Erik Byes minneprisNyheter
[ 25.06.2020 av Alf Otto Fagermo 0 Kommentarer ]

Erik Byes Minnepris 2020: Petter «Uteligger» Nyquist

Ingen er bare det man ser

– Det var utrolig stort å få Erik Byes minnepris. Jeg ble faktisk satt helt ut. Det er en stor anerkjennelse til det jeg forsøker å gjøre, nemlig å gi en stemme til de som ellers ikke ville kommet frem. En ting er det som alle ser på TV, men dette er blitt et fulltidsengasjement for meg.

Skrevet av Øyvind Økland

Ordene kommer fra årets vinner av Erik Byes minnepris, Petter «Uteligger» Nyquist. – Det er en stor ære fordi jeg vet viktig det var for Erik Bye til å se enkeltmennesket, uansett hvilken livssituasjon de er i, og møte dem for den de er. Gjennom det jeg har gjort, spesielt de siste årene, har jeg lært utrolig mye om mine egne fordommer. Spesielt etter det første jeg gjorde, da jeg dro ut og levde på gata. Da møtte jeg veldig mange mennesker i utfordrende situasjoner. Man kan lese så mange bøker man vil om hvor-dan livet på gata er, men det er noe helt annet å høre historiene fra dem, og oppleve på kroppen hvordan de kan ha det. Eller som man sier i Kirkens bymisjon: Ingen er bare det man ser.

Petter Nyquist forteller med engasjement om hva han har lært gjennom sin virksomhet de siste årene. – Menneskene jeg har møtt, har gjort noe med meg. Det rører med min rettfer-dighetsfølelse. Mange av dem har hatt en dårlig bakgrunn, men det er viktig å understreke at det ikke alltid er grunnen. Petter kommer selv fra et «møblert hjem» og har mange ganger tenkt på hvordan han hadde taklet det, om han hadde kommet opp i en lignende situasjon.

Ja, hvem er egentlig personen Petter Nyquist?
– Jeg har hatt en god barndom og oppvekst og at det tok litt tid før han fant ut hva han skulle satse på i livet. Jeg trivdes ikke så godt på med all teorien på skolen, men et viktig vendepunkt var da han ble invitert med av Børge Ousland på en ekspedisjon til Nordpolen da han var 20-21 år. Da var det mer snakke om selvrealisering, om å finne seg selv. Det satte i gang noe hos meg. Da fikk jeg et mål og en mestringsfølelse. Jeg var 21 år da og ville dyrke dette videre, med å sette meg slike mål, og så gjennomføre det. Samfunnsengasjementet mitt har kommet litt med årene.

Petter «uteligger» karikert av Roar Hagen

Jeg dro for eksempel til Nepal og var med og bygde noen små sykehus. Da fant jeg ut at disse prosjektene var større enn meg sjøl og jeg fant stor glede i å dokumentere dem gjennom min linse og mitt kamera. Jeg fikk også mye inspirasjon ved å være med og filme et prosjekt prins som Harry hadde med krigsskadde solda-ter som skulle stå på ski til Nordpolen, Mount Everest og sånn. Jeg fant ut at det å kunne dokumentere det jeg så og opplevde, ga stor inspirasjon ved å se hva dette gjorde med dem, hvordan de jobbet som team og fikk mestringsfølelse med sin nedsatte funksjonsevne.

Å filme lærte jeg meg selv, gjennom naturmetoden. Jeg så etter hvert så han verdien av å fortelle historiene riktig og med nok tyngde. Da kan du være med og påvirke, og få folk til å endre holdninger gjennom økt innsikt.

Hvordan forteller man en historie riktig?
– Å bli kjent med mennesker, tilbringe tid, når det skjer, i stedet for å gjenfortelle hva som skjedde for fem år siden. Jeg ønsker ikke å lage «talking heads». Mange sier at jeg var tøff som dro ut på gata, men jeg var aldri var en lesehest. Jeg har måttet føle på det, og oppleve hvordan det er. Jeg har nok kjent på det mye mer enn menigmann fordi jeg vet hva det er å tigge, det å være redd, og ikke ha noe mat. Det har vært min måte å lære på.

