Erik Byes Minnepris 2006 til menneskerettsaktivisten Hanne Sophie Greve.
Det ble et høydepunkt på Protestfestivalens første dag da menneskerettsaktivisten Hanne Sophie Greve fra Bergen mottok minneprisen, til stor begeistring for de fremmøtte. Det ble et hjertelig møte mellom Greve og Tove Bye når utdelingen var unnagjort. Journalisten Erling Borgen som også er beskrevet som menneskerettsaktivist sa at han var særlig begeistret for at nettopp Greve fikk prisen. Det var fylkesmann Ann-Kristin Olsen som introduserte prisvinneren.
Erik Byes minnepris gis til en person som over en lengre periode har fremvist et uredd og brennende engasjement for å påvirke samfunnsutviklingen i positiv lei lokalt, nasjonalt eller internasjonalt.
Vedkommende må ha framvist mot til å gå mot strømmen og de moteriktige standpunkt, til kompromissløst å kjempe for rettferdighet, fred og menneskeverd.
Protestfestivalens minneprisråd nominerer kandidater. Avgjørelsen tas i samråd med Erik Byes nærmeste familie.
Erik Byes minnepris er en statutt i bronse, laget av billedhugger Arne Vinje Gunnerud.
Erik Bye var en protestant av Guds nåde som anså likegyldighet som livets verste fiende. Minneprisen gis derfor til en person som over lengre tid har vist et engasjement til å påvirke samfunnsutviklingen og åndsklimaet i kulturen. Prisvinneren må ved sin fremtoning ha vist at han har mot til å gå mot strømmen og fighte, på sitt vis, for hva som er viktig i livet.
Erik Bye’s minnepris ble utdelt for første gang i fjor. Den gikk da til Åge Aleksandersen.
I år går prisen til en uredd og engasjert menneskerettighetsforkjemper. Gjennom de siste 25 årene har prisvinneren viet sitt liv til å prøve å skape rettferdighet i verden.
CV
• Født 14. april 1952
• Dr. juris. Har også studert Romersk kultur, filosofi og verdenslitteratur
Hun har arbeidet for:
• Barns rettigheter i krigssituasjoner (Redd Barna, Etiopia)
• Overgrep mot menneskerettigheter i flyktningeleire (Det Lutherske Verdens-forbundet, Namibia)
• Norsk humanitær bistand til krigsområder (UD, Kambodsja)
• Har engasjert seg i Øst-Timor og Burma
• Utvikling av landsbyområder etter borgerkrig (UD, Botswana)
• Valgobservatør i Romania, Litauen og Latvia
• 6 år som dommer ved Den Europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg
Prisvinneren bor nå i Bergen og arbeider som lagmann i Gulating lagmannsrett.
Hun har hatt en rekke engasjementer for menneskerettigheter i krig og krise, blant annet i FN-sammenheng. Som dommer i Strasbourg fikk hun anledning til å fremme menneskerettighetenes sak.
I Norge kjenner vi prisvinneren som den første lederen av Verdikommisjonen. En stilling som hun valgte å fratre da hun ble utnevnt til dommer ved Den europeiske menneskerettighets
domstolen.
Telavågtragedien
Siden 1999 har hun fordypet seg i det som skjedde i Telavåg i Hordaland under krigen.
I 1942 ble to Gestapo-menn i Telavåg skutt av norske soldater. I represaliene som fulgte ble alle hus i området sprengt og brent. Handlingen ble ansett som den verste gjengjeldelsesaksjonen i Norge under den andre verdenskrig. Alle menn mellom 16 og 60 år ble sendt til konsentrasjonsleire, hvor 31 av dem døde. Kvinner og barn ble arrestert og holdt som gisler i Fana og i Hardanger. De ble holdt fanget i mer enn to år.
Mens de var der ble barn over seks år skilt fra mødrene sine med henblikk på at de større barna skulle sendes til barnehjem og arbeide i Tyskland. Epedimier av skarlagensfeber og difteri satte imidlertid en stopper for overføringen til Tyskland.
18 unge englandsfarere ble også henrettet som represalier for tapet av de to tyske offiserene.
Prisvinneren har fordypet seg i denne tragedien og skrevet en omfangsrik rapport. På grunnlag av deler av denne rapporten fikk Telavågofrene utbetalt erstatning.
Minnetavler
For prisvinneren handler livet også om døden. I et sitat funnet på nettside fra Forsvarsforum sier hun det slik:
Det er utrolig lite som skiller oss fra døden, og i en erkjennelse er mennesket grunnleggende sårbart. Ingen av oss skal overleve, derfor er livet rikt. Det forundrer meg hvor langt vi har fjernet oss fra døden i dag. I mer enn tusen år har nordmenn tatt hånd om sine døde. Tradisjonen bekrefter vår sivilisasjon, vår respekt for hverandre. Derfor er det utrolig at vi ikke har funnet tid til å hedre alle våre falne i de tyske konsentrasjonsleirene før nå.
De ga alt, men vi har likevel ikke funnet det naturlig å følge dem opp.
Derfor tok hun initiativ for å rette på denne uretten. Kort tid etter reiste hun med følge fra Forsvarsdepartementet og pårørende til Tyskland. Minnetavler over nordmenn som døde i konsentrasjonsleirene er nå avduket i Dautmergen og Vaihingen, nær Stuttgart.
Opplevd en tøff hverdag men deler likevel sin tid
Hun har selv blitt truet på livet mange ganger. I den perioden hun var FN-ansatt fikk hun stadig maskingevær trykket mot pannen eller brystet når hun henvendte seg til de lokale militære myndighetene.
Hennes kjennetegn og styrke er at hun vokter sine ord, samtidig som hun møter sine mennesker med respekt. Dermed har hun lært å beskytte seg.
Hun finner tid til det hun mener er viktig.
Hun sier selv i en avisartikkel at: ”Jeg har aldri sloss for noe i mitt liv, derfor har jeg mer å gi når det gjelder og sloss for andre. Jeg har vært privilegert, derfor er det lett å dele”.
Dette har hun vist med sitt utrolige engasjement. Hun deler med dem som spør, hun deler av sin kunnskap og av sin tid.
Foretar man et søk på nettet finner en fort ut at prisvinneren har framvist mot til å gå mot strømmen og uten tvil kjempet for rettferdighet, fred og menneskeverd. Avisartikler, konferanser og diskusjoner vitner om hennes kunnskap og brede engasjement.
Prisvinneren
Ærede forsamling!
Erik Bye’s minnepris 2006 går til:
Menneskerettighetsforkjemperen Hanne Sophie Greve!
Gratulerer!