[ 09.01.2017 av becka 0 Kommentarer ]

Erik Byes minnepris 2016: Kris Kristofferson

Frihetsforkjemper og trøster
– Skrevet av Svein Inge Olsen

Kris Kristofferson har antakelig reddet livet mitt, opptil flere ganger. Det var først da jeg forsto at Leonard Cohen hadde rett at jeg klarte å famle meg videre. Det er et hull i alt, det er der lyset slipper inn.

Jeg var helgepappa, men Kristofferson var med meg hele tiden. Når barnet mitt var hos meg var det for så kort tid at jeg bare grudde meg til han skulle dra igjen. Når han ikke var hos meg ble savnet så intenst at jeg ble deprimert. Ikke fikk jeg jobb og ikke fikset jeg å jobbe. Hybelen jeg leide var uten strøm i perioder fordi jeg ikke hadde betalt regninga. I denne helsvarte perioden av livet var det jeg for alvor livnærte meg på sangene til Kris Kristofferson.

I disse sangene, skrevet uten klisjeer i et poetisk språk fremført av en røst som virket å ha levd hvert eneste åndedrag av det han presset frem, fant jeg for første gang ut at jeg ikke var alene i denne verden.

Så var det alle pubturene, der jeg alltid snublet sammen med han samme fulle kompisen som kunne alle Kris-sangene utenat. Vi sang om vi aldri hadde sunget før og glemte helt at vi var på leit. Da lyset kom på og vi ble jaget ut måtte vi innse at det blei ikke noe denne helgen heller.
Jeg fant ikke ho som skulle hjelpe meg gjennom natta. I stedet strødde jeg platene utover gulvet som spillkort. Jeg åpnet dem opp som barn åpner pakker og fordypet meg i tekstene før jeg sang videre til stemmen brast. Det var før Spotify, wifi og blåtann var påtenkt.
22. juni var det 80 år siden Kris Kristofferson ble født i Texas ved grensen til Mexico. En så høy alder hadde han aldri trodd han skulle oppnå. Men Herrens veier er uransakelige.

Den 24. juni arrangerte Protestfestivalen showseminaret «Hjelp meg gjennom natta – sangene til Kris Kristofferson» på Håndverkeren i Kristiansand. Den 5. september deler festivalen ut Erik Byes minnepris til nettopp Kristofferson. At han nå får Erik Byes minnepris er helt naturlig. I min bok «Kris Kristofferson – Dikter. Drømmer. Lærer. Løgner» (2001) definerte jeg Kristofferson som USAs Erik Bye og Erik Bye som Norges Kris Kristofferson. Nå står Kris igjen alene, fjellstøtt, men med sviktende hukommelse.

Men Kris er ikke lenger i stand til å gjøre større intervjuer, men sangene sitter støpt. Derfor legger han ut på en omfattende turné i Norden i september. 80-åringen har hatt et tøft år etter å ha sett flere av vennene sine bli begravd; Sist Muhammad Ali.

Hva er det med denne fyren som har laget tidenes sang om å være fyllesyk men som også skrev en av de mest inderlige kjærlighetsvisene til Jesus? I et notat til sangen Burden Of Freedom» skrev han:
«Jeg kan se hvordan hele mitt liv blir som en kamp for personlig frihet – frihet til å ytre seg. Og jeg har kommet meg ut av flere såkalte «trygge» liv som ble programmert for meg av andre og i hvert tilfelle – når jeg kom meg ut av det – var følelsen som et fritt fall, og litt skremmende. Alt dette handlet om å tillate meg å være den jeg var og skulle være, og jeg tror det er en kamp for hver og en av oss». Han har flere ganger nevnt at tar du bort «freedom» og «rainbow» fra sangene hans, sitter en igjen med nesten ingenting.

