Erik Bye

Erik Bye

ERIK BYE (1926-2004) – “Det gikk en kjempe igjennom læinnet og hæin var ydmjuk om hain var stor”

-Kunne beskrevet Høvdingen Erik Bye, som gikk bort 13.oktober 2004, 78 år gammel.

Men disse linjene er skrevet om Alf Prøysen av Erik Bye og beskriver bare det som var så enestående med dette romslige svære mennesket. Ikke siden Kong Olav har Norge mistet en større personlighet og et menneske som så mange har vært oppriktig glad i.

Hvis vi skraper vekk alle de store tingene han gjorde, som han ble så kjent for og som han vil bli husket for i uendelige tider – TV -legenden som ble kåret til tidenes tv-personlighet, forfatteren, lyrikeren, sangeren og komponisten så vil vi enda sitte igjen med mennesket Erik Bye. Og det er mennesket Erik Bye vi først og fremst og mest vil merke etterlater seg det største tomrommet. Han var like gjerne venn med Blomster Ole som med Kongen, engasjerte seg for de svakeste og var ikke redd for å vise følelser. Han bar en hel generasjon i sin romslige favn, slik føles det. Han engasjerte seg for krigsseilerne, redningsskøyta, indianerne, norsk- amerikanerne, de psykisk utviklingshemmede og sto alltid opp for de svakeste. Han tordnet alltid mot krig og urettferdighet. Han ble lyttet mer til enn noen andre og da Erik Bye få dager før EF valget i 1972 sto frem som motstander mot medlemskap, knakk Ja-siden sammen med ordene “Han tok seieren fra oss”.

Erik Bye har vært et forbilde og en Helt siden 70-tallet for de fleste av min generasjon. Han engasjerte seg for vår lille Protestfestival på en måte som har hatt enorm betydning for festivalens utvikling. Første gang jeg fikk anledning til å snakke med Kjempen var da jeg arbeidet i nærradio tidlig på 90-tallet. I alle år leste jeg alt det gode han skrev og diktet om andre mennesker, som for eksempel Alf Prøysen. Jeg forberedte et selvskrevet dikt som jeg ønsket å lese og husker han ble rørt. Men jeg glemmer aldri takkebrevet som dukket opp i postkassen noen uker senere til Herr Svein Inge Olsen, Søgne. Vi holdt kontakten de senere årene. Han stilte opp for Protestfestivalen fra første stund, og takket være Erik Bye og to av vennene hans fikk vi støtte fra Norsk Kulturråd. De troppet opp på kontoret og talte vår sak. Han ringte stadig for å høre hvordan det gikk, nå senest for tre uker siden, da han en lørdag kveld ringte fra sykehuset. I egen sykdom og egne smerter tenkte han på andre.

Under årets Protestfestival leste han opp en sterk tale som ble vist under åpningen.Det var noe av det siste han gjorde. Han etterlater seg et helt folk. Noe av det siste jeg husker er noe som kom til etter en prat over et bord på teaterkafeen. Vi røyker fredspipe til småpludring, skarpe drinker og slukker flammene over Bagdad.

Det er forbud mot bomber på Vår Herres Klinkekule. Han enser ikke sin egen karikatur over kafebordet men stirrer meg inn i ansiktet med usedvanlig milde øyne.

Er det rart vi ble glad i deg Erik.


Dette intervjuet sto på trykk i avisen Fædrelandsvennen før konserten i Domkirken under festivalen 4. september 2002.

TAUSHETEN SKREMMER

Det som bekymrer meg mest i vår tid er tausheten og oppgittheten, sier “landsfader” Erik Bye som fredag holder stor konsert i Domkirken i forbindelse med Christianssand Protestfestival.

Av Kåre Stoveland

Jeg kommer til Kristiansand og Protestfestivalen fordi jeg tar den meget alvorlig. De som inviterte meg, virket så entusiastiske og troverdige at jeg ble interessert med en gang. Dessuten har jeg aldri hørt om en protestfestival før. Det lyder litt rart å feste og protestere samtidig. Men det er jo absolutt grunn til en fest når folk åpner munnen og sier hva de mener. Vi lever jo i en tid der det å holde kjeft er blitt det normale. Derfor tok jeg saken alvorlig.

76 år gamle Erik Bye er like oppglødd over dette prosjektet som alle de andre han har engasjert seg i gjennom i sin meget synlige tilstedeværelse i norsk kultur, underholdning og samfunnsdebatt et helt liv.

Vår Herres Klinkekule
Hans hovedbidrag til festivalen blir en stor konsert i Domkirken fredag kveld sammen med Henning Sommerro og dameoktetten Concentus fra Sandnes. I tillegg avduker han skulpturen “Vår Herres Klinkekule” ved Snadderkjosken. Her deltar Cultiva-styreleder Ellen Horn, biskop Olav Skjevesland, Jahn Teigen og Lars Andreas Larssen. Også skaperen av skulpturen Torkel Christiansen er til stede. Og ikke minst, lørdag kveld blir det festforestilling for Erik Bye, med bl.a. Jan Erik Vold og Lars Klevstrand.

