Ingen er bare det man ser
– Det var utrolig stort å få Erik Byes minnepris. Jeg ble faktisk satt helt ut. Det er en stor anerkjennelse til det jeg forsøker å gjøre, nemlig å gi en stemme til de som ellers ikke ville kommet frem. En ting er det som alle ser på TV, men dette er blitt et fulltidsengasjement for meg.
Skrevet av Øyvind Økland
Ordene kommer fra årets vinner av Erik Byes minnepris, Petter «Uteligger» Nyquist. – Det er en stor ære fordi jeg vet viktig det var for Erik Bye til å se enkeltmennesket, uansett hvilken livssituasjon de er i, og møte dem for den de er. Gjennom det jeg har gjort, spesielt de siste årene, har jeg lært utrolig mye om mine egne fordommer. Spesielt etter det første jeg gjorde, da jeg dro ut og levde på gata. Da møtte jeg veldig mange mennesker i utfordrende situasjoner. Man kan lese så mange bøker man vil om hvor-dan livet på gata er, men det er noe helt annet å høre historiene fra dem, og oppleve på kroppen hvordan de kan ha det. Eller som man sier i Kirkens bymisjon: Ingen er bare det man ser.
Petter Nyquist forteller med engasjement om hva han har lært gjennom sin virksomhet de siste årene. – Menneskene jeg har møtt, har gjort noe med meg. Det rører med min rettfer-dighetsfølelse. Mange av dem har hatt en dårlig bakgrunn, men det er viktig å understreke at det ikke alltid er grunnen. Petter kommer selv fra et «møblert hjem» og har mange ganger tenkt på hvordan han hadde taklet det, om han hadde kommet opp i en lignende situasjon.
Ja, hvem er egentlig personen Petter Nyquist?
– Jeg har hatt en god barndom og oppvekst og at det tok litt tid før han fant ut hva han skulle satse på i livet. Jeg trivdes ikke så godt på med all teorien på skolen, men et viktig vendepunkt var da han ble invitert med av Børge Ousland på en ekspedisjon til Nordpolen da han var 20-21 år. Da var det mer snakke om selvrealisering, om å finne seg selv. Det satte i gang noe hos meg. Da fikk jeg et mål og en mestringsfølelse. Jeg var 21 år da og ville dyrke dette videre, med å sette meg slike mål, og så gjennomføre det. Samfunnsengasjementet mitt har kommet litt med årene.
Petter «uteligger» karikert av Roar Hagen
Jeg dro for eksempel til Nepal og var med og bygde noen små sykehus. Da fant jeg ut at disse prosjektene var større enn meg sjøl og jeg fant stor glede i å dokumentere dem gjennom min linse og mitt kamera. Jeg fikk også mye inspirasjon ved å være med og filme et prosjekt prins som Harry hadde med krigsskadde solda-ter som skulle stå på ski til Nordpolen, Mount Everest og sånn. Jeg fant ut at det å kunne dokumentere det jeg så og opplevde, ga stor inspirasjon ved å se hva dette gjorde med dem, hvordan de jobbet som team og fikk mestringsfølelse med sin nedsatte funksjonsevne.
Å filme lærte jeg meg selv, gjennom naturmetoden. Jeg så etter hvert så han verdien av å fortelle historiene riktig og med nok tyngde. Da kan du være med og påvirke, og få folk til å endre holdninger gjennom økt innsikt.
Hvordan forteller man en historie riktig?
– Å bli kjent med mennesker, tilbringe tid, når det skjer, i stedet for å gjenfortelle hva som skjedde for fem år siden. Jeg ønsker ikke å lage «talking heads». Mange sier at jeg var tøff som dro ut på gata, men jeg var aldri var en lesehest. Jeg har måttet føle på det, og oppleve hvordan det er. Jeg har nok kjent på det mye mer enn menigmann fordi jeg vet hva det er å tigge, det å være redd, og ikke ha noe mat. Det har vært min måte å lære på.
Hvordan forholder du deg til det etiske når du filmer personer i en sårbar situasjon?
– Alle møtene i gateprosjektet er helt tilfeldige, Ingenting var planlagt. Jeg ville ikke late som om jeg var en på gata. Det er viktig at de forstår hensikten med prosjektet.
