Temaet dødshjelp har kommet for fullt på dagsordenen siste året. I flere nordiske land har en liberaliseringsbølge kommet lengre enn hos oss. Den danske debatten går klart i retning av ja-standpunkt. Et utvalg ble satt ned av regjeringen for å se på temaet. Alle i utvalget, med unntak av én, mener aktiv dødshjelp må innføres, ved at uhelbredelig syke får mulighet til å dø av legemidler. Leder i utvalget, presten Kathrine Lilleør, har vært motstander, men har begynt å tvile. Statsminister Mette Fredriksen har uttrykt støtte til legalisering. Selv om det danske legeetiske rådet fortsatt sier nei, er 70 prosent av danskene enige med statsministeren. Men der er motstemmer: Den danske radioprofilen og forfatteren Esben Kjær mener at friske menneskers krav om aktiv dødshjelp er eksempel på at de vil være «gud i eget liv».
I Finland svingte stemningen i 2018. I en undersøkelse blant den finlandssvenske minoriteten svarte 70 prosent at aktiv dødshjelp helt eller delvis burde tillates. Over halvparten av finske sykepleiere mener det samme, mens Läkarforbundet i landet fortsatt er imot. Leger som jobber med dødssyke pasienter, er blant de sterkeste motstanderne. Legenes oppfatning kan bli avgjørende for Riksdagens beslutning.
I Sverige har alle partier utenom kristendemokratene og sosialdemokratene ønsket utredning av spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp, men debatten har foreløpig vært mer laber. Kommentator i den svenske avisa Dagen, Susanna Birgersson, beskriver farene ved legalisering: «Det snakkes ofte om retten til en verdig død, men med det følger også ansvaret for sin egen død. Hvorfor skal man ligge og tære på den palliative verdens ressurser, når det ikke finnes livskvalitet igjen? Hvorfor ikke samle sammen barn og barnebarn, si hvor mye man elsker dem og så få en sprøyte? Kontrollert, bevisst og verdig. Og billig. Statistikken over synkende utgifter til omsorg i Canada er inspirerende». Canada innførte aktiv dødshjelp i 2016. Journalisten Anna Lindman har satt nytt liv i dødshjelpdebatten i Sverige med dokumentarserien “Sista hjälpen”. Her snakker hun med pårørende og leger som i hemmelighet hjelper pasienter å dø, og med bedrifter som mot betaling skaffer ordning for selvmord.
Her i landet er de borgerlige partiene uenige. KrF har satt seg i førersetet for nei-toget: «Vi utreder ikke noe som er uaktuelt,» sier partileder Dag Inge Ulstein. Synnøve Vereide Trampe skriver i Aftenposten at tiden er inne for at ansvarlige politikere tar den ubehagelige debatten. Men det må skje med forsiktig, ikke-feig tilnærming.
Spesialist i fødselshjelp og gynekologi Gro Nylander mener at assistert dødshjelp må avkriminaliseres. Hun anser at dødshjelp kan være livshjelp: «Ingen bør straffes for å hjelpe en lidende pasient uten utsikt til bedring til å få velge en smertefri, verdig og fredelig død». Andreas Wahl Blomkvist, overlege i rus- og avhengighetsmedisin, mener at siden døden er en naturlig del av livet, må de som ønsker kontroll over dødsprosessen få hjelp til å slippe unødig lidelse.
Journalist og forfatter Ingeborg Senneset har skrevet positivt om legalisering, men har begynt å tvile. Hun sier likevel fortsatt ja. Hun mener imidlertid at grensene må debatteres grundig. I Aftenposten skriver hun om nederlandske Lauren Hoeve på 28 år: «Etter å ha vært syk med ME i mange år, ble hun innvilget aktiv dødshjelp. Eller Jolanda. På 34-årsdagen fikk hun sin eutanasi.» Senneset har selv en forhistorie med psykisk lidelse og er bekymret på egne vegne.
TV2s programmer om «dødsenglene» i serien «Norge bak fasaden» vakte oppsikt med dypdykk i illegale nettverk av personer som tilbyr å ta livet av folk som ønsker å dø. Programskaperen mener serien viser «de skjulte konsekvensene av å forby dødshjelp», at mennesker på desperat jakt etter døden kontakter «dødsengler» med skitne motiver. Professor Eivor A. Oftestad hevder i Klassekampen at serien er et framstøt for å legalisere dødshjelp. Hun mener man heller bør se BBC-dokumentaren «Better Off Dead», som nylig ble sendt på NRK.
Bjørn Hofmann ved Senter for medisinsk etikk, UIO, mener vi har plikt til å hjelpe lidende, ikke ta livet av dem: «Debatten har i stor grad handlet om rettighetene til den som søker dødshjelp, men den bør også handle om hvilke plikter vi har som individer og samfunn». Professor og leder ved samme senter, Morten Magelsssen, er imot aktiv dødshjelp, men frykter at norske tilhengere kan la seg inspirere av danske meningsfeller. Palliasjonslege Kristin Moksnes Husby mener det ikke finnes gode argumenter for dødshjelp, da muligheten for lindrende behandling i Norge er så god at behovet ikke er til stede.
Henrik Thune satte fyr i debatten i Norge da han skrev om sin sønn som mistet livet i kreft. I en kronikk i Aftenposten hevdet han at det finnes få tilfeller hvor en terminalt syk pasient må få dø, hvis hen ønsker det.
En anonym person hadde et sterkt innlegg i Aftenposten: «Jeg er en ung jente med Aspergers syndrom og spiseforstyrrelser. Begge deler er livslange diagnoser som vil forverre livskvaliteten min hele livet. Jeg vet at mine diagnoser kvalifiserer til eutanasi i Nederland, men føler selv at jeg lever et verdig liv. Jeg vet at jeg er dyr i drift og krever store ressurser og oppfølging og vil gjøre det hele livet. Vissheten om at helsepersonell har sagt at eutanasi er en løsning for sånne som meg, er tung. – – Vi har en nullvisjon for selvmord. En debatt om aktiv dødshjelp sammen med en nullvisjon for selvmord er et paradoks».
FAKTA: Det bør skilles mellom assistert dødshjelp og aktiv dødshjelp (eutanasi). Det siste innebærer at helsepersonell setter en giftsprøyte som raskt fører til pasientens død. Det første kan defineres slik: En mentalt beslutningsdyktig pasient med uutholdelige smerter, uten utsikt til bedring, innvilges etter en grundig prosess rett til medikamenter som kombinert og i riktig dose fører til smertefri og fredelig død.
