Noen tror den offentlige samtalen foregår bare i debattstudioene i Oslo. De som har vært på Protestfestivalen, vet bedre. Folk står i kø for å komme inn på debatter på festivalen i Kristiansand. Hva er hemmeligheten? Kanskje det er så enkelt som at folk faktisk holder en demokratisk samtale i gang her i landet, også bortenfor tv-skjermene. De «snakkende klasser» har ikke monopol på å snakke.
Protestfestivalen er fri for fiksfakserier. Den går rett inn i dagsaktuelle temaer, samler paneldeltagere med ulike innfallsvinkler og lar publikum komme til orde. Ikke som regissert underholdning, men for å forstå mer.
Festivalen er rufsete, ustriglet og velorganisert. Den er intellektuell og folkelig. Det vrimler av kjente navn. Men jeg tror ingen tenker på at det er høy kjendisfaktor. Det er ikke vi og dem. De gode samtalene fortsetter ofte fra sal til bar.
Noen tåler ikke Protestfestivalen fordi den ikke er strømlinjeformet med politisk korrekte meninger. I vinter haglet det beskyldninger om «reaksjonær suppe». Hva slags tøv er det? Festivalen ville svikte sitt oppdrag om den ikke gav rom for andres protest. Det går ikke å ønske seg toleranse og samtidig gå inn for nedleggelse av en festival hvor også konservative kristne er blant dem som kommer til orde.
Spørsmål om liv og tro kan uansett ikke bannlyses. Da er det bedre at folk med ulike innfallsvinkler snakker om dem på en felles arena.
Det er to typer protest. Den ene typen er sur og krenket, forlanger og krever eller melder seg ut og er kronisk misfornøyd. Den andre typen protest er konstruktiv og spør hva den selv kan gjøre for å påvirke. Protestfestivalen passer for dem som ikke vil sette seg med hendene i fanget.
Kari Gåsvatn, kommentator i Nationen
2014