Hvordan forholder du deg til det etiske når du filmer personer i en sårbar situasjon?
– Alle møtene i gateprosjektet er helt tilfeldige, Ingenting var planlagt. Jeg ville ikke late som om jeg var en på gata. Det er viktig at de forstår hensikten med prosjektet.
Dette har jeg stort fokus på. For det første så er jeg åpen om hvem jeg er, og hvorfor jeg gjør det jeg gjør. For det andre spør jeg om det er greit for dem at jeg gjør det, og for det tredje vil jeg vite hvorfor det er greit. Krister, en av de jeg filmet som dessverre ikke lever lenger, han kjeftet på meg i det han skulle sette en sprøyte og sa «nå må du filme, Petter, det er dette som er den harde virkeligheten. Om det kan virke preventivt vil jeg mer enn gjerne bruke kroppen min til å vise mennesker hvor tøft det kan være».

Av og til må vi takle og tåle virkeligheten, og ikke skjule den. Hovedkarakteren, Svein, sa «hvorfor skal ikke du kunne filme meg? Dette er mitt liv, og hvorfor skal jeg være flau over det?» I noen tilfeller har jeg valgt å ikke ta med ting jeg har laget, rett og slett fordi jeg ønsker å beskytte personen for seg selv. Men omtrent halvparten har sagt at det var ok å bli filmet.

Hva lærte du av å være i fengsel?
Det var på mange måter en naturlig forlengelse av min reise. Jeg har hatt mange menneskemøter, og mange av disse har også vært innafor murene, og det gjorde meg nysgjerrig på hvordan det var der, og jeg ville kjenne på kroppen selv hvordan det føltes. Samfunnet har mange meninger om kriminelle, og fokus på at de skal komme ut igjen og få rusbehandling. Men det vanskelige er å kunne leve såkalt vanlige liv. Her om dagen møtte jeg en som hadde gått ut og inn av fengsel hele livet. Da hjelper det ikke med en time oppfølging i uka. De trenger tid og at noen ser dem. Jeg skulle ønske at vi hadde mer tid til menneskemøter.

Du har nå en stiftelse som heter «Petter Uteligger», hva gjør dere der?
– Det vi forsøker å gjøre er å skape lyspunkt i hverdagen for mennesker i en vanskelig livssitu-asjon. Det kan være alt mulig, til å ta dem med på turer og utflukter og så videre. Vi har billetter til Dyreparken i Kristiansand som vi gir bort til barn av rusmisbrukere. Vi har minimalt med utgifter, og ingen lokaler for eksempel fordi vi ønsker at mest mulig skal tilfalle de vi ønsker  å hjelpe. Jeg møter en mengde av triste ting som jeg ikke klarer å håndtere, men gjennom stiftelsen kan jeg få iallfall gjort noe. På disse fire årene hadde vi helt sikkert greid å skape over ti tusen lyspunkter, store og små, og det er vi veldig stolte av.

Men hva med deg selv? Du har jo kjørt deg selv langt ned, og har vel også hatt behov for debriefing?
– Jo, det har jeg nok, men jeg har fått god hjelp med å prate med de rundt meg. TV2 har faktisk tilbudt med psykolog om jeg ønsker det, men så langt har jeg ikke benyttet meg av det. Gjennom alle disse årene har jeg lært å kjenne min psyke veldig godt. Det jeg kjenner at jeg må gjøre er at jeg må lære meg å koble helt av, jeg har altfor mange lopper i blodet, og kan gå mye opp i det jeg engasjerer meg i. Jeg trenger noen time-outs der jeg kan være hjemme, og bare være med familien og være en pappa.

Hvilke reaksjoner har du fått?
– Folk sier at det har gjort noe med dem og at de har fått et annet syn på ting, og tenker to ganger. Ingen er bare det man ser, som de altså sier i Kirkens bymisjon. Nylig var jeg i Kristiansand og møtte pårørende. De blir ofte glemt. Det er så tabubelagt å være foreldre, fordi mange tror at man da har hatt en dårlig barndom, men det er jo slett ikke tilfelle. Jeg er opptatt av å gi noen en stemme og å formidle noen gode verdier.

