Psykiater og lege Annette Toresdatter stilte et betimelig spørsmål i Aftenposten: «Det siste året har jeg blitt tildelt flere pasienter med eksempelvis følgende problematikk: Voksen mann på 52 år. Mistet jobben pga overtallighet for 2,5 år siden. Fått avslag på arbeidsavklaringspenger. Økende deprimert og av og til selvmordstanker. Henvises for terapi.»

NAV har følgende regler: Mister man jobben, får man dagpenger i to år, samt tilbud om jobbsøkerkurs osv. Dersom man ikke er i jobb etter to år, mister man rett til stønad. Alternativ er arbeidsavklaringspenger, dersom det dokumenteres medisinsk årsak til at man ikke er kommet i jobb. Et annet alternativ er sosialstønad, men da må man først selge alt man har. Fortvilede fastleger ser ingen annen løsning enn å finne en diagnose som sikrer sykepenger og inntekt ett år.

Et økende antall mennesker i 50- og 60-åra får ikke jobb. Noen passer bare ikke inn og får ikke jobb i et vanlig jobbmarked. De er mennesker med familie, barn, utgifter og bolig; som står uten inntekt. Ifølge Toresdatter ønsker de faktisk å jobbe. Er det da riktig å gi en psykiatrisk diagnose for å sikre dem inntekt? Er vi i ferd med å lage en ny type psykiatriske pasienter? Hva kan psykiatrien gjøre for dem? Er samfunnet tjent med det? Koster medikaliseringen like mye som en økonomisk stønad? Skylder vi ikke disse menneskene en verdighet?

«Retten til et verdig liv – hele livet gjennom – er, som jeg ser det, det menneskerettighetene dypest sett handler om,» skriver jurist og tidligere dommer ved Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg Hanne Sophie Greve da hun fikk oversendt problemstillingen av Protestfestivalen.

PANEL:

Tove Gundersen, generalsekretær Rådet for Psykisk Helse

Nils Rune Langeland, professor

Charlotte Lunde, lege

Odd Einar Dørum, tidligere justisminister

Erik Lønnmark Werner, professor i allmennmedisin UIO

Debattleder: Madeleine Cederström

Musikalsk innslag: Aslak fra Klovner i Kamp