HVORDAN VIL NORDEN SE UT ETTER KORONAKRISEN?

Nettdebatt påskeaften, 11. april kl. 16:00 – Gratis, men valgfri donasjon via Vipps til 125162

Koronakrisen forandrer verden. Menneskeheten har endret sin adferd, sitt fokus og sine hverdager. Det sies at det nye viruset kommer fra en flaggermus. Romeren Basilius mente i sin tid at flaggermusa var i slekt med djevelen.

Regjeringer spør ikke lenger hva tiltak koster, men bevilger penger i strie strømmer. Ingen snakker om det som var de store tema i februar; markedsøkonomi, vekst, nyliberalisme, New Public Management, økte forskjeller og et demokrati i krise. Vi snakker ikke en gang om klimatrussel eller «fake news».

Måtte menneskeheten se døden i hvitøyet for at den skulle oppdage behovet for en ny verdensordning? Og hvordan blir verden etter Covid-19? «Verden slik vi kjenner den, kommer aldri tilbake», skrev John Olav Egeland i Dagbladet.

«Jeg tror det nyliberalistiske prosjektet har fått seg en kraftig nesetyver,» sa førsteamanuensis emeritus i sosialøkonomi Rune Skarstein til Klassekampen nylig. Eller som Frode Grytten sa det i Vårt Land: «Og så er eg redd for bikkjeslagsmålet som kjem etter dette, då alle med makt og penger og privilegium og raude capsar skal skulde på kvarandre å holde fast på sine posisjonar». «Kapitalismen befant seg allerede i krise før korona, det meste var bare luft, men nå står vi foran et formativt øyeblikk der vi må snakke om makt og eiendom, ikke bare forbruk og fossilkapitalisme. Når døden banker på døra, kan det fundamentale spørsmålet endelig vekkes til live», skriver den svenske journalisten Åsa Linderborg.

Vil vi få helt nye verdier? Er vekst-ballongen i ferd med å sprekke? Får penger en annen betydning og rolle? Vil vi bry oss mer om hverandre? Vil vi lete etter «meningen med livet» på en måte vi ikke har gjort på generasjoner? Vil religionen få en fornyet betydning i våre inntil nå så sekulariserte samfunn? Vil Erik Dammann før sin 90-årsdag neste år få oppfylt sin drøm om et bærekraftig samfunn i økologisk balanse?

Panel:

Se nettdebatten her:

Nettdebatten er gratis, med valgfri donasjon via Vipps til 125162.

9. oktober i år ville Jens Bjørneboe fylt 100 år. Protestfestivalen arrangeres hvert år i blant annet Bjørneboes ånd og forfatteren og samfunnskritikeren fra Kristiansand vil prege store deler av årets program. Les mer “Bjørneboe i 100” »

Kommunikasjonsdirektør i UNICEF Norge, Jean-Yves Gallardo, holdt en tale for prisvinneren og snakket blant annet om FNs barnekonvensjon som Liv Ullmann var involvert i arbeidet med. Bildet over viser Ullmann, UNICEFs Goodwill-ambassadør, ved siden av James P. Grant, generaldirektør i UNICEF og andre ledere i organisasjonen som Karin Sham Poo til venstre for henne, under singeringsseremonien av UNICEFs barnekonvensjon. Les mer “Tale til Liv Ullmann” »

I det trykte programmet står det at minneprisen deles ut 11. september. Det stemmer dessverre ikke.

Les mer “Utdeling av minnepris i oktober” »

Olav Skjevesland: Født 31. mai 1942 i Drøbak – Død 8. september 2019 i Kristiansand.

Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik sa under debatten om verdier på årets Protestfestival at vi trenger anstendighet i den offentlige debatten. Anstendig er et ord som man skulle tro ikke var forenlig med Protestfestivalen. Ordet betyr korrekt, ordentlig, sømmelig eller skikkelig. På trøndersk kan det kanskje passe med ordet «helved». Likevel, til tross for den noe underlige kombinasjonen, er det nettopp disse verdiene Protestfestivalen ønsker å få fram. Personifisert kan vi ikke se for oss en mer anstendig person enn Olav Skjevesland, som døde søndag. Han var et tvers gjennom helstøpt menneske det var umulig å mislike. Han sa aldri et vondt ord om noen, en dannet mann kan man si, og en akademiker som selv to rufsete mennesker som oss to forsto og kunne søke ly hos. Det få vet er at uten Olav Skjevesland hadde det neppe blitt unnfanget et prosjekt som skulle bli hetende Protestfestivalen, et prosjekt som i år ble arrangert for 20. gang.

