Erik Byes minnepris
[ 04.07.2019 av Alf Otto Fagermo 0 Kommentarer ]

Erik Byes Minnepris 2019: Liv Ullmann

Medmenneskelighetens varme protest

– Det finnes både kald og varm protest, sier Liv Ullmann med varme. – Noen kjemper for a bygge mur, for seg selv. Erik Bye protesterte alltid med mildhet og kjærlighet, og det inspirerer meg.

Skrevet av Hildegunn M. Tønnessen Schuff

Liv Ullmann er årets mottaker av Erik Byes minnepris, og kommer til Kristiansand for å motta den i september. Liv har en imponerende merittliste både som Oscarnominert skuespiller og anerkjent film- og teaterregissør. I fjor fylte hun 80 år, uten at hun har tenkt å lene seg tilbake av den grunn. Både kreativiteten og engasjementet lever i beste velgående.

 

Menneskemøtene

– Forestillingen handler om at man skal passe på å fullføre sitt liv, sier Liv. Temaet er inspirert av en boktittel som traff henne.

– Det skal ikke handle om meg som sådan, men om hva jeg har kommet frem til og lært av møter med mennesker gjennom livet. Det handler om forbindelsene mellom oss.

Mellom andre oppdrag forbereder hun nå en enkvinnesforestilling for Nationaltheatret og Riksteatret til høsten, i samarbeid med Tom Remlow.

 

Båndene mellom oss

Liv snakker ivrig om å virkelig møtes – connecting, som hun sier det i USA der hun bor.

– Det skjer så mye mellom en som opptrer og publikum. Jeg brenner for den kontakten, nå som teknologien tar så stor plass mellom oss. Folk går rundt og ser ned i hånda og henviser til skjermer hele tiden. Men der står vi i fare for å miste noe. Den grunnleggende menneskelige kontakten betyr så mye.

Hun siterer Ian Forster på at båndene mellom oss er det viktigste i livet: «The most important in life is to connect.»

– Det er det motsatte av likegyldighet. Jeg tenker at det er en stor fare for likegyldighet i vår tid, når vi mister forbindelsene, sier Liv.

– Mange av lærdommene jeg vil formidle i forestillingen vi forbereder, handler om å se hverandre, om å lytte. Om å se mennesker rundt oss, som flyktningers kår – hvor blir det av medmenneskeligheten?

(artikkelen fortsetter under bildet)

 

Protest med kraft og kjærlighet

Erik Bye er en av de menneskene Liv har møtt underveis og lært mye av. Hun snakker varmt om Eriks stemme mot urett og likegyldighet.

– Det finnes en protest med knyttede never, som er kald og full av ego: At bare det jeg sier, er rett. Men det finnes også en varm protest. Erik Bye var så fantastisk slik – han protesterte med mildhet og stor kraft, men aldri hat. Jeg hørte ham aldri snakke om saker han var opptatt av uten kjærlighet, varme og forståelse, sier Liv.

Hun vil som Erik Bye møte mennesker og formidle videre hva de har gjort livet sitt til, under de forskjelligste kår.

– Min protest skal ikke handle bare om det jeg er mot, om en kamp for min egen del – jeg vil kjempe for noe mer vesentlig, sier Liv.

 

Større enn oss selv

Liv Ullmann har vært engasjert i internasjonalt arbeid for UNESCO og UNICEF, og det brede engasjementet lever videre. Når hun blir bedt om å oppsummere sitt eget samfunnsengasjement, svarer hun med å fortelle om hvordan hennes verden ble større i møte med ulike mennesker langs veien.

– Jeg har beveget meg fra mine egne nære ting, og å være glad for mine venner og min kunst – til å forstå at noe var viktigere. At utfallet av vårt liv ikke er i våre egne hender. Så mye er urettmessig fordelt, sier Liv mildt.

– Etter at det gikk opp for meg, har jeg reist mye rundt i verden, i 45 år nå. Jeg har vært mye hos flyktninger.

 

Vår felles menneskelighet

Liv forteller om en spesiell erfaring som satte seg i henne: – Jeg minnes at jeg for flere tiår siden satte meg ned og holdt rundt en flyktningkvinne med spedalskhet i Macao, til hun sluttet å gråte. Plutselig kjente jeg at hun luktet som min farmor. Det glemmer jeg aldri.

– Der og da ble det så levende for meg, alt vi har felles. Samtidig som folk er unike, er vi her i verden sammen. Menneskers lidelse er ikke statistikk, understreker hun.

Da Liv fylte 80 år i fjor, bestemte hun seg for å gi seg selv en gave. Hun dro tilbake til Japan, der hun ble født i 1938.

Denne gangen besøkte hun en helt spesiell øy der mange spedalske hadde blitt sendt for å leve i isolasjon for mange år siden. – De måtte skape sitt eget liv, isolerte som de var. Man kunne kanskje tenke seg at jeg skulle hjelpe dem ved å reise dit, men det ble jo omvendt, sier Liv. – Vi sang sammen og forsto hverandre selv om vi ikke delte språk. Igjen slo det meg at mennesker kan gjøre det utroligste. Disse menneskene som ikke hadde noe, har laget seg et liv som er mer vesentlig enn livet til de fleste jeg kjenner.

 

lkke likegyldig

Om Protestfestivalen tenker Liv Ullmann at alt som bidrar til en motkraft mot likegyldighet trengs i dagens samfunn.

– Jeg lever i et land der Trump holder på med sin ego-protest og vil bygge mur og stenge flyktningene ute, – men på den andre siden har du dem som er ved grensen og hjelper. Den medmenneskelige protesten. Det er de mest utsattes kamp som engasjerer meg mest.

