Så lenge solen den glitrer på bølgen den blå,
Så ta imot her og nå for neste dag kan bli grå,
og det finns mange som aldri et lysstreif kan få.

Og hvem har sagt deg at du kom til verden
for å få lykke og solskinn på ferden.
At du til sjøs og til lands skal gå i stjernenes glans
og ta et kyss eller to i en yrende dans.

Ja hvem har sagt deg at du skal ha hørsel og syn
og at livet skal holde hva det lover,
og hvem har sagt at det beste som står på menyn,
skal bli ditt til seilasen er over.

Ja lytt til stemplenes gang, og selv om vakta blir lang,
så husk at snart klemter klokka for deg ding, ding, dang.
Så lenge skuta kan gå, så lenge hjertet kan slå,
så lenge solen den glitrer på bølgen den blå.

Så ta med glede din tørn om du lider,
snart skal du hvile til evige tider.
Men det får gå som det vil, vær bare glad du er til,
og ta et krus og en vals under latter og spill.

Ja, det er sannelig flaks at du lever min venn,
og har noen som venter innpå stranden.
Og skulle hyra ta slutt, stikk til sjøs om igjen,
med karibisk passatvind om pannen.

Klare jobben med glans, når med latter til lands,
tar et kyss eller to i en yrende dans.
Så lenge skuta kan gå, så lenge hjertet kan slå,
så lenge solen den glitrer på bølgen den blå.

Her kan det være passende å kort minne om handlingen i Den gamle mannen og havet, av Hemingway, hvor jeg ser såre paralleller til pappas liv og virke.

Vi kjenner jo alle historien om Santiago, den gamle kubanske fiskeren som ikke har fått fangst på 82 døgn. Han drar da lenger ut over med båten, ut i Golfstrømmen til storfiskene. Han fanger en gigantisk sverdfisk, som snart drar han og båten i 72 timer. Et jordskjelv av en kamp følger, som varer i 3 dager. Det er en strid om styrke og vilje. Fisken er Santiagos bror, ikke hans fiende, men han er resolutt hva gjelder å drepe den, som han gjør til slutt. Fisken blir festet til båten, men på vei hjem blir han angrepet av hai, som eter opp sverdfisken mens den gamle mannen, sulten og utslitt, drar hjem. Når han kommer i land er det bare et skjelett igjen av fisken, den gamle mannen sovner i arvtaker Manolos armer og drømmer om ungdommens løver på stranda.

For meg er Santiago pappa, Manolo er hans 4 døtre, sverdfisken er hans kropp, haiene er demonene som har plaget ham, bragden er hans liv og levnet.

*

Jeg vil gjerne lese fra 2. kapitel av 4. bind, side 34, Blodige strender. Her møter vi Halvor etter at han har blitt torpedert i Florida Bay: Så lenge skuta kan gå.
«Så länge skutan kan gå, så lenge hjärtat kan slå
Så länge solen den glittrar på bäljorna blå
Om blot en dag eller tvä, så häll til godo ändå, för det finns många som aldrig en ljusglimt kan få!»

En sang som var ny under krigen, og som jeg forbinder helt og holdent med Erik Byes skjelvende røst, heller enn Evert Taubes kvikke, glatte!
Pessimisme rådet i hele den norske flåten på denne tiden. Man er redd hele den norske flåten vil bli tatt av tyskerne men det finnes også håp. USA var blitt med i krigen, og sterk var også sjømennenes drømmer og forhåpninger om penger fra Nortraship.

Man var forberedt på Hitlers tusenårsrike. Russerne stod ved Krakow. En tysk våroffensiv mot Russland var i gang. I Nord Afrika var futten gått ut av Rommel. Malta var i konflikt, ble bombet av Tyskland og Italia. Maltas fall blir Marenostrum for Hitler og Mussolini – deretter vil de ta India. Men; «Død over defaitismen!» Roosevelt gikk ut mot Japan etc. I Blodige strender følger vi Halvor gjennom denne voldsomme delen av krigen fram til D-dagen i juni 1944.

