Protest som grunder–idé
Skrevet av Dag Håkon Hellevik, Ukeavisen Ledelse (2005)
Sommeren 2000, midt i den sørlandske fellesferien, mobiliserte Svein Inge Olsen og Kai Erland et hundretall artister, akademikere og kunstnere for å protestere mot likegyldighet og avmakt. Og likegyldighet var det de fikk, for publikum ga blaffen. Det gjorde imidlertid ikke lokalpressen, som slaktet arrangementet fullstendig. Heller ikke kreditorene var likegyldige, de krevde dekning for et underskudd på 160.000 kroner.
Huffameg, sier Svein Inge Olsen og blir litt fjern i blikket ved tanken. Ole Paus sto på gata og sang, og folk gikk forbi uten å ane hva som foregikk. Ifølge Fedrelandsvennen var det hele så pinlig at de nærmest ba oss om å flytte fra byen. Vi var temmelig langt nede da uka var over.
Den ville uka i juli 2000 var starten på Christianssand Protestfestival, et arrangement som nå går inn i sitt sjette år. Mottoet er fortsatt å protestere mot likegyldighet og avmakt. Under mottoet «Likegyldighet dreper» betaler folk for å høre på debatter om skjønnhetstyranni, helsefascisme og avkristningen av Norge. De går på lyrikkopplesning med Paal-Helge Haugen, på bildeforestilling med Jacob Holdt og på kirkekonsert med Jahn Teigen, og de menger seg med sentrale kulturpersonligheter som Stein Ørnhøi, Per Arne Dahl, Lars Andreas Larsen, Per Inge Torkelsen, Erik Soler og Svein O Høiby.
– Etter fem år er vi blitt anerkjent.
For Kristiansand kommune er vi en like viktig begivenhet som Quartfestivalen. Vi blir aldri noe innbringende foretak, men vi får offentlig støtte og vi blir sponset av mange av tradisjonsbærerne i det lokale næringslivet. Vi skal sørge for å være viktige bidragsytere i den offentlige debatten, og vi skal sørge for at vi ikke går konkurs.
Men konkursen var en svært skremmende tanke da kulturgründerne Olsen og Erland satt og slikket sine sår etter den opprivende sommeren 2000. Svein Inge Olsen hadde en fortid som lagerarbeider, lokalradioentusiast, forfatter og eventmaker, men hadde ikke blitt rik på noen av delene. Han hadde blant annet en poesifestival i Søgne og en visefestival i Marnardal på samvittigheten, i tillegg til en bok om en av sine forfedre, setesdalskjempen Bjørgulv Upstad. Olsen og Kai Erland møttes for første gang våren 2000. De var brakt sammen av en felles fortid som festivalarrangører og en felles frustrasjon over at folks visjoner ved inngangen det nye årtusenet ikke hadde strukket seg lengre enn til noen tanker om hvor høyt rakettene kunne gå på nyttårsaften.
– Vi bestemte oss for å dra i gang et arrangement sammen, for gjøre noe med likegyldigheten. Begrepet «protestfestival» ble valgt etter en smule tvil, kanskje preget av min personlige fascinasjon av hippietiden på 70-tallet. Det grenser nesten til en liten depresjon hos meg, når jeg tenker på det engasjementet som hersket den gangen, men som jeg ikke kan finne så mange steder i dag.
Det første arrangementet ble hva Svein Inge Olsen kaller «et vannvittig stunt».
– Vi kom sent i gang, men bestemte oss for å utfordre «smeigetida», den sørlandske sommeren da folk bare soler seg og spiser reker på kaikantene. Vi satte opp et bredt program, med debatter om moral, og verdier, omsorg og dommedag, krig og fred, kvinnekamp og barnelov, bønn og helbredelse, miljøvern og anarkisme. Det var debatter overalt, og flere debatter samtidig. Programmet var forferdelig spredt, og endte med en forferdelig nedtur. Ingen kom, for ingen visste hvor de skulle vært, for vi hadde ikke fortalt dem det. Vi hadde ikke noe markedsføringsbudsjett.