Hva er dine videre planer nå?
Akkurat nå jobber jeg mye med stiftelsen. Når det gjelder TV-prosjekt så har jeg jobbet med mennesker som faller utenfor, og hva idretten kan gjøre i forhold til det. Det handler om inkludering. Inkludering er et nøkkelord for meg. Når det gjelder de narkomane har samfunnet altfor ofte fokus på at de skal bli rusfrie.  Men hva med tiden inntil det eventuelt måtte skje? Veien er jo ofte veldig lang og hard. Rusen får en heller ta på sikt. De fortjener også et verdig liv underveis, avslutter Petter med et dårlig skjult engasjement.

 

Petter «Uteligger» Nyquist får Erik Byes minnepris den 15. september under Protestfestivalen.

Toppbildefoto: TV 2

NYHQ1990-0372
Erik Byes minneprisNyheter
[ 24.10.2019 av Alf Otto Fagermo 0 Kommentarer ]

Tale til Liv Ullmann

Kommunikasjonsdirektør i UNICEF Norge, Jean-Yves Gallardo, holdt en tale for prisvinneren og snakket blant annet om FNs barnekonvensjon som Liv Ullmann var involvert i arbeidet med. Bildet over viser Ullmann, UNICEFs Goodwill-ambassadør, ved siden av James P. Grant, generaldirektør i UNICEF og andre ledere i organisasjonen som Karin Sham Poo til venstre for henne, under singeringsseremonien av UNICEFs barnekonvensjon. Les mer “Tale til Liv Ullmann” »

Erik Byes minneprisNyheter
[ 11.09.2019 av Alf Otto Fagermo 0 Kommentarer ]

Utdeling av minnepris i oktober

I det trykte programmet står det at minneprisen deles ut 11. september. Det stemmer dessverre ikke.

Les mer “Utdeling av minnepris i oktober” »

Erik Byes minnepris
[ 04.07.2019 av Alf Otto Fagermo 0 Kommentarer ]

Erik Byes Minnepris 2019: Liv Ullmann

Medmenneskelighetens varme protest

– Det finnes både kald og varm protest, sier Liv Ullmann med varme. – Noen kjemper for a bygge mur, for seg selv. Erik Bye protesterte alltid med mildhet og kjærlighet, og det inspirerer meg.

Skrevet av Hildegunn M. Tønnessen Schuff

Liv Ullmann er årets mottaker av Erik Byes minnepris, og kommer til Kristiansand for å motta den i september. Liv har en imponerende merittliste både som Oscarnominert skuespiller og anerkjent film- og teaterregissør. I fjor fylte hun 80 år, uten at hun har tenkt å lene seg tilbake av den grunn. Både kreativiteten og engasjementet lever i beste velgående.

 

Menneskemøtene

– Forestillingen handler om at man skal passe på å fullføre sitt liv, sier Liv. Temaet er inspirert av en boktittel som traff henne.

– Det skal ikke handle om meg som sådan, men om hva jeg har kommet frem til og lært av møter med mennesker gjennom livet. Det handler om forbindelsene mellom oss.

Mellom andre oppdrag forbereder hun nå en enkvinnesforestilling for Nationaltheatret og Riksteatret til høsten, i samarbeid med Tom Remlow.

 

Båndene mellom oss

Liv snakker ivrig om å virkelig møtes – connecting, som hun sier det i USA der hun bor.

– Det skjer så mye mellom en som opptrer og publikum. Jeg brenner for den kontakten, nå som teknologien tar så stor plass mellom oss. Folk går rundt og ser ned i hånda og henviser til skjermer hele tiden. Men der står vi i fare for å miste noe. Den grunnleggende menneskelige kontakten betyr så mye.

Hun siterer Ian Forster på at båndene mellom oss er det viktigste i livet: «The most important in life is to connect.»