I motsetning til sine forbilder Johnny Cash og Bob Dylan har Kris en respektabel utdannelse. Få andre i musikkbransjen kan vise til noe lignende. Han tok mastergrad i litteratur på romantikeren og mystikeren William Blake (1757-1827). Han var kaptein i hæren, hadde tatt helikoptersertifikat og skulle bli lærer på militærakademiet West Point. Han var klar for Vietnam. I 1965 fant han at det ikke var militæret han ville bruke livet til. Han sa opp alt og dro med seg kone og to barn til Nashville for å bli låtskriver. Ekteskapet kunne ikke vare. Kona så på låtsnekring som tidsfordriv, hun forsvant ut døra og delstaten med barna. Kris satt alene igjen, avhengig av halvannen flasker whisky daglig.

Han kom til Nashville, flere trodde han hadde rota seg bort på veien til Woodstock. Hippier passet ikke inn i den konservative delstaten Tennessee. Kristoffersons mest kjente strofe handler om frihet. Når Janis Joplin spilte inn «Me And Bobby McGee» lød ei av linjene, «frihet er bare et annet ord for å ikke ha mer å tape». Han skrev linjen av egen erfaring, men ante ikke at den skulle bli et av hippiebevegelsens mantra.
Da Bob Dylan spilte inn ett av tidenes album «Blonde On Blonde» var Kris én av de få som slapp inn gjennom dørene. Han var vaktmester på huset, men tok seg også strøjobber som bartender og helikopterpilot. Sistnevnte skulle gi han en gyllen mulighet. En søndag før barene åpnet, landet han helikopteret i hagen hos Johnny Cash. Målet var å overlevere noen av sangene sine. Cash hadde sin egen versjon av hendelsen. Men historien er sann, bekreftet overfor meg. Og han var ikke full i helikopteret.

I 1970 klatret Johnny Cash til topps på listene med Kris sin tekst «Sunday Mornin’ Comin’ Down», kåret til årets låt. Sammi Smith gikk til topps med hans «Help Me Make It Through The Night», Ray Price med «For The Good Times» og til slutt Janis Joplin med «Me And Bobby McGee». «Hobbyen» hadde ført Kris til stjernene. I følge Kris selv hadde han ikke trengt å gjøre en eneste arbeidsøkt mer resten av livet. Senere ble sanger signert Kris fremført av andre verdensartister, fra Elvis Presley til Frank Sinatra, nevnte Joplin og Cash, Bob Dylan og Jerry Lee Lewis.

Kris har spilt i mer enn hundre filmer, med «A Star Is Born» (med Barbra Streisand) og Blade-filmene (med Wesley Snipes) som de mest kjente. Han er av svensk avstamning. Men det er knapt noen som kler roller i amerikanske westernfilmer bedre enn Kris Kristofferson.

Ifølge Kris selv har han arvet viljestyrken fra faren, general Henry Kristofferson. I sangen «The Heart» synger han at hvis noen behandler deg dårlig, på en måte du ikke fortjener, må du ta det som en mann. Hvis du lar dem herse med deg, ødelegger de deg. Rist av deg mens du kan, for det er hjertet som betyr noe, når alt kommer til alt! Budskapet er ikke ulikt det man finner i flere andre sanger, som i «To Beat the Devil», kanskje den kuleste sangen jeg vet om.

«Ingen lenker er sterkere enn trangen til frihet» er en linje hentet fra sangen «Third World Warrior». Han beskriver frihetsbehovet som en plikt mer enn et valg. Ingen amerikansk superstjerne har vært modigere i sine uttalelser enn Kris Kristofferson. Under Irak-krigen raste han mot Bush-administrasjonen. Det gjorde at han mistet platekontrakter og filmroller, og at managere har revet kontrakter i filler på grunn av hans politiske meninger. Men som han sier: «Hvis du støtter menneskerettigheter, er dette en plikt som kommer foran alt annet». Og han legger til at det ville ha vært et svik å ikke leve slik jeg har gjort.

Han engasjerte seg i Nicaragua og gav støtte til sandinistene. Han ble arrestert for å ha lenket seg mot prøvesprengninger med atomvåpen. Han engasjerte seg for palestinske skolebarn og de meksikanske dagarbeiderne. Han gikk inn i kampen for å få frigitt indianeraktivisten Leonard Peltier. Han skrev «Johnny Lobo» om vennen og indianeraktivisten John Trudell (1946-2015), som fikk hele familien utslettet i en mistenkelig brann. Han har deltatt i kampen mot landminer.

