Henrik Wergeland, Jens Bjørneboe og Axel Jensen

Inspirator
Henrik Wergeland, Jens Bjørneboe og Axel Jensen: Vår tids indianere!

Jahn H. Thon

Skrevet av: Jahn H. Thon
9.januar 2007

Hvorfor benytter jeg denne indianermetaforen som en inngangsportal til våre tre forfattere? Jo, dersom vi godtar noen grove forenklinger om indianerkulturen, finner vi minst 5 likhetstrekk mellom indianere og disse tre ”sørlendingene” og verdensborgerne:

I. For de fleste indianere var det en nær forbindelse mellom religion, natur, mennesker og dyr; så også hos våre tre forfattere. Eller som det lyder hos Jens Bjørneboe i ”Elegi for en hengt soper” (Til lykke med dagen, 1965): ”Å. allnatur, her er din sønn/Vår yngste og fortapte bror” og det fortsetter lenger ut: ”Ta ham tilbake, allnatur/ La ham bli aske, vann og jord!” (…) ”La ham bli gress og vind og trær”. Det er ikke vanskelig å fornemme kraften manitu i disse tre forfatterskaper. Tilbedelsen av sol og grokraft finnes både hos Wergeland og Jensen, mens idealet om bønn i ensomhet, er sterkt hos Jensen og Bjørneboe. De mellomamerikanske Mesoindianernes vekt på kombinasjonen av vitenskapelig erkjennelse og fakta-religion, der prestene var matematikere, astrologer og astronomer gjenfinnes hos Bjørneboe i hans interesse for metafysikk og fakta.

II. Indianernes forhold til kunst og musikk var preget av sangens religiøsitet, som hos Wergeland i hans mange sjømannssanger og hos Bjørneboe i de ironiske sangene i ”Til lykke med dagen” og Fugleelskerne. Dessuten , ikke minst disse forfatternes store vekt på visualitet. Avgjørende øyeblikk i stammens historie skulle holdes fast i klare bilder som piktogramlignende totemforsiringer. Denne visualiteten har klare paralleller til Bjørneboes billedrike prosa (som mardrømmene i Frihetens Øyeblikk) og Wergelands ekspressive lyrikk. Det er som om vi ser ”Den første sommerfugl” eller dødsscenen i ”Til min Gyldenlak” for oss. Ja, Wergeland har jo skapt et eget storslått kunstverk som tematiserer visualitetens og billedskapningens betydning for kunsten allment (Jan van Huysums Blomsterstykke). Både Bjørneboe og Wergeland produserte tegninger og egen billedkunst.

III. Indianerne elsket å påføre seg masker, tre ut av seg selv: Det å kunne være en annen PERSONAE, eller å gå opp i noe større som tradisjonen og stammens liv. Wergeland skrev under en uendelighet av pseudonymer og masker, Siful Sifadda, Anglettino-Møclestu, Cosmopolita, Dr, Syntax, Gamleerik, Jonas Fisker, Skynæse. Bjørneboe forkledde seg som lærer, vaktmester og rettstjener og Axel Jensen prøvde ut en mengde roller og attityder i sitt langvarige omflakkerliv: Vismann, bohem, kulturkritiker, provokatør og språkekvilibrist.

IV. Men kanskje først og fremst: Før maisen og poteten og urbanismen fikk satt sitt preg på indianerkulturen, var de nomader underveis på jakt etter nye veidemarker. Våre tre forfattere er også nomader, alltid underveis, særlig åndelig; rastløse og søkende med vansker å finne ro, selv om de alle tre til slutt slo seg ned: i sin Grotte, på sin øy, Veierland, eller i inne i fjorden i Ålefjær. Wergeland med sine grotteaktige grotesker i de beske Sort/kridttegninger, Bjørneboe i polemikk mot de som anså at menneskenes vilkår var ensomhet som på en øy, og Axel Jensen internasjonal langt unna den innestengte fjordtilværelse. Nomaden er en underkjent forfattertype i Norge, her i landet skal man helst bo fast som Bjørnson på Aulestad eller Undset på Bjerkebæk.