Liv har noe blandede følelser overfor #metoo-bevegelsen, som kan være en viktig protest, samtidig som det ofte er ganske privilegerte kvinner som får muligheten til å si fra. – Ikke misforstå – det er en viktig kamp, et nødvendig oppgjør for dem som lidd fordi de er blitt ydmyket. Men vi må ikke glemme kvinnene rundt i verden som lever i mye større fare, som for eksempel risikerer å bli voldtatt langs veien når de må gå langt for å hente vann. Eller de som risikerer alt for å krysse en grense, fordi hjemmet er det farligste stedet på jord.

 

Å fullføre sitt liv

Norsk films Grand Old Lady fortsetter å dele sine erfaringer så lenge hun kan. – Når jeg nå jobber med dette å fullføre sitt liv, berører det også hva det betyr å bli eldre. Det å spørre seg, er jeg gammel nå? Vi merker det selv, og på hvordan andre forholder seg til oss. Og hva innebærer det? Kanskje ensomhet, smerter, men også mye fint, sier Liv.

– Jeg vil dele hva møtene har betydd, og hvordan sorgen kan ramme, som en del av de fleste menneskers liv. Å få formidle videre, og fullføre sitt liv, er jo en fantastisk trøstende tanke – å ikke gi opp og si jeg ikke behøves lenger. For det gjør vi. Og da handler ikke dette om Liv, men om oss alle.

 

Toppfoto: Morten Krogvold

Erik Byes minnepris
[ 11.12.2018 av becka 0 Kommentarer ]

Erik Byes Minnepris 2018: Elizabeth Hoff

ELIZABETH HOFF FÅR ERIK BYES MINNEPRIS

«Dama i Damaskus,» ble hun kalt i et portrettintervju i Klassekampen. Vårt Land kalte henne «stemmen fra Aleppo» da hun ble portrettert i Min Tro-intervju. WHO kaller henne den modigste kvinnen. Selv svarer hun at hun drives av en politisk overbevisning. Av spørsmål om maktfordeling, urettferdighet og ulikhet».

Jordmor og sykepleier Elizabeth Hoff fra Ålesund får prisen. Hun har jobbet internasjonalt med hjelpearbeid som leder for Verdens helseorganisasjon (WHO) i Syria de siste seks årene.

I tretti år har hun viet livet sitt til de svakeste og mest utsatte i krigsområder i Afghanistan, Zimbabwe, Egypt, Armenia, Somalia og Syria. Siden 2012 har hun bygget opp en stab på 200 ansatte i Syria. Med fare for eget liv og helse har hun jobbet i kanskje verdens farligste land.

«Elizabeth Hoff er blant de nordmenn som har vært utsatt for størst fare over lengst tid siden 2. verdenskrig,» sto det i begrunnelsen da hun mottok Gunnar Sønstebys pris i januar i år. Pengene hun fikk for prisen ville hun bruke til syke barns foreldre i Syria. Nylig fikk hun Peer Gynt -prisen, valgt av Stortinget.

I et intervju med Dagbladet forteller en av hennes ansatte at hun har ingen frykt for autoriteter, og er ikke redd for å konfrontere de krigførende partenes ledere. Selv sier hun «Det blir mye elendighet og fæle skjebner i jobben, men det er «det gode i mennesket, takknemligheten og folks mot» som driver Hoff. Hver dag.

I et intervju med Protestfestivalens kommende magasin sier hun at hun er svært takknemlig for å få prisen. «Den er en erkjennelse av mitt arbeid i Syria, landet som i dag opplever verdens største flyktningkrise. Det har stor betydning for meg at folk engasjerer seg i flyktningedebatten, og Protestfestivalen er en pådriver for at dette skjer. Hvis jeg har en leveregel er det «Hvorfor tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv,». Hver dag i løpet av de seks siste årene jeg har bodd i Syria har jeg følt på urettferdigheten som rammet det syriske folket. Krigen som skjer på syrisk grunn har ingenting å gjøre med syrerne selv. Her er det ytre faktorer som råder,» sier hun.

Elizabeth Hoff hevder kjærligheten fra Gud har vært med å forme henne. Hun er 60 år, ugift og har ikke barn, og vi i Protestfestivalen er sammen med Erik Byes barn er veldig glad for å kunne dele ut denne prisen til «Nordens Mor Teresa».

11. september kommer hun fra Syria til Kristiansand og festivalen for å motta prisen.

Erik Byes minnepris
[ 28.05.2018 av becka 0 Kommentarer ]

Erik Byes minnepris 2017: Jon Michelet

Jon Michelet får Erik Byes minnepris

Tirsdag 5. september 2017 mottok forfatteren Jon Michelet Erik Byes minnepris under åpningen av Protestfestivalen i Kristiansand.

Erik Byes minnepris gis til en person som over en lengre periode har framvist et uredd og brennende engasjement for å påvirke samfunnsutviklingen i positiv lei lokalt, nasjonalt eller internasjonalt. Vedkommende må ha framvist mot til å gå mot strømmen og de moteriktige standpunkt, til kompromissløst å kjempe for rettferdighet, fred og menneskeverd.

De to siste årene har Bob Geldof (2015) og Kris Kristofferson (2016) mottatt prisen.

Michelet har fått særlig mye oppmerksomhet de siste årene etter bokserien om krigsseilerne, «En Sjøens helt».
Den siste boken i serien skulle etter planen vært ferdig i år, men er utsatt på ubestemt tid på grunn av forfatterens kreftsykdom.

Jon Michelet – som fyller 73 år 14. juli 2017 – er kjent som både journalist, redaktør og forfatter.

Med bokverket «En sjøens helt» er Michelet i ferd med å gi krigsseilerne et minnesmerke som vil leve i generasjoner framover. Michelet har sterkt bidratt til å løfte fram krigsseilernes innsats under 2. verdenskrig. Da VG i 2014 kåret de viktigste nordmennene siden 1814 i forbindelse med Grunnlovsjubileet, stemte leserne fram den ukjente krigsseileren som nr. 1 på lista. Det hadde nok ikke skjedd uten Michelets bøker, slik også forlaget Oktober påpeker på sine nettsider.