Kris har bidratt til flere album der menneskerettighetene står i sentrum. «Det burde være umoralsk å bombe folk tilbake til steinalderen» har han uttalt. Sanger som «They Killed Him», «Sandinista», «Don’t Let The Bastards (Get You Down», «The Circle», «Johnny Lobo» og «Broken Freedom Song» kan ikke defineres som særlig salgbare i USA.

Kris Kristofferson og jeg har overlevd flere tiår sammen, men det var først for tretten år siden jeg fikk muligheten til å bli bedre kjent med personen. Etter å ha tatt initiativ til «Falne Engler – Kris Kristofferson på norsk», som VG slaktet og Kris elsket, har vi møttes mange ganger. Jeg kan nesten ikke fatte at han har giddet å ta seg flere turer til Kristiansand for å stille opp for Protestfestivalen.

På bursdagen hans har jeg en egen bursdag og feire, for jeg klarte det mesterstykket å få en sønn født på Kristoffersons bursdag i 2005.
De gangene jeg har fått lov å entre turnebussen sammen med mine barn, er vi blitt omsluttet av en kjærlighet man sjelden møter. Når den gamle cowboyen nå fyller 80 år, er det bare å bøye seg i støvet fra de gamle westernfilmene. Han sa om vennen Johnny Cash at «maybe he is the father of our country». Jeg tror dette like gjerne kan sies om Kris Kristofferson selv.

(Publ. VG, 22.6.16)

[ 16.09.2015 av becka 0 Kommentarer ]

Erik Byes minnepris 2015: Bob Geldof

Kjell Magne Bondevik introduserer mottaker av
Erik Byes minnepris 2015: Bob Geldof

“Kunst har sin egenverdi. Artister som gir oss kulturopplevelser beriker oss som mennesker og som samfunn.
Men noen artister vil mer enn dette; de vil bruke sin kunst for å bidra til positive samfunnsendringer.
Erik Bye var en slik person.
Bob Geldof er en annen.
Begge har særlig vært opptatt av å bruke sine usedvanlige kunstneriske evner til støtte for svaktstilte og undertrykte mennesker.
Derfor er det meningsfullt og riktig at Bob Geldof i dag mottar Erik Byes minnepris.
Robert Frederick Geldof, bedre kjent som Bob Geldof, ble født 5.okotober i 1951, er fra Irland og kjent som sanger, låtskriver, skuespiller og politisk aktivist. Han var frontfigur i rocke-bandet Boomtown Rats, og hadde sin første hit med sangen «I Dont Like Mondays».
I 1984 skrev han den enda mer kjente «Do They Know It`s Christmas» som ble kjent gjennom Band Aid og den senere konserten Live Aid, som begge hadde til hensikt å samle penger og gi internasjonal oppmerksomhet til sultkatastrofen i Etiopia.
Mange av oss husker dette godt, og en hel verden ble vekket til økt engasjement.
Men Geldof brukte ikke bare sin kunst til å vekke andre. Han har reist verden rundt, oppsøkt fattige og nødlidende, skapt oppmerksomhet om de som trenger det, og påvirket politikere til større innsats.
Selv møtte jeg Geldof et par ganger i min tid som statsminister, karakteristisk nok den ene i FN-bygningen i New York. Han oppsøkte maktens sentrum i det internasjonale samfunn for å presse på for større innsats for verdens fattige og undertrykte. Jeg ble imponert over hans engasjement og innsikt.
Han er fortsatt usedvanlig aktiv både som kunstner og forkjemper for utvikling og menneskerettigheter.
Geldof ble allerede i 1986 utnevnt til «Honorary Knight Commander of Order of the British Empire».
I dag, nesten 30 år senere, får han Erik Byes Minnepris her i Kristiansand.
Det er høyst fortjent. Det er en ære å få være med ved denne høytidelige anledning.”

[ 11.09.2014 av becka 0 Kommentarer ]

Erik Byes minnepris 2014: Amal Aden

Den profilerte samfunnsdebattanten Amal Aden får i år Erik Byes minnepris. Det skjer i forbindelse med åpningen av Protestfestivalen i Kristiansand, fredag 12. september. Den blir overrakt av Erik Byes sønn, Ola Bye.