De to satt tilbake med en haug ubetalte regninger, og med en leder i Fedrelandsvennen hvor avisen skrev at de hadde satt i gang noe som aldri måtte få lov til å skje igjen så lenge byen levde.
– Det var ikke særlig gøy rent privat heller. Selv var jeg alene i ukedagene på det tidspunktet, men Kai hadde familie og ble ikke akkurat møtt med jubel på hjemmebane. Dessuten var han den eneste av oss med fast inntekt, så han fryktet vel at han måtte betale tilbake de 160.000 kronene alene.
Men midt i depresjonen kom det noen positive telefoner også. Fra fylkeslegen, fra biskopen, fra Kine Hellebust og Triztan Vindtorn.
– Det var oppmuntrende tilrop av typen ikke gi dere, dette er viktig, forsøk en gang til. De positive reaksjonene var mange nok til at vi bestemte oss til å prøve i 2001 også. Vi var litt fandenivoldske, men også litt frynsete i nervene, så da vi lanserte neste festival i avisen ba vi journalisten i Fe-vennen pent om han ikke kunne la være å ta livet av oss en gang til.
På annet forsøk gikk protestfestivalen i månedsskiftet august/september, etter at sørlendingene hadde krabbet i land fra sjektene sine.
– Da satset vi litt mindre, og sørget for at folk visste litt mer om oss. Vi fikk for øvrig bekreftet den gamle myten om at all pr er god pr, for nysgjerrigheten som fiaskoen fra året før hadde skapt, bidro til oppmerksomhet omkring neste arrangement. Fra 2001 har festivalen utviklet seg mer naturlig, den har vokst litt fra år til år og har klart seg litt bedre økonomisk. Og lokalavisen har gått fra å prøve å drepe oss til å bli en av våre mest verdifulle støttespillere.
Men gjelda fra 2000 ble ikke protestfestivalen kvitt før NÅ. Og det har sammenheng med et annet av Svein Inge Olsens personlige oppheng, hans beundring for det amerikanske country-ikonet Kris Kristofferson. Innimellom festivalene har Olsen både skrevet bok og laget tribute konsert om Kristofferson, som i juni i fjor holdt gratis konsert i Kristiansand til inntekt for festivalen.
– Kristofferson ble stor allerede i 1970, men jeg oppdaget ham ikke før på 80-tallet. For meg ble han virkelig viktig i 1995, da jeg hadde et nokså traumatisk samlivsbrudd.
Det var et personlig sammenbrudd som endte med sykemelding og jobbskifte, men også med at jeg spilte Kris´ plater døgnet rundt i en lang periode. Sangene hans er ikke alltid like muntre, men det lå en utrolig trøst i at de var skrevet av en som hadde vært nede i det dype hullet før meg. Kris har en fortid som rusmiddelmisbruker, og sangene hans ga meg liksom lov til å deppe. Etter hvert begynte jeg å lese mer om mannen selv, og om hans egne forbilder slik som dikteren William Blake. Alt jeg leste appellerte til meg. Her var en fyr som gikk sine egne veier, som ga avkall på sin familie og på en akademisk karriere for å bli låtskriver, og som senere ofret både platekontrakter og filmroller for å kunne stå offentlig frem med det han mente var VIKTIG.
Svein Inge Olsens fascinasjon har blant mye annet resultert I to samleplater med Kristoffersons sanger med norske artister, en bok som kom ut i 2001 og et intervju for TV2 i Nashville i 2003. Og i fjor sommer kom «gamlingen» til Kristiansand, hvor han stilte gratis opp for protestfestivalen på sin 68-årsdag. Kristofferson-konserten 22. juni ga festivalen en netto inntekt på 130.000 kroner, og begivenheten ble filmet og sendt i reprise på festivalens åpningsdag i august.
For meg er Kristofferson undervurdert, han burde hatt samme status som Bob Dylan. Alle hører på Dylan, men Dylan selv hører på Kris, fastslår Olsen.
I den grad Kristofferson har hatt sin likemann i Norge måtte det i følge Svein Inge Olsen være Erik Bye, en annen av festivalens høye beskyttere.