V. Men aller best passer metaforen i deres stridbarhet og stolthet: Hesten og geværet er bare byttet ut med fjærpennen og skrivemaskinen, talerstolen og boksidene. Ingen av dem var imidlertid prærieindianere, snarere heller sjøindianere, ettersom havet spiller en stor rolle i alle tres forfatterskap:
Henrik Wergeland fikk impulsene utenfra: Sjøen betydde naturligvis svært mye for en som var vokst opp i Christiansand, en internasjonal sjøfartsby med Europas ledende karantenestasjon, full av røre, utenlandske tungemål, usedelighet, men også med en feberaktig aktivitet og aviser og tidsskrifter som et idèmessig laboratorium. Wergeland skrev ekstremt mye om sjøfolk, havet og reiser. Havet var broen over til den store forunderlige verden der ute, som det var det for skipsredersønnen Bjørneboe som skrev Haiene eller for jordomseileren Axel Jensen som i mange år bodde på sjøen.

Men, hva sto disse tre for rent konkret og kan de ha noe felles, uten dette å slekte på indianerne? Jeg deler det opp, først Bjørneboe og Wergeland, dernest Axel Jensen: Er det riktig dette at Bjørneboe og Wergeland er to åndsslektninger og at likhetene strekker seg mye lengre enn det rent ytre -det at de begge er født kristiansandere og kom fra en by der familiene spilte en framtredende rolle? Taulowene – Alette Dorothea, datter av by- og rådstueskriver Henrik Arnold Thaulow, barna: Henrik, Camilla, Oscar og den inngiftede: Nicolai Wergeland. Bjørneboene – tralasthandler, skipsreder og konsul Ingvald Bjørneboe med kone og sønner.

”SANNHETEN ER DET TREDJE”
Før jeg går nærmere inn på en sammenlikning, litt om ordene ytringsfrihet og opprør som ligger i protestfestivalens grunnlag i kampen mot likegyldighet.
Opprøret retter seg alltid mot noe og noen. Det har et aspekt av aggresjon i seg. Den forbindes ofte med ord som nei-svar, aksjon, opposisjon, kamp og avstandstaken. Altså ligger det alltid noe negativt innebygd i all aksjonisme, også for det positive.
Ytringsfriheten må alltid brukes, den forbinder seg med saker og sannheter, både positivt og negativt, den er vaksinen mot avmakt.
Helt foran som et motto for Henrik Wergelands mest berømte politisk-utopiske manifest ”Hvi skrider menneskeheden saa langsomt frem?” (undertegnet Cosmopolita, 1831) står følgende vers med et svært så positivt budskap:

”See Mørkets Børn alt ængstlig bæve!
Hist glimter lyse Dagskjær frem.
O, leve Frihed! Sandhed leve!
Snart hele Jorden hylder dem!”

Her har vi direkte knyttet forbindelsene mellom våre to forfattere. For Wergeland tilhørte ordene sannhet og frihet til språkets kjæreste. Og en bok om Bjørneboes forfatterskap fra 1977 har ganske enkelt tittelen: ”Frihet! Sannhet!”
Opprør og ytringsfrihet var både for Wergeland og Bjørneboe i sannhet å kjempe for en rekke høyverdige saker. Og dermed tenker vi lett sort/hvitt ( En serie med Wergelands krasseste sosialpolitiske innlegg heter ganske enkelt Sortkridttegninger, forresten trykket i Christiansandposten i 1841, da andre aviser var stengt for ham); ja og nei, for og imot. Da kan det være fornuftig å tenke på at ”sannheten faktisk kan også være noe tredje” . Opprøret kan også formuleres ikke som et enten eller, men som noe uvisst tredje : i mellomrommet mellom de bastante og klare svar , som ”det ubestemte” og ”det usikre”. Og selv om både Wergeland og Bjørneboe for mange assosieres med klare svar og entydige standpunkter, tror jeg begge to – Wergeland som utopisk romantiker, Bjørneboe som 1800-talls bohem – like gjerne søkte nye og ukjente svar i det som ennå ikke var tenkt. Wergeland som sagt i en absolutt romantisk søken etter det nye, i oppbruddet, nesten alltid utålmodig. Hos ham sammenliknes dikteren med ”Et foranskudt Lyn”, og i titelen ”Hvi skrider menneskeheten så langsomt frem” vitner ikke akkurat om langmodighet. Bjørneboe besitter en mistenksom grunnholdning, full av skepsis til bestående ideologier, vedtatte samfunnsformer og samlivsmønstre. Jfr. de viktigste personene i Jonas(1955) (Jungmannen) eller hovedpersonene i triologien om betialitetens historie : Frihetens øyeblikk, Krutttårnet (1969) og Stillheten (1973). Tvilen er særlig sterk i Frihetens øyeblikk, det finnes ikke mange enten/eller- løsninger der, men en grublerisk selvbesinnelse.

