Du kan ikke si det er synd å bryte ekteskapet, for da «synder» du mot de fraskilte. Du kan ikke si at kvinner slår, for da blir du ynkelig. Du kan ikke si at ex før ekteskapet er synd, for da blir du latterliggjort. Du kan ikke som kvinne si at du ikke vil ha barn, for da er du egoistisk. Du kan ikke si at abort er drap, for da blir du hetset for å hetse dem som tar abort. Du kan ikke si at du vil innføre radikal borgerlønn med lik lønn for alle, for da blir du ikke tatt alvorlig. Du kan ikke si at du ikke har råd til noe, for da sutrer du.
Det koster å stå alene, slik vi gjorde i 2008 for å skaff e et talerør til dem som mente den nye ekteskapsloven var feil. Man kan vel uten å overdrive si at festivalen har blødd kraftig siden den gang. Årets hovedtema er et utdrag fra Jens Bjørneboes «10 Bud til en ung Mann som skal frem i verden». Det er tøft å stå alene, og jeg vil påstå det sjelden har vært så problematisk som nå. Vi lever i et ensrettet samfunn, der meninger på tvers av folkeflertallet skjules. Dette bekreftet også Magne Lerø i sin faste spalte i Vårt Land, da han skrev: «Det er ikke rart Svein Inge Olsen strever med å holde Protestfestivalen fl ytende i tid hvor ensrettingen brer om seg og konformitetspresset øker på». Vi trenger fl ere avvikere, mennesker som lever og tenker annerledes, skrev Lerø videre. Det er festivalens visjon; flere som tenker og handler annerledes.
«Du kan ikke si at du ikke har råd til noe» er et tabu. Likevel er flere og flere i den situasjonen. Det er faktisk også blitt et slags hovedtema og en rød tråd gjennom programmet for Protestfestivalen
2015.
Årets festival tar på alvor de utfordringene Norden står overfor med økte sosiale og økonomiske forskjeller, som blant annet har resultert i nærmere 100.000 fattige barn i verdens rikeste land; en utvikling vi ikke bør være bekjent av. Bør ikke kirken og menighetene ta sin del av ansvaret for kampen mot ulikhet og fattigdom? Uten å male fanden på veggen er det mørkere skyer på himmelen. Oljekrisa har ført til et ras av folk som mister jobben. Vi er belånt til pipa og aner en ny krisetid i horisonten, selv med rekordlav rente. Barnevernet er for tiden det heteste diskusjonsemnet på sosiale medier. Når noen mister det mest kjære de har, kan de allerede ha blitt «tikkende bomber». Ute i verden rasler Putin med sablene, mens «Nye NATO» kvesser klørne.
Protestfestivalen er klar for å gå inn i tidens vepsebol.
Det er en stor ære at Bob Geldof kommer til festivalen for å motta Erik Byes minnepris 16. september. I år er det 30 år siden den berømte LIVE AID-konserten, som innbrakte 150 millioner pund til de fattige i Afrika. Geldof er et eksempel på hva én person kan utrette, hvis man bare har vilje nok. Det hjelper å engasjere seg. Det hjelper å bry seg.
Jeg skriver dette 22. juni. Det er bursdagen til sønnen min Matti og til Kris Kristofferson. Musikken på anlegget gir seg sjøl. På albumet «Falne Engler – Kris Kristoff erson på norsk» er noe av teksten i «Third World War» oversatt til: «Og de rikeste blir rikere og tviholder på sitt. Mens de fattige blir tynget ned av håpløshet og slit. Og rettferdighet finns ikke».
Årets festival er den sekstende i rekken, det er 15 år siden vi startet.
Logoen med løvetannen passer bra, for Protestfestivalen er et «løvetannbarn», selv om vi er nådd konfi rmasjonsalder, hvilket i festivalsammenheng ofte betyr pensjonsalder. Men man pensjonerer seg ikke når man er i krig; i krig mot apati og likegyldighet, mot intoleranse og ensretting. Dette har vært kampsaken siden starten sommeren 2000.
For femti år siden skrev lyrikeren Kolbein Falkeid et dikt i
Dagbladet som begynte slik:
Stakkars oss!
Venn, sa du stakkars oss?
Jeg blir sjuk av stakkars velfødde oss i blant …
Diktet sluttet på denne måten:
Vi har kvinner vi elsker
Har barn å være redd for
Likevel –
Likevel går våre ord, valgt med omhu
jamrende
Imellom julebordene
Venn.
En jublende skål for vårt velvære.
Lenge
skal vi leve i landet.
Ironien levde godt i 1965, men i 2015 er det fullt alvor.
Ikke glem oss i år!
Svein Inge Olsen
Festivalleder