I år arrangeres Protestfestivalen for 20. gang. Den startet i 2000 under motto «Toleranse som dovenskap». Pur galskap og vilje gjorde at Kai Erland, jeg og nå avdøde Oddlaug Johansen formulerte visjoner og verdier for et nytt tusenår. Vi hadde erfart at utviklingen gikk mot et mer intolerant samfunn, der kun flertallets meninger var akseptert. To år etter kom Erik Bye på banen. «Vi har en stor taushet i dag,» sa han; derfor så han Protestfestivalen som viktig. To år etter det igjen stilte Kris Kristofferson opp for festivalen, fordi «kampen mot apati er en kamp som må bekjempes overalt».
Det er egentlig helt vilt å ha en protestfestival i Kristiansand, hovedstaden i en landsdel der alt skal være så «greit», samtidig som den forsøker å riste seg løs fra stereotyper om den trege sørlendingen og det kristenmørke fastlandet. Da faller det mange tungt for brystet at Protestfestivalen går mot strømmen ved å inkludere kristne stemmer og ha en egen «kristendag» med religiøse tema.
Motstanden lokalt kom allerede første året. I 2008 ble den – slik jeg personlig erfarte det – forvandlet til hatretorikk. Erland og jeg oppfordret kristenfolket til å delta i pågående debatt om ny ekteskapslov. Vi opplevde at de ikke slapp til eller våget å delta. Det så vi som et problem, når samfunnet hyller ytringsfrihet og toleranse. Plutselig gikk vi fra å være «anarkistisk raddiskaos» til å bli «kristenkonservativ suppe». Vi fikk beskjed om at festivalens debatter ikke lenger ville få lokal pressedekning. Vi mistet publikum og fikk redusert offentlig støtte. Men samtidig plasserte Norges største avis VG Protestfestivalen øverst på en liste med anbefalte festivaler, under overskriften «Seks forrykende festivaler som kan gi deg et løft».
Protestfestivalen har i Kristiansand sannsynligvis trangere kår enn hva som ville vært tilfelle flere andre steder. Kulturdirektøren i Kristiansand ser ut til ønske utnulling av økonomisk støtte. Nedtrappingen startet i fjor og fortsatte i år. Med mine finske og nordnorske røtter har jeg blitt farlig sint over denne utviklingen; like sint som Streken, tegnefiguren som dukket opp mellom TV-program på 90-tallet. Den sørlandske delen av mitt ego frykter jeg skal bli så sint at jeg «kommer til å si noe».
For et par år siden ytret Fritt Ord-direktøren tvil om Kristiansand fortjener å huse festivalen, når byen ikke har tatt bedre vare på det unike prosjektet. En tid tenkte jeg på å flytte festivalen til Oslo. Én av dem som reagerte negativt på den tanken, var forsker og nå Nobelkomite-medlem Asle Toje, som hvisket meg i øret at det er jo nettopp her nede Protestfestivalen trengs.
Ja, det er her den trengs! I år markerer Protestfestivalen i Kristiansand 20 år. Vi begynner feiringen med jubileumsfest for 100 gjester i hovedstaden, der de fleste meningsleverandørene bor, og der festivalen har høyere status. Gjestelista er voldsom for beskjedne sørlendinger: Tidligere statsminister, tidligere statsråder, ledende pressefolk, tidligere rusmisbrukere, redaktører, skuespillere, sangere, leger, generalsekretær i Røde Kors, aktivister, prester og prelater; folk som i tjue år har satt farger på Protestfestivalen, nær sagt – i alle regnbuens farger.
«Jag längtar till landet som icke er, ty allting som är, är jag trött att begära», skrev den finlandssvenske forfatteren Edith Södergran, som vi får høre mer om under årets festival. «Landet som icke är», er det landet hun ble født i. For min del er det Kristiansand. Her er jeg født og her skal Protestfestivalen fortsette som et urovarsel.
