Per Fugelli mottok Erik Byes minnepris i august 2013.
Generalsekretær i Kreftforeningen Anne Lise Ryel holdt talen til prisvinner:
UTDELING AV ERIK BYES MINNEPRIS 2013 TIL PER FUGELLI
UNDER PROTESTFESTIVALEN, KRISTIANSAND
Kjære publikum,
– Jeg har gledet meg til dette og føler meg beæret.
– Kriteriene for minneprisen er flotte, og selve prisen er flott – og personen som skal få prisen er flott.
– Personen betyr mye for meg
– og for Kreftforeningen
– og for kreftsaken
– og for mange andre helsesaker
– og samfunnssaker
– og for veldig, veldig mange folk i det ganske land
Hva er å si:
Det første jeg vil trekke frem:
Gjennom et langt liv stått på med et stort samfunnsengasjement for folkehelsa, særlig påpekt at det er folk som vil falle utenfor, bli stigmatisert, bli gjort små om vi på en gitt måte iverksetter eller gjennomfører noe, eller hvordan vi mener noe.
Han tar ståsted og perspektivet sett fra «hvermannsen», mannen i gata.
Han ser det fra fiskeren på Røst sitt ståsted.
Nettopp det gjør det til at det er en viktig stemme.
Ikke alltid enig.
Men ville aldri vært synspunktene foruten.
Et viktig og ofte nødvendig samfunnskorrektiv.
Og meningene er formulert så genialt – at uavhengig av om man egentlig ikke var så enig i sak – så blir man bergtatt av de presist formulerte, så godt visualiserte, genialt iakttatte, med språket lekende, statementene, slik at de faktisk overbeviser, eller målbinder.
Vi har med andre ord med en språkkunstner og språkskaper å gjøre.
Når man skaper ord som: Vi har fødselspermisjon, hvorfor har vi ikke dødspermisjon…?
Og engangslegen, og nam-nam. Da setter man spor.
Han trekker frem og gjør bruk av andres ord/uttrykk/formuleringer – være seg Hamsun eller Bjarne Brøndbo i DDE.
Og ofte er det han som gjør utsagnene til å bli kloke og/eller vittige når han putter dem inn i sin kontekst.
Dette kombinert med at personen har et overskudd av godt humør, ingen surpomp, er ikke snurt eller kverulerende i sitt engasjement for saken.
Hindrer ikke at han er full av selvironi – også iht. hvordan han liker å fremtre: Ikke alle går i 2013 med tversoversløyfe à la forrige århundre, og opptrer nærmest akademisk forfinet, samtidig som han rusler rundt i folkevrimmelen i sitt eget nærmiljø på Grønland i Oslo.
Der folket, folket fra alle verdenshjørner bor.
Det er der han hører til.
Dette viser at han ikke bare sier, men lever i tråd med de verdier han forfekter; det vesentlige er relasjoner og respekt og likeverd mellom mennesker.
Han er absolutt ikke en som går i flokk, men han tilhører flokken og får oss til å skjønne at nettopp det er det eneste fornuftige, det eneste helsefremmende og sjelefremmende.
Han har klare meninger og refleksjoner om velferd og velferdsstaten også nå i disse valgtider.
Han gjør sin stemme synlig og har tydelige budskap.
Alt dette sagt, det som virkelig gjorde ham kjent for alle i det ganske land var da han begynte å danse med døden. Ved å være åpen om egen sykdom, dele tanker og refleksjoner rund liv og død, alt formulert i et språk som satt, traff det hver og en især av oss i hjerne og hjerte. Han fikk satt på dagsorden den lengsel og det ønsket så mange har om å få døden tilbake og inn i våre liv igjen.
«Vi eier ikke døden lenger». «Den er flyttet inn på sykehusene og på institusjonene», som han uttrykker det.
Akkurat dette temaet har lenge opptatt meg, sterkt personlig.
Og det opptar Kreftforeningen.
Det var denne mannens engasjement rundt døden som ble startskuddet for Kreftforeningens temamøter om «Døden rusker i oss alle». Sammen på Litteraturhuset i januar, denne uke, neste uke sammen. Hundrevis kommer, kø. Truffet noe vesentlig.
Det siste jeg vil trekke frem er hans kjærlighet til Værøy og Røst. Steder han slett ikke er fra. Opprinnelig.
Men han løfter frem og synliggjør; naturen og dens kraft, og menneskene som lever så tett på den. Mennesker som har en ærefrykt og undring, en respekt og en nesten religiøs samklang med naturen. Han plasserer mennesket der det skal være, det lille, forgagne mennesket i den store, mektige, evige naturen.
Resultatet av dette – og at jeg har vært så heldig å få oppleve det sammen med ham, er at jeg nå, for noen uker siden, selv ble eier av et bittelite gammelt hus med gress på taket som i 130 år har stått stormene av. På Værøy. Et bo for min nordnorske sjel.
Takk til deg også for det.
Og deg, som jeg nå har prøvd å beskrive noen fasetter av, er som de som de fleste har skjønt, Per.
Per Fugelli. En fantastisk mann verdig Erik Byes minnepris.
Og før jeg gir stafettpinnen videre til Anne Eriksdatter Bye, Erik Byes datter, vil jeg si til deg, Per:
Vi er vandrelys alle sammen
Kommer til jorden
Lyser en stund
Og blir borte
