Mottoet for Protestfestivalen 2010 er: Når alle tenker likt, tenker ingen.
Protestfestivalen er den frie tankes fest, den frekke tankes fest, den lidenskapelige tankes fest, den desperate tankes fest.
Tre spørsmål skal vi dele nysgjerrighet på:
– Hvorfor tenke?
– Hva er det å tenke?
– Hvilke tankeoverføringer bidrar Protestfestivalen til?
Hvorfor tenke?
Svar nummer en: av biokjemisk nød og nevrofysiologisk tvang. Jeg tenker og puster og spiser og drikker og skiter og pisser – derfor er jeg. Dette er tenkningens biologiske slum, tenkning som drift. Men tenkningen har også sine slott.
Av og til er vi lysttenkere.” Jeg fant, jeg fant,” kan vi si glade og stolte med Askeladden når vi har funnet en ny tanke. Gjør det vondt å tenke? spurte Arne Næss. Av og til, men andre ganger gjør det godt. Det kan kile, jeg tør ikke si som hva, i hjernen.
Hvorfor tenke? Fordi vi vil være nyttige på jorden. Vi tenker fordi vi vil forme ord og måter å forbedre liv og bedrifter og land og verden på. ”Vi må finne ordet som skaper handling,” sa Nordahl Grieg i en tale i Madrid i borgerkrigsåret i 1937. ”Vi tenker”, sier Michel Foucault, ”for å bevege ordene, så de igjen kan bevege tingene.”
Hva er det å tenke?
Det er mange som forsøker å fange tanken som en sommerfugl, fiksere den i formalin, sette den med nåler opp i glass og ramme. Filosofer, psykologer og nevrofysiologer har skrevet sine definisjoner opp på steintavler. Det er hjerner i gips. Det er som Knut Hamsun skriver: ”Et regjereri over det levende liv, reglementer uten intuisjon og hjerter, en psykologi i ruter og rubrikker, en hel vitenskap på trass.”
Hva er det å tenke der inne, i kraniet?
Å tenke mine venner er å være i jungelen. Det er å være i tankens slott med James Joyce. Det er å telle og å dikte, å måle og å male. Du kan tenke med brennende hjerte, men tenke gjør også Rudolf Nilsens folk: ”Gi meg de kolde og kloke som kjenner min virkelighet.” Du kan tenke vilt og du kan tenke tamt. Du kan ane. Du kan si med første setningen i koranen: ”Dette er skriften. Her er intet rom for tvil”. Du kan tenke nytt, du kan tenke ekko. Du kan tenke i myrkheim eller i kirsebærdalen. Du kan tenke med hjernestammen som Fremskrittspartiets Ulf Erik Knutsen som fronter Facebookgruppen: ”Vi som ikke vil kjøre med muslimske drosjesjåfører” eller med storehjernen som i Emanuel Kant når han skriver Kritik der Reinen Vernunft. Å tenke er å flørte med virkeligheten og tilnærme seg The real thing. Derfor vil jeg bare godta en definisjon av tenkning, Wittgensteins som sier at ”å tenke er en kamp mot språkets forhekselse av forstanden.”
Hvilke tankeoverføringer fremmer Protestfestivalen?
Protestfestivalen skaper hjernerystelser som beveger tenkningen vår til høyre i denne tabellen:
Tam tenkning → Vill tenkning
Vanetenkning → Ny tenkning
Svarende tenkning → Spørrende tenkning
På jorden tenkning → Fantastisk tenkning
Bestilt tenkning → Fri tenkning
Sminkende tenkning → Kritisk tenkning
Stykkevis og delt tenkning → Hel tenkning
Flokktenkning → Ensom tenkning
Forstyrret tenkning → Dyp tenkning
Verdiløs tenkning → Politisk tenkning
Denne tabellen er inspirert av Arne Garborg og hans essay Um å tenkja i Fedraheimen 1880. Her gjør han seg til talsmann for den lærde tenkningen, for å følge logikkens grunnregler. Han advarer mot å ”tenkja vilt”: ”Den som vil tenkja fullt ut logisk, må ha tanken sin så vel inntamd at han aldri nokon gong gløymer å fylgja grunnreglane”. Ikke hør på ham. Jeg tror vi er for lydige mot tenkningens regelverk. Nå blir Garborg klok igjen: ”Men finn ein at ein tenkjar reint ulikt dei andre, so vert ein redd ein hev tekje i miss, so ”lempar” ein på tankane sine, til ein finn at dei ”høvar”.”
