Elias Akselsen har gitt Norges overgrep mot taterne/romanifolket/de reisende en stemme og et ansikt. Han er en viktig formidler av romanifolkets tradisjoner og kultur. Allerede som barn ble han utsatt for forfølgelse fra norske myndigheter og fra kirken. Som “taterunge” var han ikke velkommen noe sted. Moren hans ble blant annet nektet å kjøpe kaffe og kaker på kafeer. Hvis hun nektet å gå ut av kafeen, kom politiet og kastet ut både henne og barna. Dette skjedde flere ganger i oppveksten hans. Mange har hørt slike historier fra tiden med raseskille i sørstatene i USA. Det var slik i Norge også. Selv har Akselsen sammenlignet det med apartheidtiden i Sør-Afrika. Som tenåring dro han derfor til Sverige.

Han mottok NRKs folkemusikkpris i 2001, Hedmark fylkeskommunes kulturpris (2003), RFF-prisen (2008) og Blanche Majors Forsoningspris (2008)

Han medvirket i filmen «Tradra – i går ble jeg tater» (2004). Stein Østbø skrev biografien Deilig er jorden (2004) om ham. Hans datter Veronika Akselsen har gitt ut soloalbum i 2004 og 2010. Hun medvirket sammen med søsteren Alice Kristine og faren på juleplatene Blå juleglede (2012) og Velkommen hjem (2015). I 2019 kom Elias Akselsens foreløpig siste album «Ved leirbålet».

Akselsen er også evangelist i pinsebevegelsen.