Amal Aden kom til Norge som somalisk flyktning i 1996 og fikk et tøft møte med norsk kultur og norsk barnevern. Hun havnet i rusmiljøet på Grønland og levde til tider på gata. I dag er hun en anerkjent foredragsholder, debattant og samfunnskritiker. Hun er blant annet sterkt kritisk til de norsk-somalierne som i for stor grad nyter godt av det norske velferdssamfunnet uten å yte sitt bidrag. Engasjementet hennes har ført til at hun har blitt utsatt for overfall på åpen gate, og til tider måttet ha politibeskyttelse.

Hun har skrevet flere bøker om innvandring og integrering. Den første het Se Oss og kom i 2008. Hun har fått en rekke priser, blant annet Likestillingsprisen, Zola-prisen, og nå altså Erik Byes minnepris for sitt sterke engasjement for integrering og svakere stilte grupper i samfunnet. Hun er også fast skribent i nynorskavisa Dag og Tid.

[ 20.05.2014 av ISheikh Hand 0 Kommentarer ]

Erik Byes minnepris 2014: Dalai Lama

Erik Byes minnepris til Dalai Lama

Fra årets utdeling

Fra årets utdeling

«Når man øver seg på toleranse, så er ens fiende den beste læremester,» sa en gang Dalai Lama, eller Tenzin Gyatso, som den fjortende Dalai Lama heter. Fredag mottok han Erik Byes minnepris på Folketeatret i Oslo for sitt mangeårige engasjement for toleranse, fred og menneskerettigheter.

Da den tibetanske motstandsbevegelsen gikk i oppløsning, flyktet Tenzin Gyatso til India, hvor han var aktiv i opprettelsen av den tibetanske eksilregjeringen. Han var med på å bevare den tibetanske kulturen og utdannelsen blant de mange tusen tibetanske flyktningene. Han har i en årrekke reist rundt for å gjøre den tibetanske frigjøringssaken kjent. I 1989 ble han tildelt Nobels fredspris.

Protestfestivalen deler årlig ut Erik Byes minnepris i samarbeid med Erik Byes barn. Ordinær utdeling skjer under Protestfestivalen i Kristiansand, som i år vil foregå 12.- 19. september.

Prisen til Dalai Lama er en ekstra Bye-minnepris dette året. Den gis fordi Erik Byes barn Karen, Anne, Ola og Ellen ønsket det, da det ble klart at Dalai Lama skulle gjeste Norge i mai i år. Erik Bye var en stor beundrer av Dalai Lama, og deres veier krysset hverandre flere ganger. Bye var den første nordmann som intervjuet han.

erikbyesminnepris

[ 01.09.2013 av Svein Inge Olsen 0 Kommentarer ]

Erik Byes Minnepris 2013: Per Fugelli

DSCF3329

Per Fugelli mottok Erik Byes minnepris i august 2013.

Generalsekretær i Kreftforeningen Anne Lise Ryel holdt talen til prisvinner:

UTDELING AV ERIK BYES MINNEPRIS 2013 TIL PER FUGELLI
UNDER PROTESTFESTIVALEN, KRISTIANSAND

 

 
Kjære publikum,

– Jeg har gledet meg til dette og føler meg beæret.
– Kriteriene for minneprisen er flotte, og selve prisen er flott – og personen som skal få prisen er flott.
– Personen betyr mye for meg
– og for Kreftforeningen
– og for kreftsaken
– og for mange andre helsesaker
– og samfunnssaker
– og for veldig, veldig mange folk i det ganske land

Hva er å si:

Det første jeg vil trekke frem:
Gjennom et langt liv stått på med et stort samfunnsengasjement for folkehelsa, særlig påpekt at det er folk som vil falle utenfor, bli stigmatisert, bli gjort små om vi på en gitt måte iverksetter eller gjennomfører noe, eller hvordan vi mener noe.
Han tar ståsted og perspektivet sett fra «hvermannsen», mannen i gata.
Han ser det fra fiskeren på Røst sitt ståsted.