Jeg intervjuet Erik Bye på 90-tallet da jeg jobbet i en lokalradio i Mandal. Da hadde jeg med et dikt jeg selv hadde skrevet til ham, noe jeg opplevde at han satte stor pris på. Da vi kontaktet ham i forbindelse med protestfestivalen stilte han opp med en gang. Og ikke bare som deltaker – ved en anledning marsjerte han inn på kontoret til Norsk Kulturråd og slo den digre neven i bordet og forlangte at de kom frem med økonomisk støtte til oss.
Det siste året Erik levde engasjerte han seg veldig for Protestfestivalen og holdt en gripende appell få uker før han døde.
Selv om katastrofen fra 2000 aldri gjentok seg, har protestfestivalen lenge balansert på slakk økonomisk line. Da Kris Kristofferson stilte opp i sommer, reddet han i realiteten arrangementet fra å bli økonomisk kvalt. Samtidig bidro han også til et overskudd som førte til at all gjelden fra 2000 endelig kunne slettes. Nå har festivalen faktisk en egenkapital på 50.000 som den kan ta med seg inn i 2005. Det er uvant luksus, for økonomi er fortsatt «protestantenes» såre punkt.
– Vi har allerede fått penger fra Fritt Ord og fra kommunen til 2005, men vi mister støtten fra Cultiva-stiftelsen som har hjulpet oss hele veien. Til gjengjeld får vi nærmere en halv million i form av pengestøtte og andre avtaler fra det lokale næringslivet.
Er det uproblematisk fra en gjeng antimaterialister som tar mål av seg til å utfordre det etablerte?
– Nei, og derfor kan vi heller ikke la oss sponse av Coca Cola eller MacDonalds. Men vi får hjelp av det vi opplever som solide tradisjonsbærere i det lokale næringslivet, bedrifter som står for verdier som vi selv kan gå god for. Og responsen har vært overveldende fra de vi har spurt.
Kommer det dere til gode at Quartfestivalen kjørte pornoshow fra scenen i sommer?
– Jeg skal vokte meg vel for å hovere over andres ulykke, men vi har åpenbart fått støtte fra enkelte som tidligere har støttet Quart. Det viktige for oss er likevel ikke hva andre festivalarrangører gjør, men at vi selv kan opptre uavhengige av de sponsorene som velger å støtte oss med penger.
Svein Inge Olsen jobber nå på heltid med festivalen, som har et «rekordbudsjett» på 750.000 kroner neste år. Kollega Kai Erland gjør langt på vei det samme, selv om han formelt er ansatt i Stiftelsen Arkivet, institusjonen som har vokst opp i lokalene til det gamle statsarkivet i Kristiansand. Her er det i dag et fredssenter, i et hus hvor nazistene hadde sitt hovedkvarter og sine torturkamre under andre verdenskrig.
Hvordan kan et femdagers evenement som protestfestivalen klare seg på under millionen?
– Fordi folk stiller opp gratis. Særlig gjelder dette artistene. Vi er avhengige av deltakernes personlige entusiasme. Men det innskrenker valgfriheten noe, for det blir selvsagt vanskelig for de mindre bemidlete artistene å si fra seg betalte jobber for å stille hos oss. Men Kris har gitt oss status og har hjulpet også her. Nå kan vi argumentere med at til og med han stilte opp. Selvsagt har han råd til slikt, men faktum er jo at han faktisk gadd å gjøre det.
Med deg som arrangør burde vel dette vært en ren country & hippie-festival?
– Jeg er for ung til å ha en ordentlig opplevelse av hippieopprørerne på 70-tallet, men jeg har filmene fra Woodstock og Isle of Wight og dukker nedi dem når jeg føler at jeg trenger litt trøst. Men Kai passer på at ikke hippiepreferansene mine tar helt over. Vi skal favne bredt; debatter og kirkemusikk, performance-kunst og køntri, opplesning, billedkunst og foto. Alt som kan kalles kultur, men med en protestvinkling. For uten protesten blir det ingen protestfestival, fastslår Svein Inge Olsen.