Verden er proppfull av folk som jakter lønnsomhet, som sier det gjelder å gi markedet hva det vil ha, som kaster seg på de siste trendene og rir på de hotteste bølgene. Som om verden går framover ved at stadig flere går i takt. Som om livets mening er å drive med. Som om det som er sant og rett handler om å lukte seg fram til det som er politisk korrekt og henge seg på standpunkter som det er kostnadsfritt å innta.
Protestfestivalen er det motsatte av dette. Protestfestivalen er en uregelmessig verden med bøyningsmønstre som forandrer seg hele tiden. Protestfestivalen er blitt et lite eldorado for mennesker som insisterer på å tenke selv, å kjenne etter i eget liv hva som bærer og som våger å stå fram med det de tenker, det de vil være og tro på, selv om flertallet rister oppgitt på hodet. Protestfestivalen er et kreativt kaos, et oppkomme av friske ideer og meninger noen får bakoversveis av. Et sant demokrati kjennetegnes av at det gis rom for avvikere og folk som går på stier andre synes blir for smale og kronglete. Der demokratiets vind rusker i menneskene, blir ikke de som protesterer kappet hodet av.
Protestantens oppgave er å bevege seg mot grensen for ytringsfrihet ved å utfordre og tenke alternativt. På denne måten er de ambassadører for friheten til å tenke, mene og si det en vil, selv om andre kan bli krenket og såret av det. Protestantenes motstandere i vårt samfunn er i dag ikke først og fremst de som er gitt formell makt i vårt samfunn. Det er de som mener sterkt og kjemper for en sak, og herjer på med de som mener noe annet. Sanne protestanter må utfordre de som har oppnevnt seg selv til tankepoliti og som gyver løs på sine meningsmotstandere i medier og på sosiale medier.
Protestfestivalen er egentlig verneverdig. Riksantikvaren burde forbarmet seg over den. Folkehelseinstituttet burde gitt støtte fordi de ellers så medgjørlige og blide sørlendingene har godt av at det en gang i året komme iltre protestanter fra hele landet for å kjefte løs på alt som ikke er bra nok i samfunnet. Den protestantiske kirke, riktignok i den bleke norske utgaven, burde bladd opp og trykket Protestfestivalen til sitt bryst. For i programmet merker vi til tider ringvirkningen av en av de største og modigste protestantene Vesten har fostret, Martin Luther.
Magne Lerø, Redaktør i Ukeavisen Ledelse
2014