Skrevet av Øyvind Økland
– Som ung politikvinne opplevde jeg utrykninger til husbråk. På den tiden så politiet ofte på det som bagatellmessige forhold. OPS, eller «Ordnet på stedet», sto det ofte i vaktjournalen i etterkant. Det betydde som oftest at full mann var puttet i arresten og kone og barn fikk fred en stakket stund. Jeg så noe mer. Jeg så en forslått kvinne og vettskremte barn, og at dette ikke var engangsforeteelser. Disse bildene har nok medvirket til mitt engasjement for kvinner og utsatte barn, medgir Ann Kristin Olsen, årets vinner av Erik Byes Minne-pris.
Selv om hun i dag offisielt er pensjonist, har hun mange verv der dette engasjementet viser igjen og fremdeles er levende. Ann Kristin Olsen tar imot oss i hjemmet sitt, i en velstelt hage i et nydelig sommervær. Med nydelig utsikt over byfjorden i Kristiansand og båt tilgjengelig i sjøkanten, har hun likevel tid til å nyte pensjonisttilværelsen og nyte tiden med mann, fem barnebarn, gode venner, båt og kultur-arrangement. Byens kulturbygg Kilden ligger bare en liten båttur unna.
Olsen er kanskje mest kjent for det norske folk gjennom sin periode som den første kvinnelige sysselmann på Svalbard. Hun og mannen syntes det var en spennende utfordring. Han er biolog og fikk jobb dels på Polarinstituttet og dels på den videregående skolen. Der fikk hun umiddelbart store utfordringer. Allerede første dag møtte hun den første. En guide var blitt drept av en isbjørn. Flere skulle komme. Båtforlis, kontor som brant ned, en svær gruveulykke, og så en flyulykke der et russisk fly styrtet i fjellet og 141 men-nesker mistet livet. – Det var et utfordrende arbeid, og jeg måtte håndtere både norske og russiske myndigheter på best mulig måte. Det var i perioder vanskelig, men til syvende og sist gikk det bra. I etterkant fikk jeg en Jeltsin-medalje, så da må også Moskva ha vært fornøyd, forteller hun.
– Jeg minnes spesielt et sterkt øyeblikk. 141 kister sto i en hall i Tromsø, ferdig pyntet med de omkomnes respektive flagg, klar til i å bli sendt hjem. Æresvakter sto rundt. Likene var fullt ut identifisert. Det var første gang mennesker var fullt ut identifisert ved hjelp av DNA etter en flyulykke. Vi la stor vekt på at alle skulle få en verdig markering. Det var et veldig stolt og sterkt øyeblikk, medgir Ann Kristin Olsen, synlig rørt.
Alt dette førte naturlig nok til en enorm mediedekning og medieeksponering for Olsens del. – Et resultat av dette var at jeg i etterkant fikk tildelt «Snill pike»-statuetten av norsk presse. En morsom historie fra den tiden var da jeg en dag gikk nedover Karl Johan. Der var det mange ungdommer som hadde samlet seg utenfor Grand Hotell for å få en autograf fra Spice Girls-jentene. De hadde stått i timevis. Men da de så meg, sa de at nå giddet de ikke å vente lenger, nå kunne de likså godt bare få min autograf og så gå hjem, ler Ann Kristin.
– Jeg har ellers alltid lagt vekt på å ha et godt og profesjonelt forhold til pressen. Jeg synes at politiet ofte har definert media feil. Poenget var som regel å komme seg unna, ved for eksempel å si «ingen kommentar». Da jeg kom til Halden som politimester, møtte jeg et politi som var nettopp slik,nemlig ganske lukket. Det ville jeg gjøre noe med. Jeg fikk en fast ukentlig spalte i Halden Arbeiderblad der jeg skrev om løst og fast fra livet på politikammeret. Jeg hadde også et fast magasin i lokalradioen. Det er viktig å være så tilgjen-gelig og så åpen man kan. En krevende sak fra den tiden var Tistedalsdrapene. Dette var på 90-tallet der løssalgspressen, med VG og Dagbladet i spissen, virkelig hadde suspekte metoder for å tak i opplysninger, og var hele tiden på jakt etter sensasjoner.