Nettopp det gjør det til at det er en viktig stemme.
Ikke alltid enig.
Men ville aldri vært synspunktene foruten.
Et viktig og ofte nødvendig samfunnskorrektiv.


Og meningene er formulert så genialt – at uavhengig av om man egentlig ikke var så enig i sak – så blir man bergtatt av de presist formulerte, så godt visualiserte, genialt iakttatte, med språket lekende, statementene, slik at de faktisk overbeviser, eller målbinder.

Vi har med andre ord med en språkkunstner og språkskaper å gjøre.
Når man skaper ord som: Vi har fødselspermisjon, hvorfor har vi ikke dødspermisjon…?
Og engangslegen, og nam-nam. Da setter man spor.


Han trekker frem og gjør bruk av andres ord/uttrykk/formuleringer – være seg Hamsun eller Bjarne Brøndbo i DDE.
Og ofte er det han som gjør utsagnene til å bli kloke og/eller vittige når han putter dem inn i sin kontekst.


Dette kombinert med at personen har et overskudd av godt humør, ingen surpomp, er ikke snurt eller kverulerende i sitt engasjement for saken.


Hindrer ikke at han er full av selvironi – også iht. hvordan han liker å fremtre: Ikke alle går i 2013 med tversoversløyfe à la forrige århundre, og opptrer nærmest akademisk forfinet, samtidig som han rusler rundt i folkevrimmelen i sitt eget nærmiljø på Grønland i Oslo.
Der folket, folket fra alle verdenshjørner bor.
Det er der han hører til.
Dette viser at han ikke bare sier, men lever i tråd med de verdier han forfekter; det vesentlige er relasjoner og respekt og likeverd mellom mennesker.


Han er absolutt ikke en som går i flokk, men han tilhører flokken og får oss til å skjønne at nettopp det er det eneste fornuftige, det eneste helsefremmende og sjelefremmende.


Han har klare meninger og refleksjoner om velferd og velferdsstaten også nå i disse valgtider.
Han gjør sin stemme synlig og har tydelige budskap.


Alt dette sagt, det som virkelig gjorde ham kjent for alle i det ganske land var da han begynte å danse med døden. Ved å være åpen om egen sykdom, dele tanker og refleksjoner rund liv og død, alt formulert i et språk som satt, traff det hver og en især av oss i hjerne og hjerte. Han fikk satt på dagsorden den lengsel og det ønsket så mange har om å få døden tilbake og inn i våre liv igjen.
«Vi eier ikke døden lenger». «Den er flyttet inn på sykehusene og på institusjonene», som han uttrykker det.


Akkurat dette temaet har lenge opptatt meg, sterkt personlig.
Og det opptar Kreftforeningen.
Det var denne mannens engasjement rundt døden som ble startskuddet for Kreftforeningens temamøter om «Døden rusker i oss alle». Sammen på Litteraturhuset i januar, denne uke, neste uke sammen. Hundrevis kommer, kø. Truffet noe vesentlig.


Det siste jeg vil trekke frem er hans kjærlighet til Værøy og Røst. Steder han slett ikke er fra. Opprinnelig.
Men han løfter frem og synliggjør; naturen og dens kraft, og menneskene som lever så tett på den. Mennesker som har en ærefrykt og undring, en respekt og en nesten religiøs samklang med naturen. Han plasserer mennesket der det skal være, det lille, forgagne mennesket i den store, mektige, evige naturen.

Resultatet av dette – og at jeg har vært så heldig å få oppleve det sammen med ham, er at jeg nå, for noen uker siden, selv ble eier av et bittelite gammelt hus med gress på taket som i 130 år har stått stormene av. På Værøy. Et bo for min nordnorske sjel.

Takk til deg også for det.
Og deg, som jeg nå har prøvd å beskrive noen fasetter av, er som de som de fleste har skjønt, Per.
Per Fugelli. En fantastisk mann verdig Erik Byes minnepris.

Og før jeg gir stafettpinnen videre til Anne Eriksdatter Bye, Erik Byes datter, vil jeg si til deg, Per:

Vi er vandrelys alle sammen
Kommer til jorden
Lyser en stund
Og blir borte