Medmenneskelighetens varme protest
– Det finnes både kald og varm protest, sier Liv Ullmann med varme. – Noen kjemper for a bygge mur, for seg selv. Erik Bye protesterte alltid med mildhet og kjærlighet, og det inspirerer meg.
Skrevet av Hildegunn M. Tønnessen Schuff
Liv Ullmann er årets mottaker av Erik Byes minnepris, og kommer til Kristiansand for å motta den i september. Liv har en imponerende merittliste både som Oscarnominert skuespiller og anerkjent film- og teaterregissør. I fjor fylte hun 80 år, uten at hun har tenkt å lene seg tilbake av den grunn. Både kreativiteten og engasjementet lever i beste velgående.
Menneskemøtene
– Forestillingen handler om at man skal passe på å fullføre sitt liv, sier Liv. Temaet er inspirert av en boktittel som traff henne.
– Det skal ikke handle om meg som sådan, men om hva jeg har kommet frem til og lært av møter med mennesker gjennom livet. Det handler om forbindelsene mellom oss.
Mellom andre oppdrag forbereder hun nå en enkvinnesforestilling for Nationaltheatret og Riksteatret til høsten, i samarbeid med Tom Remlow.
Båndene mellom oss
Liv snakker ivrig om å virkelig møtes – connecting, som hun sier det i USA der hun bor.
– Det skjer så mye mellom en som opptrer og publikum. Jeg brenner for den kontakten, nå som teknologien tar så stor plass mellom oss. Folk går rundt og ser ned i hånda og henviser til skjermer hele tiden. Men der står vi i fare for å miste noe. Den grunnleggende menneskelige kontakten betyr så mye.
Hun siterer Ian Forster på at båndene mellom oss er det viktigste i livet: «The most important in life is to connect.»
– Det er det motsatte av likegyldighet. Jeg tenker at det er en stor fare for likegyldighet i vår tid, når vi mister forbindelsene, sier Liv.
– Mange av lærdommene jeg vil formidle i forestillingen vi forbereder, handler om å se hverandre, om å lytte. Om å se mennesker rundt oss, som flyktningers kår – hvor blir det av medmenneskeligheten?
(artikkelen fortsetter under bildet)
Protest med kraft og kjærlighet
Erik Bye er en av de menneskene Liv har møtt underveis og lært mye av. Hun snakker varmt om Eriks stemme mot urett og likegyldighet.
– Det finnes en protest med knyttede never, som er kald og full av ego: At bare det jeg sier, er rett. Men det finnes også en varm protest. Erik Bye var så fantastisk slik – han protesterte med mildhet og stor kraft, men aldri hat. Jeg hørte ham aldri snakke om saker han var opptatt av uten kjærlighet, varme og forståelse, sier Liv.
Hun vil som Erik Bye møte mennesker og formidle videre hva de har gjort livet sitt til, under de forskjelligste kår.
– Min protest skal ikke handle bare om det jeg er mot, om en kamp for min egen del – jeg vil kjempe for noe mer vesentlig, sier Liv.
Større enn oss selv
Liv Ullmann har vært engasjert i internasjonalt arbeid for UNESCO og UNICEF, og det brede engasjementet lever videre. Når hun blir bedt om å oppsummere sitt eget samfunnsengasjement, svarer hun med å fortelle om hvordan hennes verden ble større i møte med ulike mennesker langs veien.
– Jeg har beveget meg fra mine egne nære ting, og å være glad for mine venner og min kunst – til å forstå at noe var viktigere. At utfallet av vårt liv ikke er i våre egne hender. Så mye er urettmessig fordelt, sier Liv mildt.
– Etter at det gikk opp for meg, har jeg reist mye rundt i verden, i 45 år nå. Jeg har vært mye hos flyktninger.
Vår felles menneskelighet
Liv forteller om en spesiell erfaring som satte seg i henne: – Jeg minnes at jeg for flere tiår siden satte meg ned og holdt rundt en flyktningkvinne med spedalskhet i Macao, til hun sluttet å gråte. Plutselig kjente jeg at hun luktet som min farmor. Det glemmer jeg aldri.
– Der og da ble det så levende for meg, alt vi har felles. Samtidig som folk er unike, er vi her i verden sammen. Menneskers lidelse er ikke statistikk, understreker hun.
Da Liv fylte 80 år i fjor, bestemte hun seg for å gi seg selv en gave. Hun dro tilbake til Japan, der hun ble født i 1938.
Denne gangen besøkte hun en helt spesiell øy der mange spedalske hadde blitt sendt for å leve i isolasjon for mange år siden. – De måtte skape sitt eget liv, isolerte som de var. Man kunne kanskje tenke seg at jeg skulle hjelpe dem ved å reise dit, men det ble jo omvendt, sier Liv. – Vi sang sammen og forsto hverandre selv om vi ikke delte språk. Igjen slo det meg at mennesker kan gjøre det utroligste. Disse menneskene som ikke hadde noe, har laget seg et liv som er mer vesentlig enn livet til de fleste jeg kjenner.
lkke likegyldig
Om Protestfestivalen tenker Liv Ullmann at alt som bidrar til en motkraft mot likegyldighet trengs i dagens samfunn.
– Jeg lever i et land der Trump holder på med sin ego-protest og vil bygge mur og stenge flyktningene ute, – men på den andre siden har du dem som er ved grensen og hjelper. Den medmenneskelige protesten. Det er de mest utsattes kamp som engasjerer meg mest.
Liv har noe blandede følelser overfor #metoo-bevegelsen, som kan være en viktig protest, samtidig som det ofte er ganske privilegerte kvinner som får muligheten til å si fra. – Ikke misforstå – det er en viktig kamp, et nødvendig oppgjør for dem som lidd fordi de er blitt ydmyket. Men vi må ikke glemme kvinnene rundt i verden som lever i mye større fare, som for eksempel risikerer å bli voldtatt langs veien når de må gå langt for å hente vann. Eller de som risikerer alt for å krysse en grense, fordi hjemmet er det farligste stedet på jord.
Å fullføre sitt liv
Norsk films Grand Old Lady fortsetter å dele sine erfaringer så lenge hun kan. – Når jeg nå jobber med dette å fullføre sitt liv, berører det også hva det betyr å bli eldre. Det å spørre seg, er jeg gammel nå? Vi merker det selv, og på hvordan andre forholder seg til oss. Og hva innebærer det? Kanskje ensomhet, smerter, men også mye fint, sier Liv.
– Jeg vil dele hva møtene har betydd, og hvordan sorgen kan ramme, som en del av de fleste menneskers liv. Å få formidle videre, og fullføre sitt liv, er jo en fantastisk trøstende tanke – å ikke gi opp og si jeg ikke behøves lenger. For det gjør vi. Og da handler ikke dette om Liv, men om oss alle.
Toppfoto: Morten Krogvold
