Festivalleder Svein Inge Olsen
Første gang ideen ble unnfanget var i min tidligere leilighet. Vi satt tre personer som ikke kjente hverandre fra før, og ideene flommet. Forfatteren Vigdis Hjorth som jeg kjente fra før mente navnet vi hadde kommet opp med var perfekt.
Lørdag 25. mai 2000. I lokalavisen står det en liten artikkel om en ny festival i byen. ”Protestfestival i Kristiansand” skulle arrangeres 21-23 juli, på flere utesteder i sentrum av byen. Bildet som fulgte artikkelen var av undertegnede og Kai Erland. Vi sto foran statuen av Henrik Wergeland. Det var en vindfull og noe kjølig vårdag i parken. Opprørerne Jens Bjørneboe og nevnte Wergeland var hentet fram fra byens mørkeste kjeller som inspiratorer til den ferske festivalen.
På denne tiden var lokalavisen preget av indre uro. Livet mitt var kaotisk og Kai hadde nettopp begynt å få orden på sitt. Oddlaug Johansen – den tredje av oss – hadde trukket seg som arrangør, fordi det økonomiske bildet var for uoversiktig. Kai og jeg derimot, var oppgira og snakket i munnen på hverandre, som vi etter hvert kom til å gjøre ofte.
Journalisten Atle Tveit var den første som fikk vite om planene våre. Vi var i gang.
Fra dette øyeblikk tok det helt av. Kai og jeg, som hadde få sperrer, kastet oss ut i galskapen som sultne hunder. Leiligheten i 4. etasje på lavblokken fungerte som base for det hele. Her satt jeg og telefonerte hele dagen, fra morgen til kveld. Temaene ble satt, og navnene ble booket.
Konservativ politiker fra KrF Anita Apelthun Sæle skulle møte samlivsekspert Åsa Rytter Evensen for å snakke om abort på Paddys Pub. Anitas mann Finn Jarle Sæle skulle sammen med psykiater Berthold Grunfeld forsøke å krangle seg ut av en diskusjon om hvorvidt homofile skulle få adoptere barn eller ikke. Presten Torbjørn Lied og Jon Michelet skulle forsøke å finne ut av dommedag, med musikalsk felespill av Halvdan Furholt, som representant for djevelens musikk. På Kick Cafe skulle Stein Ørnhøi spørre om vi ikke like gjerne kan legge ned de politiske partiene og begynne på nytt. Samtidig skulle vi by på musikalsk rødvinsprogram der Bjørneboes ”Fugleelskerne” skulle fremføres. Falne Engler med Kris Kristofferson på Norsk skulle være der, det samme skulle Finn Kalvik og poeten Triztan Vindtorn. Helbredelsespredikant Svein Magne Pedersen skulle tilby sine tjenester på Kick Cafe, der også dikterskalden Georg Johannesen skulle få fritt spillerom til å krangle med hvem han ville.
Festivalens støttespillere var daværende redaktør i Klassekampen Jon Michelet, forfatter Vigdis Hjorth og Fremtiden i Våre Henders utrettelige talsperson Steinar Lem. Forum for Systemdebatt og Verdikommisjonen skulle være samarbeidspartnere. I tillegg kunne vi meddele journalisten at Jan Aage Torp, Stein Ørnhøi, Vidar Kleppe, Anne Lise Ryel, Cathrine Sandnes, Heidi Sørensen, Erling Fossen og Kjell Landmark skulle være blant deltakerne. Artisten Ole Paus, teatersjef Ola B. Johannessen, låtskriver og artist Billy Joe Shaver og poeten Vindtorn ble også nevnt. De deltok nesten alle, men det skulle gå ni år før Shaver sto på plakaten, i det som Ole Paus etterpå omtalte som ”dette er det rareste jeg noen gang har vært med på”.
