FOAJEEN, COMFORT HOTEL, SKIPPERGATA 7-9
(150,- inkl. foredrag) Kjøp billetter
Forskjellene mellom folk i Norge fortsetter å øke. Og det merkes: i lommeboka, på helsa, i mulighetene for fast jobb og i hverdagen til over 100.000 barn som vokser opp i fattigdom.
En stortingsmelding om temaet i år har den optimistiske tittelen «Muligheter for alle». Regjeringens mål sies å være «å motvirke ulik- het og utenforskap» og få «et sosialt bærekraftig samfunn der flest mulig kan bidra som en del av fellesskapet». Regjeringen mener innvandring er hovedårsak til økte forskjeller. Opposisjonen hevder problemet med innvandring er dårlig integrering, mens viktigste årsak til ulikhet er at de rike blir rikere. Karin Andersen (SV) mener dette er villet politikk. Eninntektsfamiliene er særlig utsatte for fattigdom. Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstads medisin er å redusere antall samlivsbrudd.
Regjeringen snakker ikke om det leder av EL- og IT-forbundet Jan Olav Andersen skrev i VG; at det har oppstått en ny gruppe arbeidere i Europa; folk som er i arbeid, men likevel er fattige. I USA kalles de «working poor». Han frykter en ny underklasse i Norge bestående av hardtarbeidende folk uten ei lønn til å leve av.
Få snakker om arbeidslinjas betydning. Men Mimir Kristjansson skrev i Klassekampen at mens arbeidslinja i 1930-årene ble lansert for de arbeidsledige, videreføres den nå av hensyn til staten. De arbeidsløse kommer i annen rekke. Arbeidslinja er et resultat av kapitalismen; krav om vekst styrer utviklingen. Og Sven Egil Omdal skrev i Aftenbladet: «Nå er arbeidslinja statens offisielle religion». Både Høyre og Arbeiderpartiet bekjenner seg til den: Vi må jobbe lenger og hardere, ingen må lure seg unna. Alle må være klar til å flytte, slutte og bytte jobb for å redde velferdsstaten. David Graeber, professor i antropologi ved London School of Economics beskriver det han kaller bullshit jobs – tullejobber – sysselsetting uten samfunnsverdi, opprettet i arbeidslinjas ånd.
I et manifest av en bok river den britiske filosofen Raoul Martinez i stykker illusjoner om våre demokratiske samfunn. I «Frihet. Makt, kontroll och kampen för vår framtid» (svensk utgave), beskriver han situasjonen slik: Et juridisk system skal gagne dem som former det. Rettssystemet bestemmer spilleregler alle må følge. Slaver skrev ikke lovene som undertrykket dem. Kolonier stiftet ikke lovene som utnyttet dem. Fagforeninger formulerte ikke lovene som kriminaliserte dem. Lover om ekteskapet, som definerte hustruen som mannens eiendom, ble ikke formulert av kvinner. De som kjempet mot slave- handel, kolonialisme og krig; for bedre arbeidsforhold, utvidet stemmerett, likeverd mellom kjønn og folkegrupper og vern av miljøet; de måtte sette seg opp mot lovene og ble derfor utsatt for politivold og fengsel. Lovene tok stilling for de mektige, mot de maktesløses rettigheter og interesser. Kapitalismen – sier Martinez – handler om maktkamp; dens svake ledd er gjerrighet, egoisme og materialisme.
Hvis det virkelig er slik at staten ønsker ulikhet, blir konklusjonen da at bare sivil ulydighet, «gule vester» og revolusjon kan stanse utviklingen mot stadig økende forskjeller??
Debattanter:
Gunnar Stavrum, redaktør i Nettavisen
Siv Sangolt, leder foreningen Samfunnsviterne, NAV
Jan Olav Andersen, leder i EL- og IT-forbundet
Kristine Løkås Vigsnes, prosjektleder Nye mønstre – Trygg oppvekst, Kristiansand
Andreas Slettholm, kommentator i Aftenposten
Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant (H)
Debattleder: Knut Petter Rønne
Musikalsk innslag: Dan Fägerquist (SVE)
(150,- inkl. foredrag)
Kjøp billetter