Rundt årtusenskiftet var det i ferd med å skje en endring i folks måte å uttrykke seg på. Språket var blitt atskillig hardere, og vi opplevde mer av det vi i dag snakker om som intolerant toleranse. Mange snakket mer om toleranse, men det var ofte toleranse på deres premisser. Mobben var «de tolerante», de som hevdet å ha monopol på sannheten. Olav var en av dem som fikk merke dette. Vi tror ikke han hadde sagt noe galt, men media og den nye tidsånden hadde funnet ut at biskopen var en konservativ mann. Der og da kom slengbemerkningene og hetsen. Vi merket det, og syntes det var urettmessig at en så mild og sympatisk person som Olav skulle utsettes for dette. Vi måtte gjøre noe og trommet sammen til det som skulle bli den første Protestfestivalen. Den skulle være en festival mot apati og likegyldighet, for engasjement og handling. Den skulle være i Jens Bjørneboes og Henrik Wergelands ånd, men den kunne like gjerne vært i Olav Skjeveslands ånd. Etter at festivalen ble slaktet i avisen første året fikk vi støtteerklæringer fra fire svært forskjellige personligheter; humanisten og kunstneren Kine Hellebust, anarkisten og poeten Triztan Vindtorn, fylkeslegen i Vest-Agder Kristian Hagestad, og biskopen i Agder Olav Skjevesland. Det var spesielt motsetningene mellom Vindtorn og Skjevesland som motiverte oss. Vi forsto at dette var viktig. I 2002 satt de i samme panel side om side. Det var en surrealistisk men spennende opplevelse. De passet så fint sammen. Vi ble i klare ordelag bedt om å fortsette. Olav hadde skrevet noen ord om toleranse til det første programheftet i år 2000 med overskriften «Toleranse som dovenskap?». Han avsluttet med følgende linje: «Jeg har forstått det slik at Christianssand Protestfestival vil få oss ut av blåsten. Den vil uroe oss – intellektuelt og moralsk. Det er et edelt mål, som hermed tiltredes».

Olav var i tankene da vi startet. Senere ble han med i Protestfestivalens råd, der han og kona Anne Katrine var ivrige og viktige støttespillere. Noen år senere døde kona plutselig, og Olav gikk etter hvert av som biskop og ble emeritus. I den senere tid var han syk etter å ha fått slag. Da den av oss som fortsatt er engasjert i Protestfestivalen så Olavs navn på postkassa på Presteheia omsorgssenter, var veien kort til at årets program ble puttet oppi. Det skjedde sist for en uke siden, søndag 1. september. Protestfestivalen skulle arrangeres for 20. gang, og han var hvert år de siste årene i tankene, slik det også var med et par andre støttespillere. Søndag 8. september var siste festivaldag, og skjebnen ville det slik at på den dagen forlater Olav Skjevesland denne verden. Beskjeden kommer samtidig som en samtale om nestekjærlighet finner sted i frikirken med biskoper fra Norge og Finland i panelet. Det var noe symbolsk over det, noe betydningsfullt. Vi var heldige som fikk ha med oss Olav, men at han skulle dø på den aller siste dagen under den tjuende festivalen var ufattelig.

Siste festivaldag er alltid beheftet med vemod og følelser, men i år ble det dobbelt vemod. Likevel vil tankene handle mye om takknemlighet.

«Vi må få tilbake anstendighet i samfunnet», sa Kjell Magne Bondevik på årets festival, men da budskapet om biskopens bortgang nådde oss sitter vi igjen med takknemlighet for en mann som virkelig sto for anstendighet. Olav var et forbilde. I dag sitter vi igjen med både vemod og takknemlighet. Takknemlig for at han motiverte oss til å drive festivalen videre, men også takknemlig for det han lærte oss, to rufsete kulturmennesker som sammen i mange år, og senere hver for oss, har båret med oss verdiene, fordi vi trengte dem. Samtlige i panelet på torsdag svarte ja på at vi trenger en gjeninnføring av en slags verdikommisjon i dette landet. Hvis alle var som Olav Skjevesland ville det vært unødvendig.

Svein Inge Olsen og Kai Erland
Grunnleggere av Protestfestivalen