Kai, Oddlaug og jeg var like forskjellige som det er mulig å være, men med den felles drømmen om å få dette til. Kai hadde hatt ansvaret for feiringen av millennium i kommunen. Han var oppgitt over hvor lite substans det var i folks visjoner. Oddlaug ville ha kjærlighetsrevolusjon. Jeg ønsket meg tilbake til engasjementet på 70-tallet, til hippietiden. Året før hadde jeg hatt ansvaret for feiringen av 30-årsjubileet for Woodstock, under Poesifestivalen i Søgne.
Vi hadde ikke noe markedsføringsbudsjett. Tidspunktet var midt i smeigetida. Publikum visste ikke om det, eller prioriterte annerledes. Vi gikk rett på trynet. Festivalen var i realiteten historie, etter bare ett år. Likevel bestemte vi oss for å gå videre, oppmuntret av fylkeslegen i Vest Agder Kristian Hagestad, biskopen i Agder Olav Skjevesland, artisten Kine Hellebust og poeten Vindtorn. Særlig sistnevnte var avgjørende, fordi kontrastene mellom han og biskopen var så enorme. Vi så at dette var noe å bygge videre på. Det fantes ikke et forum som inkluderte alle – og da mener jeg ALLE!
Fædrelandsvennens kulturjournalist Emil Otto Syvertsen hadde syklet smilende rundt på arenaene. Han samlet opp krutt til kulturrapporten dagen derpå. Den skulle bli nådeløs. Han hadde innrømmet tidlig at han var skeptisk i utgangspunktet. “Arrangørene Erland og Olsen har åpenbart tatt seg vann over hodet”. “De har dessuten gått i vannet før, og tålt det”.
I sannhet skulle vi oppleve at alle PR kan være god PR.
16. – 19. august 2001 ble festival nummer to arrangert. Forventningene var lik null, men vi hadde ingenting å tape. Kine Hellebust hadde lovet året før å komme, om hun så skulle betale sin egen reise. Hun var ikke den eneste som deltok.16. august var temaet “Overvåknings- og kontrollsamfunnet”. Dagen etter handlet det om “Toleranse og likegyldighet”, og den siste dagen “Pengemakt eller folkemakt?”. Vi brukte Frk. Larsen, Herlig Land og Propellen som arenaer. Sistnevnte arena var en båt, som var omgjort til kafe. Her hadde vi en av debattene jeg husker best gjennom alle årene festivalen har eksistert. Debatten “Anarkisme og bohemliv – et nødvendig korrektiv til lønnsomhets-samfunnet?” anser jeg som det nærmeste vi har kommet festivalens ånd, eller hva vi vil med Protestfestivalen. Båten var spekket med folk, og i panelet satt Tove Funderud Johannessen, Triztan Vindtorn, Per Fugelli, Sossen Krohg og biskop Olav Skjevesland. Kvelden på Propellen ble avsluttet med urfremføring av diktet “Lønnsomhetens tyranni – med gullkalv på menyen”, der Vindtorn hadde regien..
Galskapen fikk regjere. Rapportene snudde. Nå ble avisen mer positiv. ”Et løft for kafekulturen” lød det etter festivalen i 2001. vi bestemte oss for å holde den gående frem til 2005, i forbindelse med miljødepartementets 07.06.05-prosjekt.
Vi var motivert til å gå videre, og her følger noen høydepunkt:
I 2002 hedret vi Erik Bye med hyllestkonsert foruten at han holdt en uforglemmelig konsert i Domkirken, den samme konserten Emil Otto Syvertsen roste i skyene med overskriften ”Så vakker kan protesten være”. Erik Bye avduket også monumentet ”Vår Herres Klinkekule” ved Snadderkjosken 11. september. Ingen tilfeldig dato selvsagt. Debattemaene dette året var ”kommunikasjon eller informasjonskløft”, ”Materialisme eller grådighetskultur” og ”Ondskapen og det gode i mennesket”.
I 2003 var det Anita Apelthun Sæle og Nina Karin Monsen som stjal overskriftene. De gikk fra debatten da dildoene kom på bordet. Saken havnet på VGs forside. Tematikken var sex og moral, og også Gry Jannicke Jarlum ble lagt merke til denne uken der Carl I. Hagen var den fremste politikeren, det danske hippiebandet The Savage Rose og den finske divaen Arja Saijonmaa de mest kjente artistene.