*

Hva drømmer pappa om når slitne øyenlokk omsider faller ned og forbarmer ham i søvn om kveldene? Drømmer han kanskje om Namibias antilope Oryx, som vandrer langs stranda på Skeleton coast? Det stolte dyret reiser hodet og skuer utover den heftige Atlanteren. Fast står den, med hodet høyt hevet, de krøllete spisse hornene rett i sky. Eller drømmer han om dunkle sorger jeg aldri har fått vite noe om? Ham har fortalt meg om uspesifikke demoner som plager han, legger denne mørke materien seg over den gamle mannen om natta? Eller skinner sola i hans nattsinn på gnu og impala på Kenyas savanne under Kilimanjaro? (Vi bodde i Afrika i mange år, far reiser ikke lenger men jeg tror hans sjel farer langt av gårde). Drømmer han om antiloper som bykser og spretter under Akasietrærne, lykkelige, fri – ingen løve i mils omkrets, under den blide sol? Jeg håper det. Og jeg ønsker at Afrika kan en sang om han som dirrer gjennom gress og jord og flammetrær. Men mest av alt tror jeg Rygges alleer og lubne rådyr på jordene, botnebaugens bølger, blodbøkas risling hvisker en beroligende tone til han, når dagen er slutt, en sang, en hylles til en sønn av Østfold, «det er her du hører hjemme og her kan ingenting vondt mer skje deg, lyder det fra granene som samler seg for å danne en beskyttende skygge over ham».
Pappa er en annen generasjon enn meg. Han er lukket. Min generasjon er halvveis lukket, mens milleniumsbarna som min datter er fulle av åpenhet. På grunn av denne skyheten for å snakke om ting, vet jeg lite om min fars sjelsliv. Det er en underlig kontrast, min datter og jeg snakker om alt: Venner som svikter, pinlige sykdommer osv. Hva gjelder Jon vet jeg imidlertid ikke mer enn hva som er empirisk – latter, varme, klemmer, raseri, frustrasjon, fortvilelse, utslitthet. Også er det demonene, jeg vet ikke hva de er gestaltet av. De kan være plantet i brukne bilantenner, dårlige anmeldelser, huset som er så dyrt og full av hull. Rasende hopping og bolero brumming. Men en evne til å ta på admiralhatten når de virkelige store krigene har truffet familien. Pappa med hatten på snei har styrt familieskuta forbi alle skjær.

Det finnes en Jon ute i blåninga, bak mediepersonens fata morgana, en blodsliter, en sjømann som duknakket har gått til dagens dont, skrivinga, hver eneste dag. Og som siden Den drukner ei som henges skal, aldri har gitt opp, som har giddet. «Han gadd!» vil han ha som inskripsjon på gravsteinen sin, sa han til meg i et morbid, muntert øyeblikk.

Lidelse er prisen for lykke. Men jeg tror ikke han har håpet på lykke engang, kun skrevet på for å få ut sitt politiske budskap, som en kanal for sin monumentale kunnskap, for å forsørge oss barna. For å gi oss et langt mer privilegert liv enn han, den ganske så fattige kunstnersønnen, noen gang var i nærheten av som barn. Han har skrevet 47 bøker. Han har gitt alt. Det har vært slit. Ikke glem eller tro det ikke har vært et episk åk! Og nå er pappa 73. Jeg vet ikke om det i vår samtid anses som ungt eller gammelt men jeg vet at han er sliten nå, og utmattet av sykdom etter sykdom i mange år. Det er slik det går etter livet jeg har levd, skal han ha sagt til sitt barnebarn.

Jeg får frem bilder av hans teaterløft i Teatergata da vi var små. Pappa i Shetlandsgenser og med pipe. Et svært dukkehus til oss i kroken. En elektrisk gamp av en skrivemaskin fra Brother. Den harde tastingen på tastaturet, og hver gang en linje var slutt, et heftig, noen ganger sinna pling! Også den fingernummende hamringen igjen, time inn og ut. Mens vi fortapte oss i dukkehuset og spiste Non-stop og Sorbits i en forsoffen sofa, eller gikk på konditori. Selv spiste han fiskeboller og fersken blandet rett fra boksen. Hermetikken stod plantet ved Brother’n! Og peanøtter/rosin fra en fettete bolle.