Vi må også spørre: Svarer vi for mye i tenkningen vår? Arne Garborg sier:
Svar dei døyr
Svar veks fram
Men spørsmåla
dei brenn
i alle dagar.
Bør vi tenke mer med spørsmålstegn enn med to streker under? Bør å egge til undring får like mange poeng som å produsere flyktige fasiter? Fjernsynsprogrammet Hjernevask tyder på at det er mange stengte sinn i forskningsmiljøene. Vi trenger med en variasjon av Sputnik å lukke opp vår hjernedør. Protestfestivalen åpner hjernedører.
Bare ved å leke og herje med sannheten, bare ved å tenke fantastisk kan vi åpne for radikal ny erkjennelse. Er det for mye bestilt tenkning på bekostning av fri tenkning i samfunnet vårt? Hvis bestillingstenkeren vinner over fritenkeren, kan vi miste mye, det kan gå med oss som i Peer Gynt: ”Vi er tanker, du skulle tenkt oss.”
I slekt med den bestilte tanke er den sminkende tanke, den tanke som sminker maktens ansikt. Den tenkning som er eager to please rådende sannheter. Kingo skriver i en salme:
Hva er det vel alt
som verden så listig har sminket
og malt?
Det er bare skygger og drivende
sky.
Det er bare bobler som brister på
ny.
Det er bare gynge-is, svik og fortred
forfengelighet, forfengelighet.
Den kritiske tenkningen på Protestfestivalen ser bak sminken og lytter bak forfengelighetens fyrverkeri. Den forfølger kalde spor bak forførelsen, speider etter nakne keisere i livet og samfunnet. Uten den kan det gå med oss som med brødrene Løvehjerte. Dere husker Karl og Jonathan som i Nangijala leder kampen mot den onde Tengil og dragen Katlas ild. De kommer i stor fare. Motet er i ferd med å svikte. Jonathan ildner til videre kamp for det gode: ”For ellers er jeg ikke noe menneske, men bare en liten lort, sa Jonathan”.
In der Beschränkung seigt sich erst der Meister, sier Goethe. Det ligger i tenkningens vesen at vi må klippe virkeligheten opp i biter og sette tankelys på en del. Dybdesyn på delen kan skape en blind horisont 359 grader rundt. Delen har sjelden sjel, derfor kan overtro på delen gjøre oss hensynsløse. Delen har ikke moral, derfor kan bit-for-bit-tenkningen lede til grusomhet. ”Den som ikke kan tenke med hele mennesket, skulle ikke gi seg av med å tenke,” sier lyrikeren Alf Larsen. Protestfestivalen tenker med hele mennesket. Vi må holde oss med tenkere som pusler bitene sammen til helhetsbilde. Vi må følge vitenskapshistorikeren Donna Haraways oppfordring: ”Være på knærne, etter forbindelser.” Vi må bevege vårt granskende blikk mellom del og helhet.
Mye av tenkningen her i landet skjer nå i flokk. To, fire, fem, ti hjerner slår seg sammen til et tenkelag. Det er mye godt ved flerhjerneforskningen. Det er morsomt å spille ping pong med andre hjerner. Det sikrer korrektiv, det forsyner prosjektet med mangfoldig kompetanse. Det er produktivt å skape og dele nysgjerrighet. Men tenkning i flokk kan også skape stundesløshet og overfladiskhet. Teamets hyperaktivitet kan hindre at den enkelt går inn i et fredsrom. Slik kan Pascals advarsel i boken Tanker gå i oppfyllelse: ”Og jeg har funnet at menneskenes ulykke beror på en eneste ting: Dette at de ikke kan holde seg i ro i et værelse.” En natt vandret og tenkte Knut Hamsun og August Strindberg sammen i Paris. Etterpå skrev Hamsun hjem og kalte Strindberg ”en hjerne til hest”. Den ensomme rytter kan være en dyp tenker. Jeg har møtt kloke og gåtefulle tenkere i skikkelse av en reindriftssame alene i sin lavo på Finmarksvidda, en sjarkfisker alene i sin båt på Røsthavet. For å tenke dypt og vesentlig og nyskapende må mennesket ha hjernefred.