I 2004 ble vi gjeldfrie da superstjernen Kris Kristofferson dukket opp på bursdagen sin i juni for en utsolgt konsert på Fønix. Hver eneste krone gikk til festivalen. Tema for festivalen i september var ”Likegyldighet dreper”. Noen av deltakerne som sørget for overskrifter var Kathrine Sørland, Sven O. Høiby og Jahn Teigen. Lars Andreas Larssen og Thomas Hylland Eriksen satte også preg på festivalen.
2005 var året indianeraktivisten Yolanda Martinez holdt trommesirkel i Bendiksbukta. Forfatteren Ylva Eggehorn fra Sverige var et annet populært navn. Damene til de avdøde inspiratorer Tove Bye, Pratibha Jensen og Tone Bjørneboe møttes for å snakke om sine berømte menn. Dette året var ”den siste bohem” Laurie Grundt festivalkunstner mens Åge Aleksandersen fikk Erik Byes Minnepris. I april arrangerte vi minnekonsert for Erik Bye. Et utsolgt Agder teater hyllet kjempen som døde 13. oktober 2004. Jeg husker den datoen godt for Norge skulle spille en viktig landskamp, men da Bye døde ble jeg bare sittende i stillhet med tårer i øynene.
Ikke bry deg verden er helt OK, var hovedtema i 2006 da Erling Borgen, Izzy Young, Jon Schau, Kristin Spitznogle, Steinar Lem og Unni Askeland satte preg på festivalen. Onkel Tuka og Anne Grete Preus var blant artistene.
I 2007 var hovedtemaet ”Bare døde fisker følger strømmen”. Dette var året for konspirasjonsteorier og religion kontra ateisme. Amerikaneren David Ray Griffin samlet folk fra hele landet for sin teori om at USA sto bak 11. september. Professor Richard Norman vakte debatt med sin ateisme, noe danske Helmuth Nyborg gjorde så til de grader da han uttalte at kristne er dummere enn ateister. Nyborg skaffet oss publikumsrekord på et enkelt arrangement.
I fjor var det kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa og amerikansk fredsaktivist Cindy Sheehan som skapte de største overskriftene. Sheehan fikk Erik Byes Minnepris. Andre navn som startet diskusjoner var Hanne Nabintu Herland, Henrik Syse og Rune Gerhardsen. Dette var året da brevet om den nye ekteskapsloven skapte en måneds debatt i media. Kai og jeg stilte det politisk ukorrekte spørsmålet om hvorfor bare den ene siden slapp til i media i forbindelse med diskusjonen rundt ny ekteskapslov.
Plutselig ble vi kalt en maktfaktor. Lokalavisen utropte oss til det, da diskusjonen mellom de liberale og de konservative foregikk høylytt. Å utrope oss til en maktfaktor var vi ikke forberedt på, men vi hadde tross alt overlevd både Verdikommisjonen og Forum for Systemkritikk.
Det finnes så mange høydepunkt i disse årene, at det er vanskelig å velge. En kjapp gjennomgang viser i alle fall disse som noen av dem: Det første møtet med Erik Bye på Vardekafeen i Asker i januar 2001, der han sa ja til monumentet og kirkekonserten. Kjøreturen i Espen bagers Mercedes fra Oslo til Kristiansand med Lisa og Kris Kristofferson i baksetet, der sangeren og cowboyen koret med Steinar Albrigtsens versjon av Johnny Lobo, som han ville høre i bilen. Debatten på båten som er nevnt før. Søndagen da Ellen Horn stanset trafikken i Dronningens slik at Lars Andreas Larssen kunne blåse lur og Erik Bye gjorde eksersis med krykkene. Debatten der vi spurte om media skulle være underholdning eller informasjonsformidler. Media gikk i fella da vi plasserte Jahn Teigen og Sven O. Høiby i panelet. Her lærte vi hvordan vi skulle få tabloidene ut av Oslo. Festivalens første Osloprotest for fullt hus på Route 66 der Gry Jannicke Jarlum var en av aktørene. Debatten om selvmord som samlet 500 mennesker på Kunstforeningen en sen lørdagskveld. Amerikaneren Griffin som mente 11. september var en innsidejobb. Dagen da vi kom inn på Statsbudsjettet.