Olsen holder av og til foredrag med tittelen «Mitt liv som mann». – Det har ingen ting med kjønnsskifte eller den slags å gjøre, iler Olsen til for å presisere, med et smil om munnen. – Men jeg jeg har gjennom et langt liv innehatt posisjoner som tradisjonelt har vært mannsdominert og dermed også hatt tittelen «mann» i seg. Jeg var den første kvinnelige politiinspektør, den første kvinnelige politimesteren og den første kvinnelige sysselmannen på Svalbard. Etter den sistnevnte jobben ble hun på folkemunne kalt «Sysla» for nettopp å understreke dette kjønnsrelaterte poenget.
– Interessen min for kvinnesak stammer, som nevnt, fra min aller første tid som politikvinne. Dette var på 70-tallet, og kvinnesaken og likestilling begynte å stå på dagsorden, og jeg var med i det aller første 8. mars-toget. Krisesentrene ble etablert flere steder. Slik sett kan man si at jeg var på rett sted til rett tid. Jeg følte at jeg som politikvinne kunne ha noe å bidra med. Det var også begynnelsen på engasjementet for barn. Det har skjedd mye siden den tid. Disse sakene blir nå behandlet som det de er, nemlig alvorlig kriminalitet.
Under justisminister Helen Bøsterud ble Ann Kristin Olsen sendt til Strasbourg som leder av en ekspertgruppe i Europa-rådet. Målet var bekjempelse av barneprostitusjon, barnepornografi og handel med barn. I Interpol har hun represen-tert Norge i en permanent aksjonsgruppe mot slik aktivitet, og var leder av gruppen fram til 1998. – Da kom jeg inn i det internasjonale arbeidet for barns rettigheter. Som følge av uretten mot kvinner, så man at også barna hadde rettigheter, og dette kom i fokus, sier Olsen.
– Etter Svalbard-perioden ble jeg fylkesmann i Vest-Agder frem til pensjonsalder i 2015. Det var på mange måter som å komme hjem. Jeg hadde jo hatt det meste av oppveksten min her, selv om jeg var flyktningbarn, født i Stockholm i 1945. Begge foreldrene mine var aktive mostandsfolk, og mor flyktet høygravid med meg til Sverige. Det har gjort at jeg alltid har følt en sterk interesse for, og med følelse med flyktninger.
Tilbake igjen i Kristiansand fikk jeg ta meg av mine gamle foreldre og raff gamle klassevenner på Markens. I denne perioden var jeg også leder av flere offentlige utvalg. Blant annet i 2017 offentliggjorde vi en rapport om tilstan-den for barns rettigheter i Norge som vi kalte «Svikt og svik». Det er en sterk tittel, men vi mente at «systemsvikt» ville være et for svakt uttrykk i forhold til det vi fant da vi blant annet intervjuet en del av ofrene. Det har skjedd en god del siden 2017, men vi er langt fra i mål.
– I dag, som pensjonist jobber jeg med mange av de samme sakene. I Kristiansand er det nå vedtatt en nulltoleranse for vold mot barn. Her er jeg med i en faggruppe for denne nullvisjonen. I tillegg er jeg med i Rådet for livsglede og styremedlem i Stine Sofies Stiftelse. På Universitetet i Agder er jeg leder for et utvalg som jobber med forskningsetikk.
– Helt til slutt vil jeg svært gjerne få gitt en honnør til min mann. Uten hans støtte ville jeg ikke kunne vært så aktivt, også utenfor min vanlige jobb. Derfor har jeg lyst til å si til alle kvinner at de må tenke nøye gjennom hvem man gifter seg med, påpeker Ann Kristin Olsen med et smil.