Nå skriver han på kontoret på Gimle, med en rosebusk vaiende utenfor og utsyn til sin elskede grønne naturhage, hvor den stolte rådyrhannen nikker til han under treet. Papirer, oppslåtte bøker og brev sprer seg utover rundt ham, som et ekspanderende univers. Han har et kontor til, på jordnære Halmstad, som han bygger, og hvor alt materialet hans og faktafinningen får folde seg ut over bord etter bord.
Vinter, sommer, vår og høst sitter han ved Pc-en, krumpt i gang med skriving, noen ganger skuer han ut. Hva ser han: Et vinterlig Gimle, småfugl som fores i en myriade av fettposer i sjasminen, snø, svarte greiner. Og fra Halmstad: Blokker, kanskje Essoen, triste 4 mannsboliger i grått.

*
På Rungstedtlund satt Karen Blixen på sine gamle dager i familiehuset, vel vitende om at hun verken skulle eller reise mer, og skuet ut av vinduet. Men hun så mer der ute enn Rundstedt; hun så fjellet Ngong, hun så savannen, hun så Mopani. En skikkelse dirret i luften som steg opp fra savanneheten – hennes venner Berkely eller Dennys, eller kanskje til og med fanten Bror stod der og glitret. Hva ser Jon forbi sitt hustrige vintervindu? Når rytmene fra Rios karneval ham ennå og gasellenes fra stranda, danser de for ham. Ser han prakt-kuduen han felte da vi bodde i Afrika, der den står dulgt i Zambias tresavanne, kneise med nakken, ser ham stolt i øynene?

Det må finnes en sang om ham, naturen som han elsker, alle de tusenvis, hundretusenvis av mennesker han har hjulpet, talt for, inspirert. I Zambia, Brasil og Norge, endog på Machu Piccu og i all verdens havner. Kan de en sang om ham?

Det vakreste stykket tekst jeg har lest noensinne vil jeg dedikere til min far: Sangen om Afrika av Karen Blixen
«Jeg kan en sang om Afrika, tenkte jeg, om giraffene og om den afrikanske nymånen som ligger på ryggen, og plogene i åkeren og kaffeplukkernes svette ansikter. Kan Afrika også en sang om meg? Dirrer luften over sletten noen sinne med en farge som jeg har hatt på, leker barna en lek hvor navnet mitt er med, kaster fullmånen en skygge som ligner min skygge over innkjørselen til huset? Ser ørnene på Ngong på meg? Jeg har aldri hørt fra Lulu (hennes antilopeføll som forsvant).» Her ender Karen Blixens vakreste avsnitt.

Så er det kanskje bare her og nå da, ingen sang, bare livets jazzete melodi som dundrer i Gimles vegger og ut til det norske folk.
Karen Blixen reiste aldri tilbake til Afrika etter å ha bodd der i 13 år. Jeg tror hun ikke ville tilbake for hun ville huske det slik som det var.
Min far ville ha med seg farfar til Mexico på sine gamle dager. Farfar blånektet. Selv vil ikke pappa reise utenlands lenger «jeg blir her og skriver til the bitter end,» sier han. Etter all sykdommen er det ikke moro å risikere å bli syk i utlandet. Min far er en ydmyk, jordnær fyr, han priser det norske helsevesen.

Så; ingen flere reiser? For en sailor som har vært i de fleste land i verden? Så er det slik, da. En dag har man sett nok, og overgir seg til fedrelandets favn(tak).