– Det er det motsatte av likegyldighet. Jeg tenker at det er en stor fare for likegyldighet i vår tid, når vi mister forbindelsene, sier Liv.

– Mange av lærdommene jeg vil formidle i forestillingen vi forbereder, handler om å se hverandre, om å lytte. Om å se mennesker rundt oss, som flyktningers kår – hvor blir det av medmenneskeligheten?

(artikkelen fortsetter under bildet)

 

Protest med kraft og kjærlighet

Erik Bye er en av de menneskene Liv har møtt underveis og lært mye av. Hun snakker varmt om Eriks stemme mot urett og likegyldighet.

– Det finnes en protest med knyttede never, som er kald og full av ego: At bare det jeg sier, er rett. Men det finnes også en varm protest. Erik Bye var så fantastisk slik – han protesterte med mildhet og stor kraft, men aldri hat. Jeg hørte ham aldri snakke om saker han var opptatt av uten kjærlighet, varme og forståelse, sier Liv.

Hun vil som Erik Bye møte mennesker og formidle videre hva de har gjort livet sitt til, under de forskjelligste kår.

– Min protest skal ikke handle bare om det jeg er mot, om en kamp for min egen del – jeg vil kjempe for noe mer vesentlig, sier Liv.

 

Større enn oss selv

Liv Ullmann har vært engasjert i internasjonalt arbeid for UNESCO og UNICEF, og det brede engasjementet lever videre. Når hun blir bedt om å oppsummere sitt eget samfunnsengasjement, svarer hun med å fortelle om hvordan hennes verden ble større i møte med ulike mennesker langs veien.

– Jeg har beveget meg fra mine egne nære ting, og å være glad for mine venner og min kunst – til å forstå at noe var viktigere. At utfallet av vårt liv ikke er i våre egne hender. Så mye er urettmessig fordelt, sier Liv mildt.

– Etter at det gikk opp for meg, har jeg reist mye rundt i verden, i 45 år nå. Jeg har vært mye hos flyktninger.

 

Vår felles menneskelighet

Liv forteller om en spesiell erfaring som satte seg i henne: – Jeg minnes at jeg for flere tiår siden satte meg ned og holdt rundt en flyktningkvinne med spedalskhet i Macao, til hun sluttet å gråte. Plutselig kjente jeg at hun luktet som min farmor. Det glemmer jeg aldri.

– Der og da ble det så levende for meg, alt vi har felles. Samtidig som folk er unike, er vi her i verden sammen. Menneskers lidelse er ikke statistikk, understreker hun.

Da Liv fylte 80 år i fjor, bestemte hun seg for å gi seg selv en gave. Hun dro tilbake til Japan, der hun ble født i 1938.

Denne gangen besøkte hun en helt spesiell øy der mange spedalske hadde blitt sendt for å leve i isolasjon for mange år siden. – De måtte skape sitt eget liv, isolerte som de var. Man kunne kanskje tenke seg at jeg skulle hjelpe dem ved å reise dit, men det ble jo omvendt, sier Liv. – Vi sang sammen og forsto hverandre selv om vi ikke delte språk. Igjen slo det meg at mennesker kan gjøre det utroligste. Disse menneskene som ikke hadde noe, har laget seg et liv som er mer vesentlig enn livet til de fleste jeg kjenner.

 

lkke likegyldig

Om Protestfestivalen tenker Liv Ullmann at alt som bidrar til en motkraft mot likegyldighet trengs i dagens samfunn.

– Jeg lever i et land der Trump holder på med sin ego-protest og vil bygge mur og stenge flyktningene ute, – men på den andre siden har du dem som er ved grensen og hjelper. Den medmenneskelige protesten. Det er de mest utsattes kamp som engasjerer meg mest.

Liv har noe blandede følelser overfor #metoo-bevegelsen, som kan være en viktig protest, samtidig som det ofte er ganske privilegerte kvinner som får muligheten til å si fra. – Ikke misforstå – det er en viktig kamp, et nødvendig oppgjør for dem som lidd fordi de er blitt ydmyket. Men vi må ikke glemme kvinnene rundt i verden som lever i mye større fare, som for eksempel risikerer å bli voldtatt langs veien når de må gå langt for å hente vann. Eller de som risikerer alt for å krysse en grense, fordi hjemmet er det farligste stedet på jord.