Dette har jeg stort fokus på. For det første så er jeg åpen om hvem jeg er, og hvorfor jeg gjør det jeg gjør. For det andre spør jeg om det er greit for dem at jeg gjør det, og for det tredje vil jeg vite hvorfor det er greit. Krister, en av de jeg filmet som dessverre ikke lever lenger, han kjeftet på meg i det han skulle sette en sprøyte og sa «nå må du filme, Petter, det er dette som er den harde virkeligheten. Om det kan virke preventivt vil jeg mer enn gjerne bruke kroppen min til å vise mennesker hvor tøft det kan være».
Av og til må vi takle og tåle virkeligheten, og ikke skjule den. Hovedkarakteren, Svein, sa «hvorfor skal ikke du kunne filme meg? Dette er mitt liv, og hvorfor skal jeg være flau over det?» I noen tilfeller har jeg valgt å ikke ta med ting jeg har laget, rett og slett fordi jeg ønsker å beskytte personen for seg selv. Men omtrent halvparten har sagt at det var ok å bli filmet.
Hva lærte du av å være i fengsel?
Det var på mange måter en naturlig forlengelse av min reise. Jeg har hatt mange menneskemøter, og mange av disse har også vært innafor murene, og det gjorde meg nysgjerrig på hvordan det var der, og jeg ville kjenne på kroppen selv hvordan det føltes. Samfunnet har mange meninger om kriminelle, og fokus på at de skal komme ut igjen og få rusbehandling. Men det vanskelige er å kunne leve såkalt vanlige liv. Her om dagen møtte jeg en som hadde gått ut og inn av fengsel hele livet. Da hjelper det ikke med en time oppfølging i uka. De trenger tid og at noen ser dem. Jeg skulle ønske at vi hadde mer tid til menneskemøter.
Du har nå en stiftelse som heter «Petter Uteligger», hva gjør dere der?
– Det vi forsøker å gjøre er å skape lyspunkt i hverdagen for mennesker i en vanskelig livssitu-asjon. Det kan være alt mulig, til å ta dem med på turer og utflukter og så videre. Vi har billetter til Dyreparken i Kristiansand som vi gir bort til barn av rusmisbrukere. Vi har minimalt med utgifter, og ingen lokaler for eksempel fordi vi ønsker at mest mulig skal tilfalle de vi ønsker å hjelpe. Jeg møter en mengde av triste ting som jeg ikke klarer å håndtere, men gjennom stiftelsen kan jeg få iallfall gjort noe. På disse fire årene hadde vi helt sikkert greid å skape over ti tusen lyspunkter, store og små, og det er vi veldig stolte av.
Men hva med deg selv? Du har jo kjørt deg selv langt ned, og har vel også hatt behov for debriefing?
– Jo, det har jeg nok, men jeg har fått god hjelp med å prate med de rundt meg. TV2 har faktisk tilbudt med psykolog om jeg ønsker det, men så langt har jeg ikke benyttet meg av det. Gjennom alle disse årene har jeg lært å kjenne min psyke veldig godt. Det jeg kjenner at jeg må gjøre er at jeg må lære meg å koble helt av, jeg har altfor mange lopper i blodet, og kan gå mye opp i det jeg engasjerer meg i. Jeg trenger noen time-outs der jeg kan være hjemme, og bare være med familien og være en pappa.
Hvilke reaksjoner har du fått?
– Folk sier at det har gjort noe med dem og at de har fått et annet syn på ting, og tenker to ganger. Ingen er bare det man ser, som de altså sier i Kirkens bymisjon. Nylig var jeg i Kristiansand og møtte pårørende. De blir ofte glemt. Det er så tabubelagt å være foreldre, fordi mange tror at man da har hatt en dårlig barndom, men det er jo slett ikke tilfelle. Jeg er opptatt av å gi noen en stemme og å formidle noen gode verdier.
Hva er dine videre planer nå?
Akkurat nå jobber jeg mye med stiftelsen. Når det gjelder TV-prosjekt så har jeg jobbet med mennesker som faller utenfor, og hva idretten kan gjøre i forhold til det. Det handler om inkludering. Inkludering er et nøkkelord for meg. Når det gjelder de narkomane har samfunnet altfor ofte fokus på at de skal bli rusfrie. Men hva med tiden inntil det eventuelt måtte skje? Veien er jo ofte veldig lang og hard. Rusen får en heller ta på sikt. De fortjener også et verdig liv underveis, avslutter Petter med et dårlig skjult engasjement.
Petter «Uteligger» Nyquist får Erik Byes minnepris den 15. september under Protestfestivalen.
Toppbildefoto: TV 2
