Den første som tipset meg om protestfestivalen i Kristiansand, for mange år siden, var min gode venn og kollega Per Fugelli. Han hadde nettopp vært der og fortalte entusiastisk om dette underlige arrangementet. Et sted for «de gode hjernerystelser», tror jeg han sa.
Siden har jeg selv vært invitert som innleder og debattant. Hver gang med like stor forventning til ukjente møter med mennesker jeg sjelden diskuterer med, og iblant på steder jeg ikke forbinder med slikt: fattigdom på muséet, sosiale ulikheter i baren, legemidler i konsertsalen. På ene siden i panelet en stortingsrepresentant eller en statsråd, på andre siden en husløs uteligger, et gjeldsoff er eller en pasient. Eller en kunstner eller forsker. Alltid duket for uforutsigbare møter. Og aldri med forutsigbare utfall. Og aller minst noen sosialdemokratisk søndagsskole, der de enige holder hverandre i hendene.
Nei – på Protestfestivalen må du være forberedt på kuler og kruttrøyk, på mangfold av meninger og erfaringer, på skarpe oppdrag mellom ulike profesjoner. Men rammet inn av de gode arrangørers omsorg og velvilje, med kunst og konserter. En oase for ulike slags opprør midt i dette ellers så søvndyssende landet. Det brer seg en ånd av velvillig og opprørsk dugnad blant alle som deltar, har jeg forstått – her er det billigste reiser som gjelder og sjelden snakk om honorarer. Og da blir jeg virkelig trist av å høre at hele festivalen likevel kan stå i fare. Kulturrådet kutter enda mer i støtten.
Finnes det noen appellinstans for truede arter i kulturens verden? En rødliste for festivaler som er så spesielle at de knapt noen gang kan gjenskapes om de mister sitt drivst- off ? Kan noen fortelle vår tids fyrste, Staten, at den viser lite mot og dårlig dømmekraft hvis den utsetter seg for risikoen ved å kvitte seg med sin narr?
Lykke til, i år også!
– Steinar Westin, fastlege og professor i sosialmedisin
2014