-Både min egen konsert og skulpturavdukningen knytter seg naturlig til Protestfestivalens innhold. Vel har jeg aldri vært noen typisk protestsanger, men de fleste av mine viser inneholder jo både en smule krutt og samfunnskritikk, sier Erik Bye som gleder seg til et besøk på Bredalsholmen for å se hvordan det går med restaureringen av den siste krigsseilerskuta fra den annen verdenskrig, “Hestmanden”.

NATOs nye rolle
Men det er først og fremst Protestfestivalen og det han mener er en skremmende taushet og mangel på engasjement i den norske befolkningen, som opptar ham:

-La meg nevne et meget dramatisk eksempel på denne tausheten; NATOs nye rolle som deltaker i konflikter utenfor medlemslandene. Selv har jeg vært NATO-tilhenger hele mitt liv. Men at et så alvorlig skritt som å endre NATOs mandat til også å omfatte engasjement i tredjeland ble forkynt av en smilende forsvarsminister Krohn Devold utenfor den norske ambassaden i Washington, finner jeg høyst skremmende. Beslutningen ble klubbet gjennom under feiringen av NATOs 50 års jubileum i den amerikanske hovedstaden. Jeg hadde ventet bred folkelig debatt i Norge. Den kom ikke.

Norge i krig
-Et annet eksempel, fortsetter Erik Bye uten pause, er det faktum at Norge er i krig. Det diskuteres overhodet ikke. Regjeringen nekter kommentarer, angivelig av hensyn til våre soldaters sikkerhet. Men jeg som samfunnsborger vil vite om en så viktig sak som en krig Norge og norske soldater er inne i. Før sendte vi hjelp og bistand til krigsrammede områder. Nå sender vi kamptropper – og krigsfly! Hvorfor? Jeg aner ikke.

-En av flygerne sto fram, fortsetter han, – og sa at han skulle “slåss mot muhamedaismen”. Deltar vi kanskje i en religionskrig? Og folk flest sier: Hva? Er Norge i krig?” Mange aner det ikke. Han er ikke til å stoppe. Med et helt livs erfaringsbakgrunn og engasjement setter han også den kommende 11. september markeringen i søkelyset.

Godtar uhyrlighet
-Naturligvis var angrepet på Worls Trade Center og Pentagon et sjokk for den vestlige verden, særlig USA. Men tar man hele det 20. århundret, så har det jo ikke vært annet enn krig og terror i verden. Et kort øyeblikk trodde vi erfaringene fra den hittil største menneskeskapte katastrofe, den 2. verdenskrig, ville bety slutten på krig. Men så braket det løs igjen, i Korea, i Vietnam, i Tstjetsjenia, på Balkan.Bortsett fra noen tiår med fred i Europa har det vært krig i verden gjennom hele århundret. Selv om terror-begrepet er nytt, så er angrepet på USA bare en fortsettelse på denne utviklingen. Men når det rammer den vestlige verden, skvetter vi ekstra. Dermed godtar vi en så stor uhyrlighet som den amerikanske presidentens oppfordring til regelrett angiveri. Vi tvibges til å huske Hitler-jugends angiveri av egne foreldre. Dette er så uamerikansk og udemokratisk at jeg har problemer med å forholde meg til det. Personlig tror jeg dessuten det er naivt å tro at USA har “vunnet” krigen mot terror, og tatt knekken på Al Quaida. Til tross for teppebombingen som førte til at mange uskyldige sivile ble drept. Vi vil nok aldri få vite hvor mange.

Hver Gud – sin bombe
Erik Bye er også meget bekymret over USAs trusler om krig mot Irak og Saddam Hussein.

-De sier han har masseødeleggelsesvåpen! Verden er jo full av dem. Det finnes snart ikke en religion, en Gud, som ikke har sin bombe. Kristendommen har den, muslimene har den. Hinduistene har den. Til og med den kommunistiske gud i Kina har den. En eller annen gang kan det smelle.

-Hvordan skal enkeltmennesket takle, denne situasjonen, denne frykten?

-Arrangere en protestfestival for eksempel. Snakke ut om det. Debattere. Protestere, gjøre noe. Det som bekymrer meg aller mest er tausheten, oppgittheten, motstanden mot protester. Jeg er 76 år nå, og får ennå brev fra folk som mener jeg bør holde kjeft i visse saker, sier Erik Bye med den lille latteren han selv sier kommer når han snakker om de alvorligste ting i verden. En noe nervøs latter som “et slags siste forsvarsverk mot utviklingen, mot frykten”. Før årtusenskiftet kalte han den selv for “århundrets siste latter”. Den har fortsatt inn i det neste.