Erik Byes engasjement for krigsseilerne er viden kjent. Å gi prisen til Jon Michelet framstår derved som et valg helt i tråd med den gamle høvdingens ånd.

Tale til pappa ved Erik Byes Minnepris
Kristiansand Protestfestival
05.09.2017
Av Tania Michelet

En gjennomgående sang i en av favorittene mine i min fars serie En sjøens helt er Så lenge skuta kan gå, i bind fire, Blodige Strender. Så lenge skuta kan gå/så lenge hjertet kan slå…så deilig det er å høre gamle sanger om igjen! Taubes vise som Bye sang best!

Erik Bye, hvis barn og en flott jury har skjenket pappa denne minneprisen, var selv ingen novise når det gjaldt å vinne priser. Utmerkelsene han fikk, er som skygger i vann, et gjenkjennende ekko av så mange av min fars hjertesaker og hederstegn. For eksempel vant Bye prisen for årets verk av NORA for Utflaggingsvalsen av 1988 – en viktig sak for faren min, det finnes knapt lenger noen sivil utdannelse for sjømenn i Norge!

Erik Bye vant også Edvard-prisen i 2004 for Når regnet en gang kommer. Byger kom til pappa og, sykdom på sykdom, pine etter pine – ikke få ganger har han følt seg som Job. Det skulle ikke vært lov at far ble så syk, ufortjent for en mann som alltid har stått på, jobbet som en gal, i skrivefaget, lagt hjerte og sjel og blod og slit i alt han har rørt ved. Og så ble kjempen syk – furet av livet, knuget av urettferdigheten, krum av nag og slag. Steg han for høyt i sky som Ikaros som fikk sine vinger smeltet på vei mot solen? Hvorfor falt kjempen? Gikk han for langt ut blant de største rovfiskene som Santiago i Den gamle mannen og havet? Og der ute i det ublide klarte giganten det utrolige- en livsdåd uten sidestykke, men igjen vendte han døende, utmattet av kamper på åpne hav, med stafettpinnen klar til Manolo, hans unge arvtaker. Og slik får han evig liv, gjennom de nye unge, gjennom fanskaren på land og sine barn; som vil bringe hans ånd og hans vilje videre.

Men se så; han har jo ikke falt, han reiser seg igjen, koksgrå, et magert, snilt monster fra havet som sliten når vinden er god/hal toppseil/my boys/hi -ho!» For Jon het skuta og likte seg best når seilene spentes i storm fra sør-vest, da fløy han av gårde som stormkuler flest, hal toppseil my boys, hi-ho! Han stiger opp fra avgrunnen! Utmattelsens grunne skrik har blitt døyvet, opp stiger jubel. Se, en ny dag! Og det glitrer på havet!
En sjømann elsker havets våg, og havets våg elsker ham og velsigner han.

«Så lenge skuta kan gå, så lenge hjertet kan slå,
Så lenge solen den glitrer på bølgen den blå,
Så ta imot her og nå for neste dag kan bli grå,
og det finns mange som aldri et lysstreif kan få.

Og hvem har sagt deg at du kom til verden
for å få lykke og solskinn på ferden.
At du til sjøs og til lands skal gå i stjernenes glans
og ta et kyss eller to i en yrende dans.

Ja hvem har sagt deg at du skal ha hørsel og syn
og at livet skal holde hva det lover,
og hvem har sagt at det beste som står på menyn,
skal bli ditt til seilasen er over.

Ja lytt til stemplenes gang, og selv om vakta blir lang,
så husk at snart klemter klokka for deg ding, ding, dang.
Så lenge skuta kan gå, så lenge hjertet kan slå,
så lenge solen den glitrer på bølgen den blå.

Så ta med glede din tørn om du lider,
snart skal du hvile til evige tider.
Men det får gå som det vil, vær bare glad du er til,
og ta et krus og en vals under latter og spill.

Ja, det er sannelig flaks at du lever min venn,
og har noen som venter innpå stranden.
Og skulle hyra ta slutt, stikk til sjøs om igjen,
med karibisk passatvind om pannen.

Klare jobben med glans, når med latter til lands,
tar et kyss eller to i en yrende dans.
Så lenge skuta kan gå, så lenge hjertet kan slå,
så lenge solen den glitrer på bølgen den blå.

Her kan det være passende å kort minne om handlingen i Den gamle mannen og havet, av Hemingway, hvor jeg ser såre paralleller til pappas liv og virke.

Vi kjenner jo alle historien om Santiago, den gamle kubanske fiskeren som ikke har fått fangst på 82 døgn. Han drar da lenger ut over med båten, ut i Golfstrømmen til storfiskene. Han fanger en gigantisk sverdfisk, som snart drar han og båten i 72 timer. Et jordskjelv av en kamp følger, som varer i 3 dager. Det er en strid om styrke og vilje. Fisken er Santiagos bror, ikke hans fiende, men han er resolutt hva gjelder å drepe den, som han gjør til slutt. Fisken blir festet til båten, men på vei hjem blir han angrepet av hai, som eter opp sverdfisken mens den gamle mannen, sulten og utslitt, drar hjem. Når han kommer i land er det bare et skjelett igjen av fisken, den gamle mannen sovner i arvtaker Manolos armer og drømmer om ungdommens løver på stranda.

For meg er Santiago pappa, Manolo er hans 4 døtre, sverdfisken er hans kropp, haiene er demonene som har plaget ham, bragden er hans liv og levnet.

*

Jeg vil gjerne lese fra 2. kapitel av 4. bind, side 34, Blodige strender. Her møter vi Halvor etter at han har blitt torpedert i Florida Bay: Så lenge skuta kan gå.
«Så länge skutan kan gå, så lenge hjärtat kan slå
Så länge solen den glittrar på bäljorna blå
Om blot en dag eller tvä, så häll til godo ändå, för det finns många som aldrig en ljusglimt kan få!»

