Han hadde langt hår, langt hår
Han hadde latt det gro i to år
De sparket han fra jobben
Sa han ikke kunne se ut sånn
For uten penger, drev han dank med stadig lenger
Langt hår, langt hår.
Slik sang Stein Ingebrigtsen på 1970-tallet om hippiene, eller de som ville være hippier, men kanskje bare var weekend-hippier.
Noen år senere: Ved årtusenskiftet var opprør atter stikkordet. Det måtte bli en Protestfestival! Vi var tre svært ulike sjeler, som hadde funnet hverandre, men vi var drevet av den samme trangen og det samme behovet. Jeg var yngst av de tre og den eneste som ikke hadde opplevd «kjærlighetssommeren» 1967, jeg var bare fire år den
gang.
Å fortsatt drive med «motkultur» i år 2017 kan virke nesten umulig. Men det har aldri vært mer nødvendig. I en tid med terror, falske nyheter, vaklende demokrati og oppløsning av gamle verdier blir vi alle tvunget til å tenke nytt.
I år kan man si at Protestfestivalen avsluttes med stortingsvalget 11. september. Når årets festival er avsluttet, går vi rett til valglokalene for å gi vår stemme til dem vi mener kan ta de viktige avgjørelsene i dette landet de neste fire årene. Selve datoen har nok av symbolikk.
Den 11. september 2001 opplevde verden det første og verste terrorangrepet i vår tid. Den gangen, da ord virkelig ble fattige, inviterte Dagsrevyen Erik Bye i studio for
å fremføre «Vår Herres Klinkekule». På datoen året etter avduket Erik Bye monumentet «Vår Herres Klinkekuler» utenfor Snadderkiosken under Protestfestivalen i Kristiansand.
Sommeren 2000 var vår «Summer of love», for kjærligheten til livet hadde drevet oss til å starte den første Protestfestivalen; med Jon Michelet, Steinar Lem og Vigdis Hjorth som støttespillere. I år er 73-årige Jon Michelet tilbake for første gang siden år 2000, om helsa holder. VG var tilstede i juli 2000 og intervjuet Michelet:
Jeg kommer til å stå på til langt inn i pensjonsalderen, om nødvendig, med klar adresse til det «visjonsløse sosialdemokratiet». Dette stod å lese under bildet av Jon og datteren Stella, som da var 10 år.
Jon Michelet lå ikke på latsida den gang, og det har han heller ikke gjort i årene etterpå. Hans bokserie «En sjøens helt» har betydd enormt for krigsseilernes ettermæle. Når han i år kommer tilbake til festivalen, er det for å motta Erik Byes minnepris.
Overskriften på VG-saken fra juli 2000 var «Hippie Hurra». Mitt utgangspunkt for den gang å lage en protestfestival var den gryende likegyldigheten i samfunnet, noe som utløste et savn etter engasjementet og visjoner, slike som i sin tid bar fram hippiene: Livet er så kort, hvorfor tar vi ikke bedre vare på hverandre? Hvorfor bryr vi oss ikke, hvorfor engasjerer vi oss så lite i det som skjer utenfor vår egen «boble»?
Jeg husket godt Gluntans slager «La oss leve for hverandre», som lå hele 23 uker på VG-lista i 1969. Da vi nylig var i Danmark, gikk musikalen «Hair» for fulle hus på Aalborgs Teater. I programmet til forestillingen skrev dramaturgen Jens Christian Lauenstein Led om den gang og i dag; om at vi er blitt så konforme, borgerlige, moralske,
velfriserede og korthårede som den 1950-generasjonen hippiene gjorde opprør mot. Og viktigst av alt, vi synes å ha mistet den sikre troen på forandringens mulighet, en mulighet hippiene trodde på.
Jeg siterer litt fra Leds programtekst:
De var ikke i tvil. Nå kommer vannmannens tidsalder, og kjærligheten vil herske. Hvis noe er galt, så demonstrerer vi og forandrer det. Vi lager en sit-in, en love-in, en sleep-in, en hash-in, en be-in. Og så snakker vi sammen, om det som er galt, og gjør noe med det. Vi finner oss ikke i det. Hvis kjærligheten ikke hersker, for vi vet, den er sterkest. La håret gro, skjegget vokse, ta noe løst og fargerikt tøy på. Eller ingen tøy. Bare gjør det. —-
I dag er «Bare gjør det» et slagord for en amerikansk løpesko. Og hvem av oss tror helt ærlig at en sit-in kan løse klimakrisen? Eller stanse global ulikhet? Eller redde et mer og mer vaklevorent demokrati? Vi synes å bremse enhver tanke om protest og forandring, før den er tenkt ferdig. Det er prøvd før, det er gammeldags, det virker ikke likevel, tenker vi. Og paradoksalt nok er behovet for forandring langt mer påtrengende nå enn den gang.
Dramaturgen for «Hair» i 2017 har rett. Vi kan velge noe annet enn økonomisk vekst, økt ulikhet og klimabeskadigelse. Og vi kan la håret gro igjen.
«Kjærlighetssommeren» i 1967 var starten på hippiebevegelsen og et gryende opprør mot alt som var galt i samfunnet. Offisielt ble hippiesommeren gravlagt ved en seremoni 6. oktober 1967, men ønsket om forandring var sterkt og levde videre. Allerede 17. oktober samme år var det off -Broadway-premiere på «Hair». Etter det var det full rulle med peace, love & understanding.
Det slo meg da årets festivalprogram var klart, hvordan alle elementene der henger sammen. Klima, økte forskjeller, religion, meningen med livet, populisme, poesifest. Alt dette ville passet som hånd i hanske for hippie-bevegelsen; selv om markeringen av 50-årsjubileet for «Summer of Love» faktisk var det siste elementet som kom inn i programmet.
Vi kan lage et program med poesifest, debatter, foredrag, filmfremvisninger, konsert og kulturinnslag; men resten er opp til deg, slik poeten Rune Tuverud formulerte det i et dikt:
Dagen kommer
og den venter ingenting
den teller ikke sekunder
og regner ikke opp dine feil
den ser ikke forskjell
på det du gjør
og det du hadde tenkt å gjøre
den kommer og forsvinner
overlater
resten til deg
Svein Inge Olsen
Festivalleder