I P. C. Jersilds bok ”En levende sjel” er hovedpersonen en naken hjerne flytende i et akvarium. Det må ikke vi være. Hjernene våre må være forbundet med hjertene våre. Hjernen drives av et hjerte. Uten hjertet stopper hjernen. Vi er alle misjonærer. Vi tenker fordi vi har en tro, et håp vi vil gjøre virkelig.
Protestfestivalen er tankens festival. Men vi er ikke festival for den tomme tanke, for det akademiske broderi, for Erasmus Montanus. Vi er festival for den tanke som vil forandring i menneskesjelen, forvandling i landet, forbedring i verden. For å si det med Kingo igjen, har makthaverne malt og sminket virkeligheten i himmelgrått og kongeblått. De har pakket landet inn i bomull og verden inn i sukkerspinn. Vi er statister i et reality show hvor forførerne heter velferdsidyll, konsensus, kvalitetssikring, internkontroll og kunnskapsbasering, et reality show hvor skuespillerne heter kommunikasjonsrådgivere, spin doktorer og mediedramaturger. Jeg minner om Wittgenstein: ”Å tenker er en kamp mot språkets forhekselse av forstanden.”
Her, i det falske Kardemomme skal Protestfestivalen gjøre som barnebarna mine når de bedyrer sannhet: 12 kniver i hjertet! Her, her, i Den innbilt vidunderlige verden skal Protestfestivalen være Villmannen i Aldous Huxleys Brave New World. I Vidunderlige nye verden er alle innbyggerne via genmanipulering og sosial ingeniørkunst 100% standardisert til helseøkonomisk livsstil og optimal samfunnsnytte. Bare ett menneske har sluppet unna den kollektive uniformeringen. Han kalles Villmannen og det er en tankevekkende samtale (fritt gjengitt) mellom Villmannen og Residerende Verdensleder Mustapha Mond.
Mustapa Mond sier: ”Verden er stabil nå. Folk er lykkelige, de får det de vil ha og lengter aldri etter det de ikke kan få. De har det bra, de har trygghet, de er aldri syke, de føler ikke dødsangst og de er velsignet uvitende om lidenskap og sterke følelser.”
Villmannnen: ”Men jeg liker ubehageligheter.”
”Vi gjør ikke det,” sa Verdenslederen. ”Vi foretrekker å gjøre sakene uten bråk og i all gemyttlighet.”
”Men jeg vil ikke ha gemyttlighet,” svarte Villmannen. ”Jeg vil ha Gud, jeg vil ha poesi, jeg vil ha virkelig fare, jeg vil ha frihet, jeg vil ha det gode, jeg vil ha synden.”
”I virkeligheten,” sa Mustapha Mond, ”gjør du krav på retten til å være ulykkelig.”
”Javel, så gjør jeg det,” sa Villmannen trassig. ”Jeg krever retten til å være ulykkelig, for ikke å tale om retten til å bli gammel og stygg og impotent, retten til å ha syfilis og kreft, retten til å ha for lite mat, retten til å være luset, retten til å leve i stadig angst for det som kan hende i morgen, retten til å bli pint av unevnelige plager av enhver art.”
”Velbekomme,” sa Verdenslederen Mustapha Mond.
Venner av Protestfestivalen,- la oss lover hverandrte å være på Villmannens side!
Inn her sitat fra Huxley.
Venner av Protestfestivalen, la oss love hverandre å være på Villmannens side.