Skrevet av Svein Inge Olsen
Finland har fått massiv omtale i norske media etter Russlands angrep på Ukraina. Det har finnene fortjent; de har vært modige og handlekraftige. Når Norden samles i NATO, vil vi stå mer sammen enn noensinne. Nordens posisjon internasjonalt vil bli betydelig styrket. Mye av æren for det har den finske presidenten Sauli Niinistö med sin tydelighet, diplomati og personlighet. Han regnes som den statslederen som kjenner Putin best. Mens krigen pågår, har han vært «direkte, men samtidig respektfull» i samtaler med den russiske presidenten.
Er det ikke nå på tide at vi i Norge – og gjerne først i Kristiansand – gir vårt finske broderfolk den oppreising og respekt det fortjener? Det innebærer bl.a. kritisk gjennomgang av vår behandling av finsk-ugriske minoriteter i Norge. Utvandring fra Savolax i Finland til Finnskogen her i landet fant sted allerede på 1600-tallet. Først i 1998 fikk skogfinnene – sammen med kvenene – status som nasjo-nal minoritet i Norge. Først i år kan skogfinnene juble for midler til museum.
Innvandringen av kvener skjedde på 17- og 1800-tallet fra et Finland som var krigstappet, undertrykket og hjemsøkt av stygge uår. Det verste året var 1867, på folkemunne kalt «sultetida», da store barneflokker døde. Min oldefar Anders Ollikainen dro til Norge det året. Det reddet antakelig livet hans. Men behandlingen kvenene fikk her i landet, bør gjøre oss skamfulle. Det er ikke rart at oldefar raskt tok navnet Andreas Olsen og ble helt norsk.
I 1982 ble Norsk-Finsk Forbund stiftet med formål å styrke kontak-ten mellom Norge og Finland. Fem år senere ble Norske Kveners Forbund stiftet for å styrke kvenenes stilling kulturelt, sosialt og økonomisk. I Sverige har språket meänkieli vært anerkjent som minoritetsspråk siden 2000. I april 2005 ble kvensk godkjent som minoritetsspråk i Norge. Samme år arrangerte Protestfestivalen debatt om kvenenes situasjon. Til tross for at «ingen» her sør hadde hørt om dem, ble det fullt hus.
I år har forholdet mellom samer og kvener tilspisset seg. I et åpent brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen, og som innlegg på nordnorsk debatt, har leder Bjørnar Seppola og saksutreder Ivar Kverno i Kvensk Norsk Riksforbund levert kraftig kritikk mot kom-misjonen. De peker på etnisk forskjellsbehandling, «samifisering» av kvenske tema, og at kvenske ønsker legges til side. Det anslås å være 17 000 samer i Norge, mens det uoffisielt er mellom 10 000 og 30 000 kvener.
Den siste tida er det utgitt flere bøker som setter søkelys på kvenenes situasjon. M. Seppola Simonsens diktsamling «Hjerteskog» – på norsk og kvensk – har fått mest oppmerksomhet. Andre bøker er Marte Mellems «Fremmed blod», Kathrine Nedrejords pamflett «Flukta til Finnmark: 1800-tallet» og Bente Imerslunds «Kvener, skogfinner, tornedalinger, karelere, vepsere og ingermanlands-finner. Onhan meitä vielä! Jo visst finnes vi!». Imerslund kommer til årets Protestfestival. Der tar vi debatten om forskjellsbehandling mellom minoriteter og om oppreising for finsk-ugriske grupper i Norge.
Hvorfor er noen minoriteter gjevere enn andre? Hvorfor har vi behandlet kvener og skogfinner så stemoderlig? Avisa Vårt Land skrev 20. mai i år at «uretten mot samer, kvener og skogfinner ikke bare er enkeltvise handlinger, men et tankegods som vi har bygd vår nasjonale historie på, og der deler av teologien spilte med». Avisa deltok på konferansen «Forsoning uten nordmenn?», som tok opp spørsmålet om det blir noen virkelig forsoning etter all uretten som er begått; med mindre hele storsamfunnet går inn i det oppgjøret. Videre skrev avisa at «hver og en av oss kan prøve å forestille oss hva det vil si å tilhøre slekter som forskere, lærebøker i høyskoler og grunnskole og myndigheter i fullt alvor mente var lavereståen-de og mindre intelligente». Kommentator Harald Stanghelle sier at «mye av det vi nå får dokumentert, har sine røtter i nedlatende holdninger som skamløst og nesten sømløst har overlevd inn i vår egen tid.» Han tror rapporten som vil foreligge i juni neste år, vil vekke oppsikt, men at mange kan komme til å si: «Oi, var det så ille?Men hva har det med oss å gjøre?».
Hvorfor er det slik at vi flagger på samefolkets dag 6. februar, og at barnehage- og skolebarn lærer om samenes historie, mens kvenene blir fortiet? Hvorfor flagger vi fra offentlige bygg med regnbueflagget i «En By For Alle-uka» og over hele landet på Skeive dager, mens intet kvenflagg er å se på kvenfolkets dag 16. mars? «Den kvenske kulturen, kulturen til en av Norges historiske minoriteter, er nesten helt borte. Fornorsket, i knestående, i ferd med å forsvinne,» skrev Frank Jørstad, teatersjef for Kvääniteatteri, i en kronikk i Aftenposten i år.
Om et år legger leder av Sannhets- og forsoningskommisjonen, Dagfinn Høybråten, fram sin rapport. Mye tyder på at den blir knusende og stygg. Mitt ønske og min oppfordring til Stortinget og bystyrene, også i Kristiansand, er at de kommer den i forkjøpet, at kvenefolkets flagg vaier over hele landet den 16. mars neste år. Det har norske kvener, også de som lever her sør, fortjent. Det har også vårt finske naboland fortjent.