Men Halvor reiser, og vi med ham! Det er ufattelig for meg hvordan pappa har greid å skrive disse giganter av en femologi! Like uforståelig er det at han virker usikker på seg selv og eget arbeid. Er det godt nok, undrer han. Vi blir spurt hva vi synes, famlende, søkende. Han forteller med iver og forbauselse om sine seirer. Synes han ikke han fortjener det? Sannsynligvis ikke. Jeg vet ikke hva han har opplevd som ligger til grunn for manglende selvtillit. Men jeg er glad han har trosset sitt vaklende selvbilde og skrevet, og trodd på at det skulle gå.
Livskampen, lojaliteten til hjertesaker, urokkeligheten og troen hans på kunsten som formidler tenker jeg er en nøkkel til ham. Grunnfølelsen av at verden kan forbedres, hvordan han har stilt opp for alkoholiserte krigsseilere, fattigfolk, innvandrere, lønnsslaver, alle som ikke passer inn i et overfladisk, vellykket BMW-samfunn – alle disse egenskapene gjør ham til en nær sjelsfrende av Erik Bye. Og alt dette gjør dem til noble, opphøyde mennesker, større enn livet selv. Vi bør ikke være redd for å idolisere mennesker, enn så unorsk det er å beundre folk som har prestert mer i livet og for andre mennesker enn det som er vanlig. For se på Bye og far, folk som ga og gir jernet, men til en høy pris; et pund kropp som i Kjøpmannen i Venedig! Ikke bare et stykke kjøtt, men hele kroppen. Et legeme kjørt på maks, et sinn av blues. Men også et korpus og en sjel fylt av liv, røre og letthet.

Far går igjen; det vil si, han er ute av prekestolen, og hans gange rundt i huset er en lykke å se på. Av guds nåde. Jeg håper han snart begynner å nynne til jazzradioen igjen, og sveve rundt i stua med sol og sjø i sinnet.

Akkurat som Erik Bye er han et ubesudlet menneske, en intellektuell kjempe, ånden som går. Carl Frode Tiller kalte ham det en gang vi møttes under Sigrid Undset-dagene. En eller annen forskremt debutant holdt en stotrende monolog fra utendørsscenen i forgrunnen, mens pappa gikk, nærmest fløt bakom trærne og inn i den frodige parken.

Denne sjel har stått på for krigsseilerne som få andre, og jeg synes han fortjener denne prisen. Ingen ville verse mer enig enn ham, tror jeg, i William Faulkners ord: «Never be afraid to raise your voice for honesty and truth and compassion against injustice and lying and greed. If people all over the world do this, it would change the earth.”

Erik Bye sa i Giganten at hans generasjon er på vakt mot maktmennesker. Det samme kan sies om min far! Han er beskjeden og nøktern. Unner seg aldri noe, men unner verden alt! Han har som Bye delt av sine ressurser og spredd liv og glede i landet! Men som Bye sa: Husk på at det ikke er noen spøk å leve! Nådeløs er denne dag, jeg har ingen sang å synge! Og Karen Blixen tar over fra slutten av Den afrikanske farm: «Jeg lå i sengen og tenkte på alt fra de siste månedene, og prøvde å komme til klarhet over hva det egentlig var som hadde hendt meg. Det så ut for meg som om jeg på en eller annen måte var kommet ut av det naturlige, menneskelige livsløp og inn i en malstrøm, hvor jeg aldri burde vært. Hvor jeg så gikk, raste jorden bort under føttene på meg, og stjernene falt ned fra himmelen. Jeg tenkte på diktet om ragnarok, der stjernenes fall er skildret, og på verset om dvergene som sukker dypt i fjellet og som dør av skrekk. Alt det som var hendt, tenkte jeg, kunne ikke simpelthen være et sammentreff av omstendighetene, det folk kaller en kjede av uhell, men det måtte ligge et samlende prinsipp under det alt sammen. Hvis jeg nå kunne finne det, ville det ennå være mulig for meg å redde meg ut av sammenbruddet, og hvis jeg så etter på det rette stedet kunne jeg kan hende se det der. Jeg måtte stå opp, gå ut og se meg om etter et tegn.» (Den Afrikanske Farm, s. 298)

Det er som å være krigsseiler sammen med Halvor i Blodige strender på D-dagen, eller hos pappa på Gimle når sykdommen rammet, og som det er hos alle verdens miserable: Nådeløs er denne dag, den har ingen sang å synge!