En sang som var ny under krigen, og som jeg forbinder helt og holdent med Erik Byes skjelvende røst, heller enn Evert Taubes kvikke, glatte!
Pessimisme rådet i hele den norske flåten på denne tiden. Man er redd hele den norske flåten vil bli tatt av tyskerne men det finnes også håp. USA var blitt med i krigen, og sterk var også sjømennenes drømmer og forhåpninger om penger fra Nortraship.

Man var forberedt på Hitlers tusenårsrike. Russerne stod ved Krakow. En tysk våroffensiv mot Russland var i gang. I Nord Afrika var futten gått ut av Rommel. Malta var i konflikt, ble bombet av Tyskland og Italia. Maltas fall blir Marenostrum for Hitler og Mussolini – deretter vil de ta India. Men; «Død over defaitismen!» Roosevelt gikk ut mot Japan etc. I Blodige strender følger vi Halvor gjennom denne voldsomme delen av krigen fram til D-dagen i juni 1944.

*

Hva drømmer pappa om når slitne øyenlokk omsider faller ned og forbarmer ham i søvn om kveldene? Drømmer han kanskje om Namibias antilope Oryx, som vandrer langs stranda på Skeleton coast? Det stolte dyret reiser hodet og skuer utover den heftige Atlanteren. Fast står den, med hodet høyt hevet, de krøllete spisse hornene rett i sky. Eller drømmer han om dunkle sorger jeg aldri har fått vite noe om? Ham har fortalt meg om uspesifikke demoner som plager han, legger denne mørke materien seg over den gamle mannen om natta? Eller skinner sola i hans nattsinn på gnu og impala på Kenyas savanne under Kilimanjaro? (Vi bodde i Afrika i mange år, far reiser ikke lenger men jeg tror hans sjel farer langt av gårde). Drømmer han om antiloper som bykser og spretter under Akasietrærne, lykkelige, fri – ingen løve i mils omkrets, under den blide sol? Jeg håper det. Og jeg ønsker at Afrika kan en sang om han som dirrer gjennom gress og jord og flammetrær. Men mest av alt tror jeg Rygges alleer og lubne rådyr på jordene, botnebaugens bølger, blodbøkas risling hvisker en beroligende tone til han, når dagen er slutt, en sang, en hylles til en sønn av Østfold, «det er her du hører hjemme og her kan ingenting vondt mer skje deg, lyder det fra granene som samler seg for å danne en beskyttende skygge over ham».
Pappa er en annen generasjon enn meg. Han er lukket. Min generasjon er halvveis lukket, mens milleniumsbarna som min datter er fulle av åpenhet. På grunn av denne skyheten for å snakke om ting, vet jeg lite om min fars sjelsliv. Det er en underlig kontrast, min datter og jeg snakker om alt: Venner som svikter, pinlige sykdommer osv. Hva gjelder Jon vet jeg imidlertid ikke mer enn hva som er empirisk – latter, varme, klemmer, raseri, frustrasjon, fortvilelse, utslitthet. Også er det demonene, jeg vet ikke hva de er gestaltet av. De kan være plantet i brukne bilantenner, dårlige anmeldelser, huset som er så dyrt og full av hull. Rasende hopping og bolero brumming. Men en evne til å ta på admiralhatten når de virkelige store krigene har truffet familien. Pappa med hatten på snei har styrt familieskuta forbi alle skjær.

Det finnes en Jon ute i blåninga, bak mediepersonens fata morgana, en blodsliter, en sjømann som duknakket har gått til dagens dont, skrivinga, hver eneste dag. Og som siden Den drukner ei som henges skal, aldri har gitt opp, som har giddet. «Han gadd!» vil han ha som inskripsjon på gravsteinen sin, sa han til meg i et morbid, muntert øyeblikk.

Lidelse er prisen for lykke. Men jeg tror ikke han har håpet på lykke engang, kun skrevet på for å få ut sitt politiske budskap, som en kanal for sin monumentale kunnskap, for å forsørge oss barna. For å gi oss et langt mer privilegert liv enn han, den ganske så fattige kunstnersønnen, noen gang var i nærheten av som barn. Han har skrevet 47 bøker. Han har gitt alt. Det har vært slit. Ikke glem eller tro det ikke har vært et episk åk! Og nå er pappa 73. Jeg vet ikke om det i vår samtid anses som ungt eller gammelt men jeg vet at han er sliten nå, og utmattet av sykdom etter sykdom i mange år. Det er slik det går etter livet jeg har levd, skal han ha sagt til sitt barnebarn.

Jeg får frem bilder av hans teaterløft i Teatergata da vi var små. Pappa i Shetlandsgenser og med pipe. Et svært dukkehus til oss i kroken. En elektrisk gamp av en skrivemaskin fra Brother. Den harde tastingen på tastaturet, og hver gang en linje var slutt, et heftig, noen ganger sinna pling! Også den fingernummende hamringen igjen, time inn og ut. Mens vi fortapte oss i dukkehuset og spiste Non-stop og Sorbits i en forsoffen sofa, eller gikk på konditori. Selv spiste han fiskeboller og fersken blandet rett fra boksen. Hermetikken stod plantet ved Brother’n! Og peanøtter/rosin fra en fettete bolle.

Nå skriver han på kontoret på Gimle, med en rosebusk vaiende utenfor og utsyn til sin elskede grønne naturhage, hvor den stolte rådyrhannen nikker til han under treet. Papirer, oppslåtte bøker og brev sprer seg utover rundt ham, som et ekspanderende univers. Han har et kontor til, på jordnære Halmstad, som han bygger, og hvor alt materialet hans og faktafinningen får folde seg ut over bord etter bord.
Vinter, sommer, vår og høst sitter han ved Pc-en, krumpt i gang med skriving, noen ganger skuer han ut. Hva ser han: Et vinterlig Gimle, småfugl som fores i en myriade av fettposer i sjasminen, snø, svarte greiner. Og fra Halmstad: Blokker, kanskje Essoen, triste 4 mannsboliger i grått.