Hvis det går an å snakke om en deltaker som har vært en slags gjennomgangsskikkelse disse årene så bar han navnet Triztan Vindtorn. Ingen (kanskje med unntak av Bye) har betydd så mye for festivalen som stuntpoeten fra Drammen. Temaene som opptok han var grådighet, overfladiskhet og maktmisbruk. Et av de få årene han ikke var her diskuterte vi ”Fri oss fra pengeideologien” på Hartmanns Brygge. Da var Erik Solheim, Erik Soler og Magne Lerø blant deltakerne. Men Vindtorn deltok både i 00, 01, 03, 04, 06, 07 og skulle bli invitert til jubileet som hedersgjest i 09 da vi mottok dødsbudskapet. Triztan sa alltid ja, han var alltid på hugget, bannet alltid mot materialismen og pengegriskheten, tordnet mot urettferdighet og urett og var dønn ekte i alt han foretok seg. Ordene, diktene, stemmen og den vennlige skikkelsen blir et gedigent savn i jubileet.
Når vi først nevner folk som har forlatt oss gjennom disse ti årene risper vi inn et stort RIP til følgende personer: Axel Jensen, Tove Funderud Johannessen, Oddlaug Johansen, Tron Øgrim, Sven O. Høiby, Erik Bye, Tove Bye, Thomas Koppel, Kari Zahl, Anne Cathrine Skjevesland, Aril Edvardsen, Steinar Lem og Triztan Vindtorn. Lars Andreas Larssen lever, men er preget av Alzheimers.
Tidligere redaktør i Fædrelandsvennen Finn Holmer Hoven sa dette til Morgenbladet, om hvorfor avisen som slaktet festivalen i 2000 nå er hovedsponsor: ”Ja, vi var kritiske da festivalen startet, for da var den veldig uorganisert. Etter hvert synes vi den er blitt et verdifullt tilskudd til kulturlivet”. Vårt Land skrev i 2007 om ”Anarkistisk protestkaos”. der Vigdis Hjorth og Erling Fossen uttalte seg. ”Likegyldighet truer demokratiet”, sa Kine Hellebust til lokalavisen før festivalen i 2000. ”Hvilken hule er det disse menneskene er krøpet opp fra,” sa Lars Andreas Larssen under en av de første festivalene. Festivalen er en fantastisk blanding av litt sånne gærninger som oss og overleger og domproster, sa en lattermild Jahn Teigen, som sammen med Vindtorn ble intervjuet av lokalavisen i 2006. ”Enhver festival som inviterer til debatt og tankevirksomhet, er selvfølgelig viktig i en samfunnsstruktur som er glatt og overflatedyrkende, fastslo Vindtorn. ”Protestgeneralene må passe litt på den hårfine balansegangen mellom ekte Woodstock-nostalgia-engasjement og Cirkus Merano”, skrev Tom Stalsberg i Dagbladet under festivalen i 2003. Samme året havnet Protestfestivalen på museum.
Festivalen har kjempet for livet, vært død og gjenoppstått. Det har vært tenners gnissel, tårer, latter og innbyrdes kamper. Den er blitt hetset med, rost i skyene, blitt møtt med forbannelse, blitt beskyldt for å dovne hen og blitt sett på som genial. Det siste sa ”den siste bohem” Laurie Grundt, bergenseren i fristaden Christiania. Han sa at tanken om en protestfestival var ikke riktig klok, den var genial.
I mine drømmer ser jeg allerede fremover til neste år hvor jeg hører Patti Smith hamre på gitaren mens hun vandrer rundt på scenen i Bendiksbukta i sine svarte støvler.
”I believe everything we dream / can come to pass through our union / we can turn the world around / we can turn the earth’s revolution / we have the power / People have the power …”
Svein Inge Olsen