ULIKHETER
Den historiske situasjonen disse forfatterne skrev i var så forskjellig at mye en sammenstilling blir en demonstrasjon av to ulike historiske epoker og to forfatteres forskjellige tenkesett.
– Wergeland kom fra et tett embetsmannsmiljø der forfattervirksomheten så å si lå i yrket, frie forfattere fantes knappest. Hans far var et av landets mest lysende hoder og sønnens viktigste kritiker.
Bjørneboe tilhørte en løsrevet bohemtradisjon, og levde store deler av livet som fri forfatter, stadig underveis.
– Wergeland tilhørte poetokratiet, en dikterisk elite, og følte seg solidarisk med en fremadstigende og oppadstigende tendens i de herskende sosiale grupperinger og trodde på opplysning og framskritt.
Bjørneboe var vaklende og tvilende og tilhørte en gruppering på vei ned i samfunnet.
-Wergeland var en progressiv romantiker, Bjørneboe en desillusjonert pessimist.
-Wergeland problematiserte bare i liten grad sitt eget engasjement i samfunnslivet.
Bjørneboe endte opp i sitt hovedverk – Frihetens øyeblikk med å stille spørsmålstegn med sin egen virksomhet både for saker og idèer.
-Wergeland protesterte og gjorde opprør, men han ville bygge nye institusjoner, og så utelukkende positivt på dem: skolevesen, bibliotekvesen, en ny type kirke , en ny type medborgersamfunn.
Bjørneboe derimot kritiserte institusjonene og var sterkt skeptisk til både rettsvesen, skole, kirke og militærvesen.
Wergeland ville at prestene skulle bli samfunnsreformatorer, Bjørneboe ville avskaffe presteveldet.

LIKEVEL HAR DE MYE TIL FELLES:
• Begge to var opprørere mot sin egen stand: Wergeland rebellerte mot viktige trekk ved embetsmannskulturen, personifisert ved Welhaven-flokken – intelligensen, prokuratorer/advokater som flådde folk, undertrykkere og udugelig øvrighetspersoner. Her får de sitt pass påskrevet: Både offiserene, advokatene, lensmennene og jordeierne, hele den datidige overklassen.
Bjørneboe var ikke stort snauere i sin opposisjon mot øvrighet, han var skipsredersønnen som foraktet pengesamfunnet, ulikheter og urettferdighet.

• Begge to gjorde opprør mot det som mange har oppfattet som typisk sørlandsk: Forsiktighet, idyll og unngåelse av konflikter – ”det er så greitt”-holdningen. Begge to dyrket konfrontasjonen. Begge to var strie og steile individualister, som også ofte kunne legge seg ut med sin venner og kampfeller.

• Begge to var kjempende forfattere hele sitt liv, til tider stred de hovedsakelig med negative sider ved seg selv, mismotet og pessimismen.

• Begge to var både rene esteter i sin sentrallyrikk, men også sterke tilhengere av en utvidet, didaktisk forfatter- rolle. ”Folkelærer” kalte Wergeland dikteren.
Bjørneboe sluttet bare formelt som lærer når han sluttet på Steinerskolen. For ham var det alltid slik at den rene estetikk og didaktikken sugde næring av hverandre.

• Begge to benyttet seg av underholdning og ironiske skuespill når det var noe de ville latterliggjøre, og særlig gjaldt det politiske motstandere.
Wergeland skrev hele 20 slike farser, hovedsakelige politiske, under pseudonymet Siful Siffada. Som Ah”, ”Irreparabile tempus, Harlequin Virtuos, Papegøyen eller Søkadettene i land. Og han kunne gi ord til anti-jødiske holdninger som i ungdomsfarsen Moses i Tønden.
Bjørneboe ble påvirket av Bertolt Brecht-estetikken i sine skuespill som han ofte fylte opp med sanger og burleske-groteske innfall. Det groteske setter ulike virkelighetsområder opp mot hverandre i et samspill; hensikten er ofte å få oss til å se nye sammenhenger. Wergeland og Bjørneboe elsket å sjokkere og å overraske. De hadde begge en nesten barnslig glede ved overdrivelsen og provokasjonen ved å ta stoffet helt ut.

