12:00 DEBATT/SAMTALE: YTRINGSFRIHET

TRIZTAN-TELTET, JENS BJØRNEBOES PLASS

 

(100,- teltpass) Kjøp billetter

Er venstresida blitt en plattform for intoleranse og mangel på ytringsfrihet?

Bjørn Vassnes skrev i fjor i Klassekampen om «samtalen som forsvant», at polarisering har gjort meningsutveksling vanskelig. Han siterte John Stuart Mill: «Det er neppe mulig å overvurdere verdien av, i dagens begredelige tilstand, å plassere mennesker i kontakt med personer som er ulik dem selv og med tankemåter og handlinger som de ikke er familiære med». Vassnes hevdet det nye medielandskapet påvirker demokrati og ytringsfrihet på en måte som er lite diskutert: Ved å endre arenaen for og karakteren av det offentlige rommet. Man velger bort det man ikke liker, velger heller nettsider og venner som bekrefter ens egne synspunkter, for ikke å si fordommer. Man kan leve uten å bli utsatt for andres meninger og andre fakta enn de man selv liker. Dette fører til polarisering. Om man bare kommuniserer med meningsfeller, får man sine meninger bekreftet og forsterket.

Kjell Arild Pollestad skriver i Dag og Tid: «Rett nok hamnar vi ikkje i fengsel for å seie det me ser eller tenkjer, men den gamle gapestokken spøkjer i horisonten, og statuar av menn som sa eller gjorde noko som ut frå moderne dogme er politisk ukorrekt, er alt vortne velta. Det kan koma bokbål rundt neste sving, for fanatismen tykkjest like glødande som den gamle kjettar- og heksejakta. Ein fotballkamp på høgste nivå vart stansa i Paris av di ein domar sa om ein svart mann at han var svart». Eg kan aldri bli ven med ein svart mann om eg skal leika at han ikkje er svart. Det er ikkje rasisme å sjå at vi er ulike, også i huda. Rasisme er å gjera skil på folk etter rase.»

Mariken Lauvstad skriver i Klassekampen om «den sosiale rettssalen», som innebærer at «feil» meninger møter sterke reaksjoner på sosiale medier. Konfliktorientering i mediene fører til økte motsetninger og utdefinering av meningsmotstandere. Hun mener venstresida spesielt bør være mer på vakt mot tendensen til polarisering. Mariken er dramaturg, teaterlærer og skribent, samt styremedlem i Rødt, Gamle Oslo.

Meningsmajoriteter og -minoriteter posisjonerer seg i forhold til hverandre. Ved ikke å ta tydelig avstand til upopulære meninger risikerer du at din egen sosiale kapital synker. Har vi kommet dithen at det å være en kritisk stemme og utfordre de «riktige» meningene fører til kollektiv sosial fordømmelse? Forflytning av samfunnsdebatten til digitale arenaer har ført til demokrati-sering, fordi flere kan delta, men truer samtidig demokratiet fordi bestemte former for meninger dominerer. Hva gjør det med oss? Er vi villige til å flagge meninger som betyr noe for oss, selv om vi risikerer å gjøre oss skikkelig upopulære? Når man utfordrer den interne enigheten, løper man høy risiko.

Gøran Rosenberg, forfatter og skribent spør i VG hva sosiale medier gjør med oss. Han mener det er vanskelig å forklare den raske polariseringen av meninger og virkelighetsoppfatninger og den raske spredningen av hat, mistro, løgner og konspirasjonsteorier, uten å se dette i sammenheng med den raske forandringen i hvordan vi kommuniserer med hverandre. «De færreste av oss er så skråsikre som vi fremstår. Kanskje er det på tide å åpne opp om det, skriver Elise Kruse i Vårt Land.

Håvard Nyhus skriver i Vårt Land: «Toleranse er et smalt sund mellom like-gyldighet og intoleranse. Når du selv ikke er berørt, kan «toleranse» være et dekke for å la humla suse. Mange av dem som smykker seg med å være tolerante, driver ved nærmere ettersyn med nulltoleranse. Mens andre som flagger sin toleranse egentlig bare er uberørte. Toleranse er å bære over med, og å vise fordragelighet overfor dem du er uenig med. det er storsinn og romslighet.» Hans Petter Graver, professor ved Institutt for privatrett, sier det slik: «Toleranse er å ha to tanker i hodet på en gang. Tanken på uenighet, eller kanskje til og med avsky for det den andre gjør, sammen med tanken om at kanskje er galt eller uklokt å slå ned på det».

Økonomiprofessor Ola Grytten mener Norge er et konsensussamfunn hvor annerledes tenkende nærmest diskrimineres. Han er ofte i media om finans-krise eller økonomisk historie, men har også talt på bedehuset om Israel og prekt hos Frelsesarmeen. «Mitt syn på Israel har ført til at jeg ikke har blitt ønsket som foredragsholder om økonomi og til og med blitt svartelistet», sa professoren til Fædrelandsvennen i 2011.

Harald Stanghelle reagerte sterkt på at lærerstudenter ved NLA Høgskolen nektes praksis på grunn av skolens samlivssyn: «Dette kan være veien mot et yrkesforbud. Og det mener jeg vi ikke skal holde oss med her i landet.» I en kommentar i Aftenposten kaller han praksisnekten et yrkesforbud og en dyp intoleranse i toleransens navn. «Vi ser et åpent samfunn som lukker seg mot mennesker som ikke følger det etablerte flertallet,» skriver han.

«Det er den stille majoriteten i Norge som er de tolerante. De som har et varmt hjerte for sine medmennesker. Ikke de rasende. De bitre. Det hysteriske mindretallet. Som nå forsøker å sette fyr på alt og alle, blåse liv i hatets glør, og innbiller oss at vi befinner oss midt i en krig,» skriver Gunnar Thorenfeldt i Dagbladet. Hanne Nabintu Herland skriver om «den nye herskerklassen». Den er bemerkelsesverdig intolerant mot alle andre enn dem selv, med skremmende lav respekt for religionsfrihet, ytringsfrihet og mangfold. Hun spør om de egentlig bare var ute etter å kunne tyrannisere arbeiderklassen.

Samtale mellom

 

Samtaleleder:

Tomm Kristiansen

 

Musikalsk innslag:

Sofye

 

(100,- teltpass) Kjøp billetter

 

COVID-19: SMITTEVERN

Alle arrangementer under Protestfestivalen forholder seg til de smittevernregler som gjelder ved arrangementstart. Det er begrensede plasser.

 

KART OVER PROTESTFESTIVALEN 2021