*
På Rungstedtlund satt Karen Blixen på sine gamle dager i familiehuset, vel vitende om at hun verken skulle eller reise mer, og skuet ut av vinduet. Men hun så mer der ute enn Rundstedt; hun så fjellet Ngong, hun så savannen, hun så Mopani. En skikkelse dirret i luften som steg opp fra savanneheten – hennes venner Berkely eller Dennys, eller kanskje til og med fanten Bror stod der og glitret. Hva ser Jon forbi sitt hustrige vintervindu? Når rytmene fra Rios karneval ham ennå og gasellenes fra stranda, danser de for ham. Ser han prakt-kuduen han felte da vi bodde i Afrika, der den står dulgt i Zambias tresavanne, kneise med nakken, ser ham stolt i øynene?

Det må finnes en sang om ham, naturen som han elsker, alle de tusenvis, hundretusenvis av mennesker han har hjulpet, talt for, inspirert. I Zambia, Brasil og Norge, endog på Machu Piccu og i all verdens havner. Kan de en sang om ham?

Det vakreste stykket tekst jeg har lest noensinne vil jeg dedikere til min far: Sangen om Afrika av Karen Blixen
«Jeg kan en sang om Afrika, tenkte jeg, om giraffene og om den afrikanske nymånen som ligger på ryggen, og plogene i åkeren og kaffeplukkernes svette ansikter. Kan Afrika også en sang om meg? Dirrer luften over sletten noen sinne med en farge som jeg har hatt på, leker barna en lek hvor navnet mitt er med, kaster fullmånen en skygge som ligner min skygge over innkjørselen til huset? Ser ørnene på Ngong på meg? Jeg har aldri hørt fra Lulu (hennes antilopeføll som forsvant).» Her ender Karen Blixens vakreste avsnitt.

Så er det kanskje bare her og nå da, ingen sang, bare livets jazzete melodi som dundrer i Gimles vegger og ut til det norske folk.
Karen Blixen reiste aldri tilbake til Afrika etter å ha bodd der i 13 år. Jeg tror hun ikke ville tilbake for hun ville huske det slik som det var.
Min far ville ha med seg farfar til Mexico på sine gamle dager. Farfar blånektet. Selv vil ikke pappa reise utenlands lenger «jeg blir her og skriver til the bitter end,» sier han. Etter all sykdommen er det ikke moro å risikere å bli syk i utlandet. Min far er en ydmyk, jordnær fyr, han priser det norske helsevesen.

Så; ingen flere reiser? For en sailor som har vært i de fleste land i verden? Så er det slik, da. En dag har man sett nok, og overgir seg til fedrelandets favn(tak).

Men Halvor reiser, og vi med ham! Det er ufattelig for meg hvordan pappa har greid å skrive disse giganter av en femologi! Like uforståelig er det at han virker usikker på seg selv og eget arbeid. Er det godt nok, undrer han. Vi blir spurt hva vi synes, famlende, søkende. Han forteller med iver og forbauselse om sine seirer. Synes han ikke han fortjener det? Sannsynligvis ikke. Jeg vet ikke hva han har opplevd som ligger til grunn for manglende selvtillit. Men jeg er glad han har trosset sitt vaklende selvbilde og skrevet, og trodd på at det skulle gå.
Livskampen, lojaliteten til hjertesaker, urokkeligheten og troen hans på kunsten som formidler tenker jeg er en nøkkel til ham. Grunnfølelsen av at verden kan forbedres, hvordan han har stilt opp for alkoholiserte krigsseilere, fattigfolk, innvandrere, lønnsslaver, alle som ikke passer inn i et overfladisk, vellykket BMW-samfunn – alle disse egenskapene gjør ham til en nær sjelsfrende av Erik Bye. Og alt dette gjør dem til noble, opphøyde mennesker, større enn livet selv. Vi bør ikke være redd for å idolisere mennesker, enn så unorsk det er å beundre folk som har prestert mer i livet og for andre mennesker enn det som er vanlig. For se på Bye og far, folk som ga og gir jernet, men til en høy pris; et pund kropp som i Kjøpmannen i Venedig! Ikke bare et stykke kjøtt, men hele kroppen. Et legeme kjørt på maks, et sinn av blues. Men også et korpus og en sjel fylt av liv, røre og letthet.

Far går igjen; det vil si, han er ute av prekestolen, og hans gange rundt i huset er en lykke å se på. Av guds nåde. Jeg håper han snart begynner å nynne til jazzradioen igjen, og sveve rundt i stua med sol og sjø i sinnet.

Akkurat som Erik Bye er han et ubesudlet menneske, en intellektuell kjempe, ånden som går. Carl Frode Tiller kalte ham det en gang vi møttes under Sigrid Undset-dagene. En eller annen forskremt debutant holdt en stotrende monolog fra utendørsscenen i forgrunnen, mens pappa gikk, nærmest fløt bakom trærne og inn i den frodige parken.

Denne sjel har stått på for krigsseilerne som få andre, og jeg synes han fortjener denne prisen. Ingen ville verse mer enig enn ham, tror jeg, i William Faulkners ord: «Never be afraid to raise your voice for honesty and truth and compassion against injustice and lying and greed. If people all over the world do this, it would change the earth.”