• Begge to integrerte sangen og visen som særdeles viktige elementer i diktningen sin. For Wergeland gjaldt det f. eks. de mange sjømannsvisene han selv lagde, som ”Opsang for skonnerten Concordia av Christiansand”. Sangene hadde flere funksjoner: de utgjorde rammene for et bestemt maritimt livsunivers der arbeidsfellesskapet var viktig, de kunne være bilder på bestemte samfunnssaker eller de viste gleden ved det lydelige og musikalske ved selve språket. Et godt eksempel er ”Gangspillvise om Briggen Jonas Anton Hielm.” Den begynner slik;

”Hurra for Jonas Anton Hielm!
Singsalli-joh!
Hvo han ei ærer er en Skjelm
Singsalli-joh”.

Men fortsetter også i et alvorligere toneleie:

”Men havde Jonas Anton tiet,
var flagget endnu ei befriet”

ettersom Hielm bedro sterkt til at Norge fikk eget flagg.
Bjørnboe brukte som sagt også sanger i mange av sine skuespill (Til lykke med dagen, Fuglelskerne og Dongery. Som her fra Til lykke med dagen (1965):

Blomster for Genet (fransk forfatter som engasjerte seg for det utstøtte)
Maria, alle smerters moder
Nevn vårt navn i dine bønner!
Vi er alle tornekronet
Vi er alle dine sønner!

Halliker og sodomitter
Blottere og transvestitter
Pederaster, fetisjister
Diktere og masochister
Drankere og morfinister –
Jomfru, alle smerters moder
Trøst Genet, vår stakkars broder!
Også han er torekronet.

Tyver, horer og Genet –
Vi som hang på begge sider
Av din sønn på smertens tre –
Vet hva verdens Frelser lider.

Jomfru, bare vi
Vet hva nådens kalk vil si:
Kronens torner blir til roser.

Bortsett fra et litt grovere språk, er denne sangen helt i Wergelands ånd, ikke minst ettersom den kombinerer usentimental humor med religiøs inderlighet.

• Begge to var like mye europèere som nasjonalister. Wergeland som altså undertegnet sitt tydeligste politiske manifest med: ”Cosmopolita” og som var en tilhenger av de engelske, franske og nord-amerikanske frihetsidealer. Bjørneboe mer i en tyskkulturell åndstradisjon kombinert med bohemanarkismens internasjonalisme og anti-imperialisme (Krutttårnet/Stillheten).

• Begge to kjempet for spesielt utsatte grupper:
Wergeland for jødene og andre utsatte nasjonaliteter og grupper. I denne striden brukte han både sakprosa, diktsamlinger og taler: Han leste avhandlinger, hadde en omfattende korrespondanse med utlandet, i alt undersøkte sakene han kjempet for grundig.
Bjørneboe for fangene, stoffbrukere og andre særlig utstøtte, og fundamentet for hans kamp var en særegen form for innlevelse.

• Men ikke minst viktig: begge forfatterne forente i sitt glødende samfunnsengasjement en sterk åndeliggjort, metafysisk-religiøs grunnholdning der en helliggjørelse av tingene sto sentralt med en sterk sanselig tilslutning til det materielle.
Kjent er Wergelands romantiske, platonsk- inspirerte grunnsyn, et syn som både kommer til uttrykk i hans kjærlighetsdiktning, i det storslåtte diktverket Jan van Huysums blomsterstykke eller i alle diktene om den første gang. Wergeland er likevel typisk rasjonalistisk i sitt kristendomssyn, eller som han sier det: ”Altså bør vi stræbe, at gjøre Jorden Himlen lig”
Eller som han uttrykker det litt tydeligere i det samme manifestet ”Hvi skrider menneskeheden.): ”Religionsforfatningerne trænge til en Revolution, og Europæernes, som de, der havde opkastet sig til andre Menneskeklassers Koryfæer, først og fremst. Det Mysteriøse maa bort – det Sædelige og Belærende i en religion, det af en objektiv Menneskefornuft Udledelige maa fremhæves i et sammenhængende System som almenmenneskelig religion”. Wergeland bekjemper altså mystikken, mens Bjørneboe langt på vei tar impulser fra en mystiker som Jacob Böhme, f. eks. i Frihetens Øyeblik, der det metafysiske kommer fram gjennom en helliggjørelse av måltidene, stedsbetegnelsene (Heiligenberg) og seksualiteten. Det samme gjelder hans devise: ”metafysikk eller selvmord”, ettersom hans opprørstrang pares med lutheransk skyld, grubleri og kretsing om synden. Altså en metafysisk selvpining.
Begge to kan karakteriseres som metafysiske realister og rabulister. For begges vedkommende henger denne kombinasjonene direkte sammen med en sterk akseptasjon av døden. Hos dem førte religionen inn i samfunnet, den var ”ingen lemmenmarsj mot Gud”, som det heter i et moderne angrep på kristne innslag i moderne litteratur (Eivind Tjønneland), og således bort fra striden.

