Jeg husker en stor hånd med en pekefinger foran meg. Den pekte på et bilde i en bok, og sa: «Giraff ». Det jeg så, var fire lange bein og en lang hals. Så pekte fingeren på et nytt bilde og sa: «Elefant». Store ører, lang snabel, fire tykke ben. Elefant.
I 38 år tenkte jeg at jeg visste hva en giraff var. Den var 4 lange bein og en lang hals. Underveis hadde den fått én ting til: To små stilige horn med kuler på enden. Men så, i mitt 39. år, tenkte jeg plutselig: Om en giraff kunne snakke, hadde den jo sagt at jeg ikke ante hva jeg snakket om. At en giraff er mye mer enn bein og hals og horn. På samme måte som hvis en giraff hadde kommet bort til meg og sagt: «Jeg vet hva du er. Du er menneske, for du har to bein, to armer og et hode på en skikkelig kort hals.» Da hadde jeg garantert fortalt giraff en at et menneske er mye mer enn det du kan se. Det er nesten ingenting av et menneske som synes på utsiden.
Vel, nok om mitt begredelige indre liv. Nå: Verden. En uendelighet av meninger og ytringer som kretser rundt ekstremt få hendelser. Ytre omstendigheter som utpekes av media, og mennesker som velger for eller imot over en lav sko. Faktisk er skoen så lav som 2,9 sekunder.
Ja- en undersøkelse der en million mennesker har deltatt, viser at vi bruker 2,9 sekunder på å bedømme noe før vi mener oss meningskompetente. Om det er mennesker, saker, ting, dyr- vi bruker under tre sekunder på å «gjøre oss opp en mening». Som jo er en hån mot meninger. Å mene etter 2,9 sekunder er å mene om noe man ikke aner- unnskyld uttrykket- en dritt om. Og dét driver vi med, hele tiden.
Skyldig eller ikke skyldig. Idiot eller geni. Leve eller dø. For eller imot. Uten å ane, altså, en tøddel om det som menes om. «Ting, alt har blitt til», ville kanskje Master Yoda ha sagt. Og ment: «Mennesker blir til ting i en verden der vi tror vi kan gjøre intelligente valg og bedømmelser uten å se etter».
Meninger er altså i verden i dag en vane, og ikke et resultat av intelligent tilnærming. Vi venner oss til hva som er riktig men- ing for tiden, og så gjentar vi det når vi møter andre. Vi er på en måte zombier som tenker på intelligens som et overflødig fenomen, og ikke lenger et verktøy som vi har nytte av. Det er smartere, i en verden som måler hastighet som dyktighet, å mene raskt enn intelligent.
En festival som ser det som sin plikt å bringe saktehet, innlevelse og intelligens tilbake på «smartsamfunnets» smørgåsbord, behøves. Sårt. Det er fremdeles fliker av menneskehet som klynger seg fast i oss, i dyp tørst etter ekthet. Oppmerksom tilstedeværelse og engasjement er det motsatte av raske latesomvurderinger som alltid ender med «riktig» resultat. At denne festivalen nå står i fare for å drukne i denne meningsfylte tomme støyen, er ikke overraskende. Tragisk, men forutsigbart. Som er det vi skaper når vi gjør våre såkalte «valg»: Forutsigbar søvnighet uten intelligens, men huhei, så raskt. Tenker kjapt, tenker vi sikkert at vi gjør. Uten å tenke over det. Intelligens, på 2,9 sekunder? Trengs ikke.
– Jon Schau, komiker foredragsholder og forfatter 2014