Erik Bye sa i Giganten at hans generasjon er på vakt mot maktmennesker. Det samme kan sies om min far! Han er beskjeden og nøktern. Unner seg aldri noe, men unner verden alt! Han har som Bye delt av sine ressurser og spredd liv og glede i landet! Men som Bye sa: Husk på at det ikke er noen spøk å leve! Nådeløs er denne dag, jeg har ingen sang å synge! Og Karen Blixen tar over fra slutten av Den afrikanske farm: «Jeg lå i sengen og tenkte på alt fra de siste månedene, og prøvde å komme til klarhet over hva det egentlig var som hadde hendt meg. Det så ut for meg som om jeg på en eller annen måte var kommet ut av det naturlige, menneskelige livsløp og inn i en malstrøm, hvor jeg aldri burde vært. Hvor jeg så gikk, raste jorden bort under føttene på meg, og stjernene falt ned fra himmelen. Jeg tenkte på diktet om ragnarok, der stjernenes fall er skildret, og på verset om dvergene som sukker dypt i fjellet og som dør av skrekk. Alt det som var hendt, tenkte jeg, kunne ikke simpelthen være et sammentreff av omstendighetene, det folk kaller en kjede av uhell, men det måtte ligge et samlende prinsipp under det alt sammen. Hvis jeg nå kunne finne det, ville det ennå være mulig for meg å redde meg ut av sammenbruddet, og hvis jeg så etter på det rette stedet kunne jeg kan hende se det der. Jeg måtte stå opp, gå ut og se meg om etter et tegn.» (Den Afrikanske Farm, s. 298)

Det er som å være krigsseiler sammen med Halvor i Blodige strender på D-dagen, eller hos pappa på Gimle når sykdommen rammet, og som det er hos alle verdens miserable: Nådeløs er denne dag, den har ingen sang å synge!

Erik Bye møtte på sine reiser en indianer som het Standing Bull. Standing Bull sa at jorden er gitt oss som et paradis. Vi ødelegger den. Kanskje Mor jord en dag vifter oss av forkleet som pissemaur og skaper en ny menneskeart som bedre kan forvalte Tellus. Da vil skyene smelte sammen til et mektig himmelhjerte, nesten så stort som Erik og Jons! Vi synger nå 1. vers av Så lenge skuta kan gå til ære for dem.

Min far, Jon Michelet, døde av kreft i lunger, strupe og ansikt 14. april 2018 med alle oss nære og kjære rundt seg.

SLUTT

Tillegg, informasjon om En sjøens helt og litt om 2. Verdenskrig:

Når ble bøkene skrevet?
1 Skogsmatrosen (2012) 1939
2 Skytteren (2013) 1940
3 Gullgutten (2014) 1941
4 Blodige strender (2015) 1942-44
5 Brennende skip (2016) 1944

Kort resymé over En sjøens helt-bøkene:

1939:
1. Skogsmatrosen

18 – åringen Halvor fra Rena I Åmot får hyre som lettmatros på Wilhelmsens linjeskip M/S Tomar. I desember 1939 er 2. Verdenskrig i gang, men nordmennene og svenskene er ennå nøytrale. Om bord får Halvor kallenavnet Skogsmatrosen, og på hans jordomseiling for Norge, får vår helt en stadig viktigere rolle på utefronten. I løpet av Halvors første år til sjøs endres verden for bestandig, og han med den. Han blir en krigsseiler.

1940:
2. Skytteren

19 – åringen Halvor har vært med på livbåtseilas etter at M/S Tomar ble torpedert ved Island. Høsten 1940 fikk han hyre som lettmatros på et av verdens største tankskip M/T Iberia av Oslo. Den frakter flybensin, en farlig last, som Storbritannia trenger til Royal Air Force. Halvor er med på en avgjørende kamp mot Hitler – The Battle of Britain. Skytteren beskriver en side ved 2. verdenskrig som ikke har vært berørt i skjønnlitteraturen før: Tankskipfarten i konvoiene under slaget om Atlanterhavet.

1941:
3. Gullgutten

Halvor har seilt på Iberia etter at M/S Tomar ble torpedert på Island høsten 1940.
Han får nå hyre på oljetankeren M/T Vivian under den usjarmerende kaptein Coldeweyn. Hitler angriper på Sovjet, Japan og Pearl Harbor. Tyske ubåter ekspederes. Noen av verdens mektigste krigsskip senkes på begge sider.

1942 – 1944:
4. Blodige strender

I 1942 er vi i New York City etter at Vivian M/T ble torpedert utenfor Palm Beach i Florida. New Yorks Nortraship-arkiver har laget en «Bad elements list». Halvor er på denne lista over sjøfolk som har begått forseelser. Å ha navnet sitt på lista kan innebære et arbeidsforbud, selv om forseelsene er de minste bagateller, og får dermed alvorlige konsekvenser for krigsseilerne. Halvor får omsider hyre på Kronprins Olav og håper å komme seg til sykepleier Muriel i England. Senere får han marinetjeneste på dampskipet Miragem, på hemmelig operasjon ved Nord Afrikas kyst, fram til D – dagen juni 1944.

1944:
5. Brennende skip

Begynner på D-dagen i Normandie 06.06.44. Halvor har opplevd sjøkrigens gru i fullt monn, og opplever nye grusomheter i Normandie. Han lengter etter Muriel. Han er matros og skytter på Nortraships M/S Morgedal midt i verdenshistoriens største sjøslag, Leyte-slaget i Stillehavet. Her er Halvor blant annet vitne til Kamikaze-angrep på amerikanske og norske lasteskip ved Filippinene.

1945-:
6. Krigerens hjemkomst

Omhandler Halvors sen-og etterkrigsopplevelser, spesielt Nortraships behandling av krigsseilerne, forventes utgitt høsten 2018. Skrevet ferdig av pappa under akutt sykdom og på hans dødsleie.

[ 09.01.2017 av becka 0 Kommentarer ]

Erik Byes minnepris 2016: Kris Kristofferson

Frihetsforkjemper og trøster
– Skrevet av Svein Inge Olsen

Kris Kristofferson har antakelig reddet livet mitt, opptil flere ganger. Det var først da jeg forsto at Leonard Cohen hadde rett at jeg klarte å famle meg videre. Det er et hull i alt, det er der lyset slipper inn.

