Det er et helt lite under at Protestfestivalen nå er kommet i en alder det er naturlig å jubileums- markere. Det har skjedd mot mange odds. For det har ikke manglet på motgang i denne helt spesielle festivalens historie.
Det er da også en festival som går motstrøms. Der andre kaster seg på den ene bølgen etter den andre, så markerer Protestfestivalen sin uavhengighet av den til enhver tid rådende tidsånd. Den legger seg på tvers der andre går i takt. Slik utfordrer den de til enhver tids rådende moteretninger.
Slikt gjør at noen velger å ta den til inntekt for det ene eller andre standpunktet. Og slik er Protestfestivalen anklaget for alt fra ekstrem radikalisme til kristen nykonservatisme. Alt er like feil. Ganske enkelt fordi Protestfestivalens credo er å sette under debatt det som altfor ofte forsvinner under samfunnsradaren. Festivalen har gitt stemme til de stemmeløse og mikrofon til det usagte. Slik har den vokst frem med en egen identitet, ulikt alt annet i den rikholdige festivalfloraen i dette landet.
Ikke minst fordi Protestfestivalen insisterer på at statsråd og rusmisbruker, lege og pasient, redaktør og leser, samfunnsstøtte og samfunnsstormer, ja, «fant og fagnamann», som det en gang hette, skal sitte i det samme panel og diskutere samme sak. Her utviskes forskjellen mellom elite og folk flest. Det er det som gjør denne Kristiansands-festivalen så spennende, fargerik og unik.
Og bak står ildsjelen Svein Inge Olsen. Han viser frem betydningen av ikke å gi seg, men være tro mot en ide om den aldri så mye går motstrøms. Festivalikonet Erik Bye ville nikket anerkjennende over innsatsen. For vi trenger slikt. Det og de som går motstrøms har en egenverdi i et samfunn. Vi tenker nytt og korrigerer oss selv i møte med motstrømmen. Derfor er den vaksinen vi så sårt trenger mot den selvtilfredse likegyldighet.
Gratulerer og stå på!
– Harald Stanghelle 2014