Erik Bye møtte på sine reiser en indianer som het Standing Bull. Standing Bull sa at jorden er gitt oss som et paradis. Vi ødelegger den. Kanskje Mor jord en dag vifter oss av forkleet som pissemaur og skaper en ny menneskeart som bedre kan forvalte Tellus. Da vil skyene smelte sammen til et mektig himmelhjerte, nesten så stort som Erik og Jons! Vi synger nå 1. vers av Så lenge skuta kan gå til ære for dem.

Min far, Jon Michelet, døde av kreft i lunger, strupe og ansikt 14. april 2018 med alle oss nære og kjære rundt seg.

SLUTT

Tillegg, informasjon om En sjøens helt og litt om 2. Verdenskrig:

Når ble bøkene skrevet?
1 Skogsmatrosen (2012) 1939
2 Skytteren (2013) 1940
3 Gullgutten (2014) 1941
4 Blodige strender (2015) 1942-44
5 Brennende skip (2016) 1944

Kort resymé over En sjøens helt-bøkene:

1939:
1. Skogsmatrosen

18 – åringen Halvor fra Rena I Åmot får hyre som lettmatros på Wilhelmsens linjeskip M/S Tomar. I desember 1939 er 2. Verdenskrig i gang, men nordmennene og svenskene er ennå nøytrale. Om bord får Halvor kallenavnet Skogsmatrosen, og på hans jordomseiling for Norge, får vår helt en stadig viktigere rolle på utefronten. I løpet av Halvors første år til sjøs endres verden for bestandig, og han med den. Han blir en krigsseiler.

1940:
2. Skytteren

19 – åringen Halvor har vært med på livbåtseilas etter at M/S Tomar ble torpedert ved Island. Høsten 1940 fikk han hyre som lettmatros på et av verdens største tankskip M/T Iberia av Oslo. Den frakter flybensin, en farlig last, som Storbritannia trenger til Royal Air Force. Halvor er med på en avgjørende kamp mot Hitler – The Battle of Britain. Skytteren beskriver en side ved 2. verdenskrig som ikke har vært berørt i skjønnlitteraturen før: Tankskipfarten i konvoiene under slaget om Atlanterhavet.

1941:
3. Gullgutten

Halvor har seilt på Iberia etter at M/S Tomar ble torpedert på Island høsten 1940.
Han får nå hyre på oljetankeren M/T Vivian under den usjarmerende kaptein Coldeweyn. Hitler angriper på Sovjet, Japan og Pearl Harbor. Tyske ubåter ekspederes. Noen av verdens mektigste krigsskip senkes på begge sider.

1942 – 1944:
4. Blodige strender

I 1942 er vi i New York City etter at Vivian M/T ble torpedert utenfor Palm Beach i Florida. New Yorks Nortraship-arkiver har laget en «Bad elements list». Halvor er på denne lista over sjøfolk som har begått forseelser. Å ha navnet sitt på lista kan innebære et arbeidsforbud, selv om forseelsene er de minste bagateller, og får dermed alvorlige konsekvenser for krigsseilerne. Halvor får omsider hyre på Kronprins Olav og håper å komme seg til sykepleier Muriel i England. Senere får han marinetjeneste på dampskipet Miragem, på hemmelig operasjon ved Nord Afrikas kyst, fram til D – dagen juni 1944.

1944:
5. Brennende skip

Begynner på D-dagen i Normandie 06.06.44. Halvor har opplevd sjøkrigens gru i fullt monn, og opplever nye grusomheter i Normandie. Han lengter etter Muriel. Han er matros og skytter på Nortraships M/S Morgedal midt i verdenshistoriens største sjøslag, Leyte-slaget i Stillehavet. Her er Halvor blant annet vitne til Kamikaze-angrep på amerikanske og norske lasteskip ved Filippinene.

1945-:
6. Krigerens hjemkomst

Omhandler Halvors sen-og etterkrigsopplevelser, spesielt Nortraships behandling av krigsseilerne, forventes utgitt høsten 2018. Skrevet ferdig av pappa under akutt sykdom og på hans dødsleie.