Skrevet av Per Koren Solvang
Den danske forfatteren Anya Poulsen har nylig gitt ut boken Vilde kvinder, mørke toner. Den gir et vidtfavnende perspektiv på kjønn i musikk, og der rocken står i en særstilling.
I bokens første kapittel stiller Poulsen spørsmålet om hvorfor rocken er blitt en så maskulin sjanger. – Jeg bestemte meg å starte med 1950-tallet siden vi ser på dette tiåret som begyn-nelsen på rockkulturen. Den unge mannlige rebell var en nøkkelfigur, for eksempel Marlon Brando i filmen The Wild One. Elvis og hans Jailhouse Rock var modellert over Brando. Samtidig var husmoren det store kvinneidealet i USA. I tillegg hadde beatkulturen stor innflytelse på de tidligste rock-artistene. Beatforfatterne var først og fremst menn som dyrket det rotløse livet, å være på veien. Det er i dette kulturelle klimaet at rocken fødes, og den får konsekvenser for kvinnenes plass.
Samtidig er det viktig for Poulsen å løfte frem kvinnelige pionerer i tidlig blues, gospel og country.
– Blues har hatt stor betydning for rockmu-sikken. Det vi typisk ser for oss er en mann i slitte klær som synger om det harde livet og fattigdommen. Da kom det overraskende også på meg at det på 20-tallet var en hel sjanger som ble kalt classic female blues. Et spennde artist var afroamerikaneren Ma Rainey. Hun gikk med tunge gullsmykker, var storkjeftet og skikkelig bling bling. Hun ble også mistenkt for å ha deltatt i en orgie med sine korpiker! Det ble aldri bevist, men hun erter myndighetene i låten Prove It On Me der hun synger “I went out last night with a crowd of my friends, and they must have been women, cause I like no men”.
Et spennende grep som Anya Poulsen gjør når vi nærmer oss vår samtid er at hun setter sammen store kvinnelige artister i par. Først ut er Patti Smith og PJ Harvey under overskriften «Flertydige kjønn». Her siterer Pulsen journalisten Legs McNeil som slår fast av Patti Smith var den første kvinnelige artisten menn ville bli som. Og skribenten Sheila Whiteley omtaler henne som «en selvstylet aseksuell som nektet å være med-skyldig i sin kvinnelig indentitet». Jeg lurer på hva Patti Smith gjør for å oppnå denne posisjonen
– Patti Smith er alliert med store mannlige kunstnere, hun kaller det hun driver med for Rock and Rimbaud, etter den store franske symbolistiske dikter som var henns store forbilde. Og hun knytter seg sterkt til mannlige artister som Jim Morrison, Ketih Richards og Bob Dylan. Men dykker du ned i hennes sangtekster er det svært mye som handler om kvinnelighet og kvinnelige erfaringer. Hun trer da også ut av ram-pelyset i 15 år for å bruke tid på sin egen famile for så å vende tilbake med et smell med biografien Just Kids. På denne måten er hennes livsløp et forbilde for meg og mange andre kvinner.
Andre par ut er Yoko Ono og Courtney Love. De er rockens mest berømte enker som Poulsen samler under overskriften «Ja, jeg er en heks».
– Det gjør jeg fordi de i offentligheten ble behandlet som hekser. Yoko Ono laget da også en sang som heter Yes, I am a Witch. Hun var en svært anerkjent kunstner, men ble stort sett sett på som en groupie til John Lennon. I likhet med Courtney Love som ble sett på som en parasitt på ekte-mannen Kurt Cobain. Begge de to enkene ble demonisert, og Love sparker tilbake i en av låtene sine der hun kaller seg selv «A walking study in demonology».
Den siste artisten Poulsen løfter frem er Fiona Apple. Hun laget i 2020 det vakre, sårbare, kraftfulle og polyrytmiske albumet Fetch the Bolt Cutters.
– Nå henter vi denne svære gjerdesaksen og klipper i stykker hele buret og bryter ut fra begrensningene som har vært for kvin-nelige kunstnere. «Fetch the bolt cutters, I have been in here too long» synger Fiona Apple. Det er en perfekt avslutning på boken.
Les mer om foredraget Anya Mathilde Poulsen skal ha under årets festival: 21:00 FOREDRAG MED ANYA MATHILDE POULSEN