• Begge to fulgte Rousseaus devise:
”Alt er godt som det utgår fra skaperens hender, i menneskets hender utarter alt”,som det lyder i åpningssetningen i Emile. For Wergeland og Bjørneboe var det fellesskapets vel og allmennytten det hele dreide seg om. Wergeland trodde på menneskets evne til selvforbedring, Bjørneboe vaklet nok mer her.
Rousseau opererte med et fundamentalt skille mellom citoyens og bourgoisen. Citoyen er samfunnsborgeren som tenker på fellesskapets beste, Borgoisen tenker på egeninteressen. Wergeland og Bjørneboes forfatterskaper er innbitte forsvar for citoyen.

• Wergeland og Bjørneboe forble ensomme sjeler. Wergeland opplevde kunstnerisk ensomhet og følelsen av at han sto alene mot verden, til tross for et stort familiært nettverk. Bjørneboe døde alene.

• Til slutt i denne sammenligningen kan vi si at begge to framstår som en slags tapere for historiens domstol, utviklingen har langt fra tatt den retning de ønsket, til tross for at mytologer i ettertid har forsøkt å framstille dem som historiens vinnere: Begge to ønsket at forfatterne skulle være nasjonens viktigste samvittighet, i dag er forfatterne forvist til en uviktig utkant. Både Wergeland og Bjørmeboe ville i sin litteratur tydeliggjøre sosiale ulikheter, dag tilslører vi dem.
Wergeland vil minke avstanden mellom de som styrer og de som blir styrt, Bjørneboe ønsket et anarkistinspirert likhetssamfunn, i dag er avstanden mellom makthavere og folk større enn noensinne og politikerforakt og passivitet brer seg.
———–

Til slutt noen ord om Axel Jensen, som nok deler mange av de to fødte kristiansanderes verdier, men som likevel også er noe for seg selv. På mange måter er Axel Jensen mer moderne enn de to andre, også sett i forhold til den tid han levde i. Se f. eks. på hans drøfting av det nye framtidige mediesamfunnet i boka ”Og resten står skrivd i stjernene”:
For meg er to av hans viktigste bøker Ikaros fra 1957 og Epp fra 1965, som også kan sies å formulere to stadier i indianernes skjebne: den søkende nomaden i Ikaros, og det deformerte og innskrenkede individ som blir stengt inne i et reservat (Epp).
Ikaros er fortellingen om den unge søkende mannen som reiser ut. Han forener eventyreren, den erkjennelsessøkende og kunstneren i ett. Misfornøyd med velferdssamfunnets begrensninger søker han ”lyset”, den annen sannhet i Sahrahas ørken. Men til slutt blir han innenhentet av sivilisasjonen igjen. Poenget er likevel at de store drømmer og lengsler ikke er oppgitt. Romanen er ingen dessillusjonsfortelling.
Epp er motstykket, i det absolutt undertrykkende, kontrollerende og konforme samfunnet er framtidsdimensjonen absolutt likvidert og Epps liv redusert til å skape mening i de små trivielle aktiviteter som eggekoking der han har følelsen av hetrredømme. . Epp framstiller et skrekksamfunn der tilsynelatende alle behov er dekket, men der blokkbeboerne likevel ikke har stort annet å more seg med enn tapetmønster, tvskjerm og enkelte utflukter til dans og kopulasjon. Men all sin fremmedartethet til tross er også denne romanen vendt mot etterkrigstidens identitetspørsmål og språkproblematisering: Språket er blitt en undertrykkende maskin og evigvarende perpetuum mobile som ikke tjener annet enn stillstand, autoritet og makten. Likevel finnes det selv her utipiske elementer skjult i Lems handlinger.
Jensens voldsomme og utrettelige innsats i Rushdiesaken og hans fortvilelse over den norske likegyldigheten (Den øredøvende stillheten, 1997), er et sterkt innlegg for toleranse og innsatsvilje i ånden etter Wergelands kamp for jødene og Bjørneboes innsats for de forfulgte som de innsatte.

9.1.2007
Jahn H. Thon