Jeg var helgepappa, men Kristofferson var med meg hele tiden. Når barnet mitt var hos meg var det for så kort tid at jeg bare grudde meg til han skulle dra igjen. Når han ikke var hos meg ble savnet så intenst at jeg ble deprimert. Ikke fikk jeg jobb og ikke fikset jeg å jobbe. Hybelen jeg leide var uten strøm i perioder fordi jeg ikke hadde betalt regninga. I denne helsvarte perioden av livet var det jeg for alvor livnærte meg på sangene til Kris Kristofferson.

I disse sangene, skrevet uten klisjeer i et poetisk språk fremført av en røst som virket å ha levd hvert eneste åndedrag av det han presset frem, fant jeg for første gang ut at jeg ikke var alene i denne verden.

Så var det alle pubturene, der jeg alltid snublet sammen med han samme fulle kompisen som kunne alle Kris-sangene utenat. Vi sang om vi aldri hadde sunget før og glemte helt at vi var på leit. Da lyset kom på og vi ble jaget ut måtte vi innse at det blei ikke noe denne helgen heller.
Jeg fant ikke ho som skulle hjelpe meg gjennom natta. I stedet strødde jeg platene utover gulvet som spillkort. Jeg åpnet dem opp som barn åpner pakker og fordypet meg i tekstene før jeg sang videre til stemmen brast. Det var før Spotify, wifi og blåtann var påtenkt.
22. juni var det 80 år siden Kris Kristofferson ble født i Texas ved grensen til Mexico. En så høy alder hadde han aldri trodd han skulle oppnå. Men Herrens veier er uransakelige.

Den 24. juni arrangerte Protestfestivalen showseminaret «Hjelp meg gjennom natta – sangene til Kris Kristofferson» på Håndverkeren i Kristiansand. Den 5. september deler festivalen ut Erik Byes minnepris til nettopp Kristofferson. At han nå får Erik Byes minnepris er helt naturlig. I min bok «Kris Kristofferson – Dikter. Drømmer. Lærer. Løgner» (2001) definerte jeg Kristofferson som USAs Erik Bye og Erik Bye som Norges Kris Kristofferson. Nå står Kris igjen alene, fjellstøtt, men med sviktende hukommelse.

Men Kris er ikke lenger i stand til å gjøre større intervjuer, men sangene sitter støpt. Derfor legger han ut på en omfattende turné i Norden i september. 80-åringen har hatt et tøft år etter å ha sett flere av vennene sine bli begravd; Sist Muhammad Ali.

Hva er det med denne fyren som har laget tidenes sang om å være fyllesyk men som også skrev en av de mest inderlige kjærlighetsvisene til Jesus? I et notat til sangen Burden Of Freedom» skrev han:
«Jeg kan se hvordan hele mitt liv blir som en kamp for personlig frihet – frihet til å ytre seg. Og jeg har kommet meg ut av flere såkalte «trygge» liv som ble programmert for meg av andre og i hvert tilfelle – når jeg kom meg ut av det – var følelsen som et fritt fall, og litt skremmende. Alt dette handlet om å tillate meg å være den jeg var og skulle være, og jeg tror det er en kamp for hver og en av oss». Han har flere ganger nevnt at tar du bort «freedom» og «rainbow» fra sangene hans, sitter en igjen med nesten ingenting.

I motsetning til sine forbilder Johnny Cash og Bob Dylan har Kris en respektabel utdannelse. Få andre i musikkbransjen kan vise til noe lignende. Han tok mastergrad i litteratur på romantikeren og mystikeren William Blake (1757-1827). Han var kaptein i hæren, hadde tatt helikoptersertifikat og skulle bli lærer på militærakademiet West Point. Han var klar for Vietnam. I 1965 fant han at det ikke var militæret han ville bruke livet til. Han sa opp alt og dro med seg kone og to barn til Nashville for å bli låtskriver. Ekteskapet kunne ikke vare. Kona så på låtsnekring som tidsfordriv, hun forsvant ut døra og delstaten med barna. Kris satt alene igjen, avhengig av halvannen flasker whisky daglig.

Han kom til Nashville, flere trodde han hadde rota seg bort på veien til Woodstock. Hippier passet ikke inn i den konservative delstaten Tennessee. Kristoffersons mest kjente strofe handler om frihet. Når Janis Joplin spilte inn «Me And Bobby McGee» lød ei av linjene, «frihet er bare et annet ord for å ikke ha mer å tape». Han skrev linjen av egen erfaring, men ante ikke at den skulle bli et av hippiebevegelsens mantra.
Da Bob Dylan spilte inn ett av tidenes album «Blonde On Blonde» var Kris én av de få som slapp inn gjennom dørene. Han var vaktmester på huset, men tok seg også strøjobber som bartender og helikopterpilot. Sistnevnte skulle gi han en gyllen mulighet. En søndag før barene åpnet, landet han helikopteret i hagen hos Johnny Cash. Målet var å overlevere noen av sangene sine. Cash hadde sin egen versjon av hendelsen. Men historien er sann, bekreftet overfor meg. Og han var ikke full i helikopteret.

I 1970 klatret Johnny Cash til topps på listene med Kris sin tekst «Sunday Mornin’ Comin’ Down», kåret til årets låt. Sammi Smith gikk til topps med hans «Help Me Make It Through The Night», Ray Price med «For The Good Times» og til slutt Janis Joplin med «Me And Bobby McGee». «Hobbyen» hadde ført Kris til stjernene. I følge Kris selv hadde han ikke trengt å gjøre en eneste arbeidsøkt mer resten av livet. Senere ble sanger signert Kris fremført av andre verdensartister, fra Elvis Presley til Frank Sinatra, nevnte Joplin og Cash, Bob Dylan og Jerry Lee Lewis.