 

Å fullføre sitt liv

Norsk films Grand Old Lady fortsetter å dele sine erfaringer så lenge hun kan. – Når jeg nå jobber med dette å fullføre sitt liv, berører det også hva det betyr å bli eldre. Det å spørre seg, er jeg gammel nå? Vi merker det selv, og på hvordan andre forholder seg til oss. Og hva innebærer det? Kanskje ensomhet, smerter, men også mye fint, sier Liv.

– Jeg vil dele hva møtene har betydd, og hvordan sorgen kan ramme, som en del av de fleste menneskers liv. Å få formidle videre, og fullføre sitt liv, er jo en fantastisk trøstende tanke – å ikke gi opp og si jeg ikke behøves lenger. For det gjør vi. Og da handler ikke dette om Liv, men om oss alle.

 

Toppfoto: Morten Krogvold

Erik Byes minnepris
[ 11.12.2018 av becka 0 Kommentarer ]

Erik Byes Minnepris 2018: Elizabeth Hoff

ELIZABETH HOFF FÅR ERIK BYES MINNEPRIS

«Dama i Damaskus,» ble hun kalt i et portrettintervju i Klassekampen. Vårt Land kalte henne «stemmen fra Aleppo» da hun ble portrettert i Min Tro-intervju. WHO kaller henne den modigste kvinnen. Selv svarer hun at hun drives av en politisk overbevisning. Av spørsmål om maktfordeling, urettferdighet og ulikhet».

Jordmor og sykepleier Elizabeth Hoff fra Ålesund får prisen. Hun har jobbet internasjonalt med hjelpearbeid som leder for Verdens helseorganisasjon (WHO) i Syria de siste seks årene.

I tretti år har hun viet livet sitt til de svakeste og mest utsatte i krigsområder i Afghanistan, Zimbabwe, Egypt, Armenia, Somalia og Syria. Siden 2012 har hun bygget opp en stab på 200 ansatte i Syria. Med fare for eget liv og helse har hun jobbet i kanskje verdens farligste land.

«Elizabeth Hoff er blant de nordmenn som har vært utsatt for størst fare over lengst tid siden 2. verdenskrig,» sto det i begrunnelsen da hun mottok Gunnar Sønstebys pris i januar i år. Pengene hun fikk for prisen ville hun bruke til syke barns foreldre i Syria. Nylig fikk hun Peer Gynt -prisen, valgt av Stortinget.

I et intervju med Dagbladet forteller en av hennes ansatte at hun har ingen frykt for autoriteter, og er ikke redd for å konfrontere de krigførende partenes ledere. Selv sier hun «Det blir mye elendighet og fæle skjebner i jobben, men det er «det gode i mennesket, takknemligheten og folks mot» som driver Hoff. Hver dag.

I et intervju med Protestfestivalens kommende magasin sier hun at hun er svært takknemlig for å få prisen. «Den er en erkjennelse av mitt arbeid i Syria, landet som i dag opplever verdens største flyktningkrise. Det har stor betydning for meg at folk engasjerer seg i flyktningedebatten, og Protestfestivalen er en pådriver for at dette skjer. Hvis jeg har en leveregel er det «Hvorfor tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv,». Hver dag i løpet av de seks siste årene jeg har bodd i Syria har jeg følt på urettferdigheten som rammet det syriske folket. Krigen som skjer på syrisk grunn har ingenting å gjøre med syrerne selv. Her er det ytre faktorer som råder,» sier hun.

Elizabeth Hoff hevder kjærligheten fra Gud har vært med å forme henne. Hun er 60 år, ugift og har ikke barn, og vi i Protestfestivalen er sammen med Erik Byes barn er veldig glad for å kunne dele ut denne prisen til «Nordens Mor Teresa».

11. september kommer hun fra Syria til Kristiansand og festivalen for å motta prisen.