Kris har spilt i mer enn hundre filmer, med «A Star Is Born» (med Barbra Streisand) og Blade-filmene (med Wesley Snipes) som de mest kjente. Han er av svensk avstamning. Men det er knapt noen som kler roller i amerikanske westernfilmer bedre enn Kris Kristofferson.

Ifølge Kris selv har han arvet viljestyrken fra faren, general Henry Kristofferson. I sangen «The Heart» synger han at hvis noen behandler deg dårlig, på en måte du ikke fortjener, må du ta det som en mann. Hvis du lar dem herse med deg, ødelegger de deg. Rist av deg mens du kan, for det er hjertet som betyr noe, når alt kommer til alt! Budskapet er ikke ulikt det man finner i flere andre sanger, som i «To Beat the Devil», kanskje den kuleste sangen jeg vet om.

«Ingen lenker er sterkere enn trangen til frihet» er en linje hentet fra sangen «Third World Warrior». Han beskriver frihetsbehovet som en plikt mer enn et valg. Ingen amerikansk superstjerne har vært modigere i sine uttalelser enn Kris Kristofferson. Under Irak-krigen raste han mot Bush-administrasjonen. Det gjorde at han mistet platekontrakter og filmroller, og at managere har revet kontrakter i filler på grunn av hans politiske meninger. Men som han sier: «Hvis du støtter menneskerettigheter, er dette en plikt som kommer foran alt annet». Og han legger til at det ville ha vært et svik å ikke leve slik jeg har gjort.

Han engasjerte seg i Nicaragua og gav støtte til sandinistene. Han ble arrestert for å ha lenket seg mot prøvesprengninger med atomvåpen. Han engasjerte seg for palestinske skolebarn og de meksikanske dagarbeiderne. Han gikk inn i kampen for å få frigitt indianeraktivisten Leonard Peltier. Han skrev «Johnny Lobo» om vennen og indianeraktivisten John Trudell (1946-2015), som fikk hele familien utslettet i en mistenkelig brann. Han har deltatt i kampen mot landminer.

Kris har bidratt til flere album der menneskerettighetene står i sentrum. «Det burde være umoralsk å bombe folk tilbake til steinalderen» har han uttalt. Sanger som «They Killed Him», «Sandinista», «Don’t Let The Bastards (Get You Down», «The Circle», «Johnny Lobo» og «Broken Freedom Song» kan ikke defineres som særlig salgbare i USA.

Kris Kristofferson og jeg har overlevd flere tiår sammen, men det var først for tretten år siden jeg fikk muligheten til å bli bedre kjent med personen. Etter å ha tatt initiativ til «Falne Engler – Kris Kristofferson på norsk», som VG slaktet og Kris elsket, har vi møttes mange ganger. Jeg kan nesten ikke fatte at han har giddet å ta seg flere turer til Kristiansand for å stille opp for Protestfestivalen.

På bursdagen hans har jeg en egen bursdag og feire, for jeg klarte det mesterstykket å få en sønn født på Kristoffersons bursdag i 2005.
De gangene jeg har fått lov å entre turnebussen sammen med mine barn, er vi blitt omsluttet av en kjærlighet man sjelden møter. Når den gamle cowboyen nå fyller 80 år, er det bare å bøye seg i støvet fra de gamle westernfilmene. Han sa om vennen Johnny Cash at «maybe he is the father of our country». Jeg tror dette like gjerne kan sies om Kris Kristofferson selv.

(Publ. VG, 22.6.16)

[ 16.09.2015 av becka 0 Kommentarer ]

Erik Byes minnepris 2015: Bob Geldof

Kjell Magne Bondevik introduserer mottaker av
Erik Byes minnepris 2015: Bob Geldof

“Kunst har sin egenverdi. Artister som gir oss kulturopplevelser beriker oss som mennesker og som samfunn.
Men noen artister vil mer enn dette; de vil bruke sin kunst for å bidra til positive samfunnsendringer.
Erik Bye var en slik person.
Bob Geldof er en annen.
Begge har særlig vært opptatt av å bruke sine usedvanlige kunstneriske evner til støtte for svaktstilte og undertrykte mennesker.
Derfor er det meningsfullt og riktig at Bob Geldof i dag mottar Erik Byes minnepris.
Robert Frederick Geldof, bedre kjent som Bob Geldof, ble født 5.okotober i 1951, er fra Irland og kjent som sanger, låtskriver, skuespiller og politisk aktivist. Han var frontfigur i rocke-bandet Boomtown Rats, og hadde sin første hit med sangen «I Dont Like Mondays».
I 1984 skrev han den enda mer kjente «Do They Know It`s Christmas» som ble kjent gjennom Band Aid og den senere konserten Live Aid, som begge hadde til hensikt å samle penger og gi internasjonal oppmerksomhet til sultkatastrofen i Etiopia.
Mange av oss husker dette godt, og en hel verden ble vekket til økt engasjement.
Men Geldof brukte ikke bare sin kunst til å vekke andre. Han har reist verden rundt, oppsøkt fattige og nødlidende, skapt oppmerksomhet om de som trenger det, og påvirket politikere til større innsats.
Selv møtte jeg Geldof et par ganger i min tid som statsminister, karakteristisk nok den ene i FN-bygningen i New York. Han oppsøkte maktens sentrum i det internasjonale samfunn for å presse på for større innsats for verdens fattige og undertrykte. Jeg ble imponert over hans engasjement og innsikt.
Han er fortsatt usedvanlig aktiv både som kunstner og forkjemper for utvikling og menneskerettigheter.
Geldof ble allerede i 1986 utnevnt til «Honorary Knight Commander of Order of the British Empire».
I dag, nesten 30 år senere, får han Erik Byes Minnepris her i Kristiansand.
Det er høyst fortjent. Det er en ære å få være med ved denne høytidelige anledning.”